Sand og saltvann vasker bort ull-lo og tåfislukt fra tærne mine, etter et par dager til fjells med sure skisokker. Vannet er ikke kjempevarmt, men det er jaggu ikke kaldt heller. Jeg snur ryggen til Middelhavet, og forbi et veltet badevakttårn og en stengt fiskerestaurant ser jeg rett på Lefka Ori.
Ordene er greske, og betyr de hvite fjellene. Fjellkjeden ligger på Kreta i Middelhavet, og for anledningen passer navnet godt. Selv om folk bader på stranda i charterbyen Chania, er det nydelig snø og skilinjer på tusen høydemeter et par vertikale kilometer sørover. Dagen før kjørte jeg ski i fjellene i horisonten. Hvem skulle tro det gikk an å kjøre lange skilinjer med utsikt til Libyahavet?
Les flere tips til toppturer fra Fri Flyt her!
Perfekt sløsj. Sånt føre hvor snøen er helt myk de øverste 10 centimeterne, og blir sakte fastere lenger ned i snødekket – men aldri råtten og luggete. Den er bare deilig, og vestsiden av fjellet Kakavoli er som skapt for skikjøring, Her er omtrent 30 grader bratt, og de 500 første høydemetrene fra toppen er oversiktlige og jevne – nesten som å kjøre nysnø i preppa løype. Det er bare å gønne på i svære svinger, og kjenne sløsjen sprute og lager vifter av snø i hver sving. For å si det sånn; det er noen tusen kilometer til nærmeste tråkkemaskin.
Fjellet ligger på sørsiden av fjellkjeden Lefka Ori, som betyr at når vi kjører ned et vestvendt heng har vi Middelhavet til venstre. Selv om vi er 2 150 meter over havet, ser vi sjøen godt, og utsikten til Europas sørligste punkt, øya Gavdos, er formidabel. Hadde jorda vært flat og sikten enda litt bedre kunne vi ha sett Libya i horisonten samtidig som vi kjørte 1000 høydemeter på ski.
– Kreta er som Texas, sier CP.
CP heter egentlig Constantine Papanicolaou, men det er bare grekere som klarer å kalle han det. CP er halvt gresk og halvt amerikaner, han har laget skifilmer i snart tjue år, og er hekta på topptur og sitt andre hjemland. Han er egentlig opptatt med å lage dokumentar om Tanner Hall, men er på plass i Hellas for premieren på sin siste skifilm Crete Arising.
– Folk er liksom litt råere her, hvis du skjønner. Bare se på dansen. Det er mye mer følelser og mye mer råskap, sier han, og tar en slurk Raki.
Vi er på bankett etter Europas sørligste randonéekonkurranse – Pierra Creta – og ser på folkedans fra Kreta. Tre damer og tre karer i lokale folkedrakter hopper rundt i ring mens to musikere – som visstnok er verdens beste i sjangeren gresk folkemusikk – spiller på hvert sitt strengeinstrument. Det serveres uendelige mengder sauekjøtt, salat, fetaost, brød og en slags ris kokt i kraften fra sauekjøttet – og det lokale brennevinet Raki. Som italienernes grappa er Raki brennevin laget av druerester fra vinproduksjon. I vårt tilfelle tilsatt honning for å bli en slags styrkedrikk for fjellfolk.
Les også denne saken om å dra på topptur på Kreta!
– Folk på Kreta er ganske råe. I nabolandsbyen har de Kretas største marihuanaplantasje. Og alle mannfolka har skjegg, svart genser og våpen. Du ser det på veiskiltene, de er skutt i filler alle sammen. Men folk er snille, de har bare en ganske spesiell mentalitet, gliser CP.
På vei til banketten hadde vi svingt unna en pickup som holdt god kok gjennom hovedgata i landsbyen med en svartkledd gutt på maks 10 år bak rattet.
En av grunnene til at folk på Kreta bærer våpen er omtrent den samme som at noen få folk på Kreta kjører ski. Øya har kort skihistorie og knapt nok skikultur, men etter at fjellklatrerne Antonis Plimakis og Takis Xouliopoulos fant noen skipar i en gammel garasje i 1955 skjedde det noe.
– Våpnene ble igjen etter tyskerne, da de ble jaga bort fra Kreta på slutten av andre verdenskrig. Men tyskerne hadde et triks for å få tak i motstandsfolk som gjemte seg i fjellene, nemlig ski. Da tyskerne stakk lot de skiene være igjen. Antonis og Takis fant dem, skjønte intuitivt hva dette var for noe, og vips, så var skisporten på plass på Kreta, forteller CP.
