Første gang jeg ble oppmerksom på denne mulige skilinja var i 2003. Da hadde Fredrik Ericsson og jeg kjørt sørrenna fra Gjertvasskaret ned på Mardalsbreen. Returen gikk over Mardalsryggen og ned i Midtmaradalen. På vei oppover mot hytta på bandet åpenbarte sammenhengende snøfelt seg fra foten av Slingsbybreen og like til toppen av Sentraltind. Forholdene lå ikke til rette der og da, men et frø ble plantet. Lite visste jeg da om innsatsen jeg kom til å legge i prosjektet.
I 2013 gjorde jeg det første reelle forsøket. Frøet hadde begynt å spire og tiden var moden. I og med at sørsiden Sentraltind ligger relativt utilgjengelig og er lite besøkt, er informasjon om føre og forhold vanskelig å få tak i. Det første forsøket gikk med til å rekognosere linja grundigere og få et inntrykk av hvordan snø- og føreforhold artet seg. På det bratteste og mest eksponerte partiet hviler snøen på glatt sva, så timing innenfor et relativt kort snø- og førevindu skulle vise seg å bli nøkkelen til å få gjennomført med nødvendig margin.
I 2013 var jeg for tidlig ute og et svakt lag av kantkornet snø gjorde beslutningen om å snu enkel. Nå var jeg imidlertid i gang med prosjektet og året etter, i 2014, overvåket jeg forholdene i forkant nøye, men når meldingene var som best måtte turen utsettes grunnet arbeid og familie. Da vi endelig kom oss avgårde hadde jeg en følelse av at vi var for seint ute, noe jeg fikk rett i. Det var god læring og nå begynte jeg å få grep om hva som skulle til av snø- og værforhold for at linja skulle være kjørbar.
forsøk-2013_lores
TIDLIGERE FORSØK: I 2013 ble endte forsøk bare noen minutter etter at bildet ble tatt. Snøforholdene var ikke gunstige nok til at vi fortsatte inn på det svært eksponerte partiet midt i linja.
Sentraltind (2348 moh.) er Norges 10. høyeste fjelltopp og er som navnet sier sentralt plassert blant indrefileten av fjella i Hurrungane. Den binder sammen Mardalsryggen og Styggedalsryggen, ryggtraverser som ofte kombineres med Skagastølstraversen. Toppen ble besteget første gang i 1885 av Torgeir Sulheim, Matias Soggemoen og Carl Hall. Det kreves klatring og forsering av brefall for å nå toppen, og til tross for sin sentrale plassering betraktes toppen i fjellsportkretser som utilgjengelig og kalles gjerne «Usentraltind».
De to siste forsøkene var sammen med min gode venn og særdeles dyktige skikjører, Espen Sollien. Jeg kjenner få andre som har like upåklagelig stil i all slags terreng på all slags snø. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre våpendrager. Jeg hadde som vanlig fulgt med på snøforholda i Hurrungane en stund i forkant, og da anledningen bød seg var ikke Espen vond å be. Vi gikk opp til NTK hytta på kvelden og la avgårde tidlig neste morgen. Spenningen var til å ta og føle på da vi gikk ut av Berges Chaussè sør for Storen og fikk se at det var sammenhengende snø hele veien opp.
Muligheten var der.
linja-2_lores
VÅR LINJE: Sentraltind omgitt av sine majestetiske naboer i den vestligste delen av Jotunheimen, kalt Hurrungane. Dette har vært landets mest ettertraktede alpine miljø i 150 år.
Etter å ha krysset Slingsbybreen bratner det til i en renneformasjon som leder opp til linjas vanskeligste parti, en bratt og eksponert travers som har stoppet tidligere forsøk. Enten på grunn av skredfare eller at det har vært snøfritt. Snøen denne gangen var stabil, men hard, på grensa til isete. Kanskje litt vel hard? Vi formelig listet oss forbi cruxet og kunne med lettere skuldre ta fatt på de noe slakere snøfeltene med mykere snø opp mot toppen. Forholdene så ut til å være på vår side, men tidvis tykk skodde gjorde at vi brukte tid på å finne et optimalt spor som vi også kunne følge på vei ned. Like under toppen faller det seg mest naturlig å følge ryggen som stuper ned i Styggedalen mot nord. Dette var greit terreng å takle med stegjern og isøks, men vi visste at det kom til å bli en utfordring med ski på beina. Dette var eksponert skiterreng!
Da vi nådde toppen var sikten fremdeles begrenset, men i korte øyeblikk åpenbarte fjella seg og vi hadde orkesterplass til Hurrungane i vinterdrakt. Vi nøt øyeblikket og følelsen. Realitetene innhentet oss imidlertid raskt, og mens vi forberedte oss begynte spørsmålene å melde seg.
