Albert Lunde har reddet folk i fjellet i snart 50 år

– Vi må vel gjøre sånn nå, smiler Albert Lunde på stavangerdialekt utenfor huset sitt i Bøverdalen og strekker fram albuen.

Albert har nettopp gjort unna sitt livs siste helgevakt som politi i Nord-Gudbrandsdalen. Da dette pågikk hadde han ei uke igjen av politikarrieren. Den siste jobbhelgen sin kjørte han rundt i hyttefeltene på Grotli og sjekka at kjeltringene holdt seg unna koronatømte fritidsboliger. Koronaviruset er for øvrig også grunnen til at vi måtte hilse med albuene.

ERFAREN: Albert har ferdes i bratte fjell i snart femti år. Her er han først i tauet på den klassiske klatreruta Sørøsthjørnet på Skarfjell i Innerdalen. Bilde: Dag Jørund Vik

– Det er ikke ofte skurkene får annonsert så tydelig at hyttene står tomme. Derfor er det viktig at politiet er på plass og viser at det ikke er fritt fram, sier Albert mens han skjenker kaffe og insisterer på å servere en matbit. 

Egentlig skulle vi vært på skitur, men voldsom vind i fjella rundt Lom gjør det enklere å slå av en prat ved kjøkkenbordet. Albert drikker kaffe fra en kopp med et skotsk fjellnavn på, og hyllene bak han er fulle av bøker om fjell, sopp, natur og mord.

– Etter et langt yrkesliv som også inkluderer et par år som ambulansearbeider, en sommer i brannvesenet og snart 30 år i politiet, så ser en at mange oppdrag skyldes rus. Alt fra en som snubler i fylla til rusa bilkjøring. Det er godt dokumentert av andre enn meg at rusmidler gir stor belastning på helsevesenet, og det stemmer med min erfaring. Derfor er det feil å stigmatisere de som går topptur selv om det er koronakrise, sier Albert.

Han har både tall, undersøkelser og erfaring som bekrefter at toppturfolk er uvanlig godt forberedt på å ordne opp i problemer selv.

DRAMATISK: Dette er Alberts egent bilde fra den krevende redningsaksjonen da to svenske skikjørere datt utfor på fjellet Loftet i 2016. Ulf Ryen fra den alpine redningsgruppa til venstre og redningsmann Christen Tellefsen jobber med utstyret etter at de to falt ned stupet i bakgrunnen. Bilde: Albert Lunde

– Jeg har fulgt nøye med lenge. Når redningstjenesten kommer til en skredulykke har de involverte allerede gjort en betydelig innsats. I 75 prosent av tilfellene var den skredtatte lokalisert og helt eller delvis gravd fram da redningstjenesten ankom. Av de resterende 25 prosent ble omtrent 2/3 lokalisert av redningstjenesten enten elektronisk eller synlig. Det forteller at toppturfolk tar redningsansvaret på alvor. Det er vanskelig å finne andre som forbereder seg så godt når det gjelder å unngå problemer og ta vare på seg selv og andre. Jeg støtter både helsevesenet og myndighetene i henstillingen om at folk må være forsiktige, men man bør være litt nøktern i hva man ber folk slutte med.

Albert Lunde har vært engasjert i Røde Kors siden han var 17 år. Han vokste opp i Stavanger, men både han og kona Elisabeth var gira på mer fjell, rom og tid. Dermed endte de opp i Lom tidlig på 90-tallet, etter at Albert hadde jobba noen år som politi i Oslo.

– Savner du havet?

– Tja, vi var jo en del i båt som ungdommer i Stavanger, men jeg har alltid vært mest i fjellet.

Det er 47 år siden han starta i Røde Kors, og i dag er 60-åringen en av Norges mest erfarne redningsfolk, med kompetanse de færreste kan konkurrere med. Redningskollega, frikjøringslegende og Røldal Freeride Challenge-vinner Per Mundhjeld skrev dette på Facebook i vår, etter at Albert annonserte at folk heller bør droppe polturen enn toppturen på grunn av koronakrisen:

Det finnes eit gammelt jungelord som sier at «Når Albert Lunde uttaler seg så bør du høyre nøye etter!»

Slår ikkje feil denne gongen heller.

FJELLMANN: Albert på toppen av Innerdalstårnet på Nordmøre. Bilde: Dag Jørund Vik

Albert er opptatt av å informere om begrensningene i redningstjenesten. Det er ikke alltid så lett å hente noen som er skadet. Et i utgangspunktet håndterbart beinbrudd med en indre blødning kan ende med dødsfall hvis det ikke er flyvær og langt til hjelp. 

– Mange steder, på for eksempel Høgruta, kan det gå et døgn fra ulykken skjer til noen får hjelp. Mange toppturfolk er klar over det, for de har med utstyr og er innstilt på å ordne opp selv. Det er ikke sikkert det er så vanlig blant den eldre generasjonen som står på sidelinja og kjefter. Jeg vil ikke generalisere, men mange av ungdommene med hjelm, ryggskinne og masse sikkerhetsutstyr er forberedt på å klare seg lenge uten hjelp. Derfor tror jeg stigmatisering er farlig.

– Hva driver de med, de fleste som trenger redning i fjellet?

– Jeg vet ikke så mye om luftambulansen, som henter de som har knekt ankelen uten mer dramatikk. Vi i Røde Kors kommer når det ikke går å fly, og de fleste oppdragene handler om sykdom eller knekte bein og vridde knær. For alpingruppa er det mye det samme, men i bratt og ulendt lende. Ofte velger folk tur over evne, må hjelpes ut når de er slitne. Utglidning er det mye av, vanlige turfolk eller skikjørere som kjører utfor stup i dårlig sikt. Typisk er også at mørket kommer og fjellskrekken tar de.