Det blir litt for politisk ukorrekt å takke den tyske okkupasjonsmakten idet jeg kjører på tidenes vårsnø ned fra Kakavoli på den kretiske sørkysten, men en takk til de to karene som fant tyskernes ski er på sin plass. Jeg ante ikke at Kreta hadde skimuligheter, og hvis de hadde, så måtte det i hvert fall vært bare noe sære smågreier med snø hvert fjortende år. Men faktum er at Kreta har en forutsigbar skisesong som varer fem måneder, i fjell som er svært velegna for skikjøring. Her er knapt nok stup, og ikke spisse og bratte tinder som i Alpene, men fjellkjedene Lefka Ori og Psilorítis er smekk fulle av deilige 30-graders heng som nærmest ber om å få skispor. Kreta er kanskje ikke stedet for deg som vil kjøre bratte, eksponerte og farlige linjer, men hvis du vil fråtse i deilig cruising på perfekt sløsj kan jeg vanskelig forestille meg et bedre sted.
Det gjelder å kjøre de sørvendte hengene, hvor snøen varmes opp av sydensola etter de kalde nettene. Pudder er sjelden, kun rett etter snøfallene, men deilig, sørvendt sløsj er ingen mangelvare.
Fra toppen av Kakavoli ser jeg utallige skimuligheter i alle himmelretninger. Noen steder har snøen den karakteristiske rødfargen som kommer av finmalt sand som har blåst hit fra Sahara. Det blåser temmelig friskt, og særlig varmt er det ikke. Men siden snøen aldri er tørr på Kreta, så er det ingen snøfokk og knapt nok skavler. På motsatt side av dalen er en lokal gjeng på vei opp på den høyeste toppen i området, etter å ha kjørt fra toppen vår først. Jeg skulle gjerne gjort det samme, men vi er alt for seint ute.
– Skal du til Kreta på skitur, bør du ikke ha stram timeplan. Det flyter litt, kan du si.
Ordene kommer fra Simula Paraschaki. Hun er dansk, og konsul på Kreta for Norge, Sverige og Danmark. Hun er også en av arrangørene av randonnéekonkurransen Pierra Creta.
– En må være forberedt på at ting tar tid, og at planer endres underveis. Man vet liksom aldri, men alt ordner seg alltid til slutt, sier hun.
Simula var med på turen til Kakavoli, og selv om vi sto opp i rett tid om morgenen, var vi ikke på ski før nærmere klokka ett. Bilbytter, pauser, inntak av impuls-måltider fra gjestfrie vertshuseiere og generell somling stjeler tid. Men særlig grekernes manglende erfaring med bilkjøring på vinterføre kombinert med en voldsom motivasjon for å kjøre bil lengst mulig kan være litt av en tidstyv.
Fra den vesle landsbyen Anopoli fulgte vi en mildt sagt humpete setervei opp Amoutsara-dalen. Snøgrensa lå omtrent 1 300 meter over havet, og der var det totalt trafikkaos, selv med bare fem biler til stede. Alle hadde kjørt seg fast i overoptimistiske forsøk på å kjøre gjennom snøfonnene, for så å spare omtrent to høydemeter gåing på ski. Dytting, graving og styr med bilene stjal en time til. Gangen i bilkjøringa var omtrent sånn:
Bil 1 kjører seg fast en meter inn på snøen.
Folka i bil 2 kom for å hjelpe, og dyttet bil 1 tre meter lenger inn på snøen.
Bil 2 kjørte seg umiddelbart fast i snøen der bil 1 sto ti minutter tidligere.
Folka i bil 3 kom for å hjelpe, og dyttet først bil 1 tre meter lenger inn på snøen, og så bil 2 tre meter videre.
Bil 3 kjører seg umiddelbart fast i snøen der bil 2 sto ti minutter tidligere.
…og slik fortsatte det til alle fem bilene sto fast i snøen 20 meter unna der vi skulle parkere for å starte skituren.
– Jeg konsentrerer meg litt ekstra for å ikke bli uhøflig nå, gliste den franske fotografen Guillaume Vallot.
Han var bekymra for snøkvaliteten og vi var begge bekymra for snøskredfaren som kommer med økt temperatur på ettermiddagen.
Skikjøringa på Kreta foregår i de to fjellområdene Lefka Ori og Psilorítis. Grasrot-randokonkurransen Pierra Creta foregår i Psilorítis, hvor Kretas høyeste fjell ligger. Der er Mount Ida (Psilorítis på engelsk) det høyeste punktet med sine 2 456 meter over havet, men Ida er også den eneste toppen av betydning i fjellkjeden. Et supert skifjell, med mange alternative nedkjøringer, men det største topptur-området er fjellkjeden Lefka Ori. Kreta har mer enn seksti topper over 2000 meter, og de fleste ligger her. Det høyeste punktet i Lefka Ori ligger 2 453 meter over Libyahavet. Området har flere hytter, og her er det mulig å krysse fjellkjeden med flerdagersturer og overnatting på hytter. Nøkkel kan lånes hos de lokale klatreklubbene, og skiheiser fins ikke, selv om det i sin tid ble gjort et forsøk på å etablere et slags skisenter her. Det åpna aldri, men noen grunnmurer og fundamenter til heismaster står igjen.