Hvordan ville den aller første biten av nedkjøringen bli, de bratte og ekstremt eksponerte snøfeltene som ender flere hundre høydemeter lengre ned i Styggedalen?
Hadde snøoverflaten i nedre del myknet noe opp i løpet av dagen?
Ville sikten bedre seg?
Var fotsporene våre synlige nok til at vi kunne finne veien ned uten problemer?
IMG_9024_lores
HYGGELIG NABO: Espen Sollien venter tålmodig på at skodda skal lette med Store Skagastølstind som nærmeste nabo.
Vi spente på oss skiene og forberedte oss, det var nå det gjaldt! Espen startet først, mens jeg tok frem kameraet. Ikke uventet tok han oppgaven med stoisk ro og med stødige svinger fikk han partiet vi kvidde oss for til å se lett ut. Vi var godt i gang og en uanstrengt, men skjerpet følelse kom til å prege skikjøringa videre. Dette var spennende – brattkjøring på sitt beste. Full konsentrasjon og et samspill oss i mellom der ord var overflødige. Vi visste nøyaktig hva vi skulle og vi var begge i flytsona, en fantastisk tilstand der intens konsentrasjon og fullt fokus gjør at krevende oppgaver mestres med overskudd.
Midtpartiet, der brattheten går noe ned og snøen var mykere, gikk fint med stødige sammenhengende svinger. Vi kunne følge fotsporene våre og fant trygge stoppesteder underveis. Ganske raskt nærmet vi oss linjas bratteste og mest eksponerte parti. Hva ventet oss? Måtte vi klore oss fast og stole utelukkende på kantgrepet eller kunne litt mer av skisålen komme i kontakt med underlaget? Til tross for overskyet vær hadde snøoverflaten myknet såpass opp at uten egentlig å reflektere så mye over det hadde vi passert linjas antatt vanskeligste parti. Vi pustet lettet ut og visste at nedre del var innen rekkevidde. Skikjøringa videre ned i Midtmaradalen ble rent overskudd og vi omfavnet hverandre i ren glede etter en flott nedkjøring på drøye 1000 høydemeter i hjertet av Hurrungane.
IMG_9053_lores
FØRSTESPOR: Espen Sollien kontrollerer svingene i nedkjøringens øvre del etter den krevende starten. Terrenget her er bratt og eksponert men inviterer til flyt i skikjøringa.
I 20 år har jeg utforsket mulighetene for bratt skikjøring i Hurrungane, og linjer som sjelden eller aldri har blitt kjørt har sterkest tiltrekningskraft. Det er på de linjene at eventyret er størst. Snøforholdene år i mellom kan ha stor variasjon og breenes bevegelse gjør at linjer som er kjørbare et år er umulige noen år etter. Naturen legger nye premisser stadig vekk og man må være på riktig sted til riktig tid for å kunne gjennomføre med nødvendig margin. Brattkjøring på ski handler om marginer med mange variabler: Skiferdighet, timing, mentalt overskudd, sikt, bre- og snøforhold, bratthet, eksponering og skredfare. Helst bør alt være optimalt, men det aller viktigste er at det er nok snø og at den sitter fast. Overhengende skredfare kan ikke være til stede på nedfarter der selv mindre skred kan få fatale konsekvenser. Dette er krevende vurderingsarbeid og det var intet unntak på Sentraltind. Skilinja er for det meste sørvestvendt og balansen mellom at linja har nok snø til en sammenhengende nedfart og forhold som gjør den snøen stabil var nøkkelen til nødvendig margin. Det vinduet erfarte jeg gjennom fire ulike forsøk at er kort.
Risikoen forbundet med denne type skikjøring kan være stor og enkelte ganger vanskelig å fastslå. En av mine strategier for å kunne holde på med dette lengst mulig er å forsøke å forberede meg så godt som mulig og porsjonere ut opplevelsene både for sikkerhetens og opplevelsens og skyld. Godt forarbeid og minimering av eksponeringstid, rett og slett. I en verden som man får inntrykk av går stadig raskere prøver jeg å ha et bærekraftig perspektiv på drømmene mine. Derfor er jeg glad for at frøet som ble sådd i 2003 først slo ut full blomst 15 år senere.
Sentraltind
– 2348 meter
– Ligger i Hurrungane
– Norges 10. Høyeste fjell
– Tidligere kalt Centraltind og vestre Styggedalstind.
– Førstebestigning 7. august 1885 av Carl Cristian Hall, Mathias Soggemoen og Torgeir S. Sulheim
– Toppen er relativt utilgjengelig og bestiges ofte som en del av en travers på Styggedal/Skagastølsryggen.