– Fjellskrekken?

– Ja, alt blir mye mer utrivelig når det blir kaldt, surt og mørkt. Det merker alle, men avhenger av om du er vant eller ikke. Noen vil ringe etter hjelp, men andre vil sette seg ned, ta fram utstyret og vente ut situasjonen. Folk bør øve opp motstandsevnen litt, og komme seg ut også når det er skumlere forhold. Gjøre krevende turer i godt vær, men også enkle turer i dårlig vær. Da jobber du med fjellskrekken og unngår panikk når forholdene hardner til. Dermed er vi tilbake til at det ikke nødvendigvis er det beste rådet å be folk holde seg hjemme. Velg tur etter evne og ha margin, men det er kjekt å vite at noe er håndterbart selv om det kommer ei regnskur. 

Albert mener også at det er viktig med nok og riktig utstyr – og at det tas fram og brukes i tide.

– Har du utstyr, så ta det fram før det er for sent. Og ta med det turen krever. Det er fryktelig dumt å brekke ankelen, men så fryse ihjel fordi du må vente på hjelp og ikke tok med dunjakka.

Lunde har vært leder for Nord-Gudbrandsdal alpine redningsgruppe i over ti år. Han er fagleder i både skred og klatring, skredobservatør for Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) og har vært delegat for Røde Kors i IKAR – den internasjonale kommisjonen for fjellredning. 

– Der fikk jeg stort nettverk fra hele verden og mange møter hvor jeg fikk tilført mye kunnskap. Ellers prøver jeg å være mye i fjellet, klyve, klatre og gå på ski – det har jeg gjort siden jeg var liten gutt. Jeg har også tatt noen kurs gjennom Norsk Fjellsportforum, men først og fremst har jeg mange gode venner som har tatt meg med på mange lærerike turer, forteller han.

Som relativt fersk politi-pensjonist skal Lunde bruke mye av tiden sin på å dra i gang et nasjonalt kompetansesenter for fjellredning, i tillegg til å lete etter svake lag for skredvarslingen på varsom.no.

– Vi har fått en del offentlig støtte for å utvikle fjellredningstjenesten videre. Jeg skal være prosjektmedarbeider, og vi har allerede arrangert en samling med temaet skred mot vei. Vi skulle ha et til i sommer, men det er utsatt på grunn av viruspandemien. På denne samlingen var tema klimaendringene og konsekvenser for redningstjenesten og fjellturismen.

KOMPLETT: Albert er utdannet til både politi og fysioterapeut, i tillegg til at han har både master- og doktorgrad. Bilde: Tore Meirik

I fjor – bare ett år før han ble pensjonist – forsvarte Albert Lunde sin doktorgrad i redningsarbeid ved snøskred.

– Du har redda folk i fjellet i nesten 50 år. Hva er den typiske reaksjonen til folk som får hjelp?

– De fleste setter jo pris på at vi tar turen. Men folk i stressa situasjoner kan reagere forskjellig, og noen ganger må man være litt bestemt. 

– Hvordan føles det når dere mislykkes i å redde liv?

– Noen ganger oppleves det som spesielt viktig at de overlever, men så går det ikke. Det var ingen god følelse da to lokale gutter omkom i en skredulykke på isklatring for en del år siden. Det var ikke noe vi kunne gjort, de hadde ligget lenge under snøen, men i den situasjonen hadde det vært veldig kjekt og hatt en sjanse til å redde de. Det er også trasig med leteaksjoner hvor klokka tikker og vi ikke finner de, og vi vet at det ikke kommer til å ende godt.

– Hva med det motsatte?

– Ja, vi har en stjernehistorie om to svensker som gikk seg utfor Loftet i tåke for noen år siden. De falt 30 meter ned og ble hardt skadd. Kompasskursen deres ble feil, de ramla utfor og landa på den utilgjengelige Høgskridubrean. Vi gikk på ski opp til der de lå. Begge var hardt skadd, den ene døende. En ble fløyet ut etter ekstremt imponerende innsats av piloten på ambulansehelikopteret, og han som var hardest skadd måtte vi frakte ned på båre. At begge to overlevde uten voldsomme og vedvarende skader er helt utrolig. Sistemann ble operert på breen og i helikopteret, og det ble jobbet med frie luftveier mens han hang under helikopteret sammen med redningsmannen – i null sikt. Det er utrolig hva Luftambulansen får til. Ingen av oss regna med at dette skulle gå bra, men det gjorde det, og i fjor var de to svenskene tilbake på Lom skifestival.

– Hvordan er følelsen når helikopteret drar og det brått blir stille på fjellet etter en hektisk aksjon?

– Det er et fint øyeblikk, med fred og ro og bare oss og fjellet igjen. Da er jobben gjort og vi føler lettelse så lenge vi vet at kjeden og systemet har fungert.

– Slike redningsaksjoner vil nødvendigvis medføre en del sterke inntrykk. Hvordan oppleves det for de frivillige mannskapene?

– Det kan være krevende, men samtidig må vi ha fokus på de vi kan hjelpe. Jeg er veldig imponert over legene og redningsmennene, de er på en måte bufferen mellom oss frivillige som ikke er like vant til de sterke inntrykkene. Når det gjelder kommunikasjon med for eksempel fortvilte pårørende skal politiet være med og styre. Men ute i fjellet er det vi som er der som må ta det og det kan være tøft. Det er viktig at politiet har muligheten til å komme tidlig fram, slik at de frivillige slipper å ta oppgaver som bør være politiets - som kommunikasjon med fortvilte pårørende. Det bør de frivillige slippe.

– Har du havna i trøbbel i fjellet selv?

– Nei, egentlig ikke. Jeg er heldig som har mange, flinke kamerater som alltid har tatt meg med på tur.