På vei opp mot Kakavoli i Lefka Ori-fjellkjeden gikk ruta vår etter hvert gjennom en dal med en stor og bratt sørøstvendt fjellside på vår venstre side. Før vi nådde tregrensa hadde vi gått blant spredte trær av et slag ingen visste hva heter, men du kan trygt si at disse trærne ikke fins i Norge. I dalen på vei mot den siste stigninga var flere snøskred fra tidligere i uka, de fleste av dem temmelig store. Fotograf Guillaume, en svært erfaren klatrer og fjellmann fra Chamonix, og jeg gikk først. Vi ble enige om at her må vi ta en sjekk av sender/ mottakere før vi går inn i dalen hvor store snøfelt hang over oss til venstre. At dette er skredterreng var temmelig åpenbart, siden det var minst fem store skredtunger omtrent 50 meter til venstre for oss og videre innover dalen.
– Sender/mottaker? Nei, det har ingen av oss, vi trenger ikke det, sa guiden Niko, mens resten av gruppa spaserte videre mens praten gikk livlig om de vakre fjellene rundt oss.
Guillaume møtte blikket mitt, vi mista litt munn og mæle begge to, men vi ble i det minste enige om å sjekke hverandre og forsikre oss om at vi i det minste vi to hadde skredutstyret i orden.
Flere kontinentalplater møtes i havet utenfor Kreta, som gjør at jordskjelv er dagligdags – og en temmelig vanlig årsak til snøskred. Selv om flere skiturister har omkommet i skred på Kreta, har skredsikkerhet ikke fått plass i ryggmargen på alle de lokale skikjørerne. Det fins ingen måling av snødybder eller snømengder på Kreta, og dermed heller ingen værstatistikk som har med snø å gjøre. Snøskredvarsling er i beste fall noe man driver med på egen hånd.
Heldigvis kom vi oss gjennom den litt skumle dalen både på vei opp og ned uten dramatikk.
Noen (eller; egentlig ganske mange, det skulle jo kjøres bil ned også) timer senere satt vi i en slags restaurant i en av de små landsbyene i fjellene overfor sørkysten. Det var tid for mat og dagens høydepunkt for mange grekere. Tjue gira og sultne skifolk satt rundt bordet, og verten serverte uendelige mengder mat. Mat som er så kortreist at det nesten veier opp for co2-avtrykket til flyturen hit. Alt vi spiste og drakk kom fra hagen utenfor, og alle sammen skravlet høyt og engasjert om alt mulig mens fatene ble sendt rundt. Barn, voksne, gamliser og bikkjer forsyner seg fra fatene med sitt eget bestikk og stor iver. En representant for det norske mattilsynet ville muligens rynka litt på nesa, men sjelden har jeg spist så mye og så god mat. Desserten var appelsiner, og de henta vi sjøl ved å åpne vinduet. De vet det nok ikke selv, folka på Kreta, men afterski; det kan de.
Et par dager etter satt jeg på stranda i Chania og bada tærne mine i Middelhavet. Chania er en av verdens viktigste byer for charterferie, men denne dagen tidlig i mars var det mildt sagt rolig på stranda her. Omtrent 170 000 nordmenn besøker Kreta hver sommer og rundt fem nordmenn kommer hit om vinteren. Jeg ringte til kameraten min Ole-Jørgen, som jeg visste hadde vært på chartertur til Kreta sommeren før:
– Hæ? Ser du snødekte fjell fra stranda i Chania? Sjukt, kommenterte han.
– Ja, steike, jeg kjørte ski her i går liksom, svarer jeg, før jeg pakket inn tærne og reiste hjem fra skiferien i Syden.
Kreta
Øya som ligger i Middelhavet sør for Hellas får besøk av 160-170 000 charter-nordmenn per år. Chania og Heraklion er de største byene, og har de mest relevante flyplassene for en skiturist på Kreta.
Vest-Kreta er den største Syden-destinasjonen for alle skandinaviske land. 80 prosent av all inntekt her er fra turisme, som er den soleklart viktigste inntektskilden. Kreta har også mye vin-, oliven- og appelsinproduksjon, og øya er selvforsynt med det meste av mat.
Snøen kommer i slutten av november, og det pleier å være skiføre fra jul. Sesongen varer til ut i mai. Den europeiske og afrikanske kontinentalplaten møtes vest for Kreta, som fører til daglige jordskjelv og at fjellene vokser stadig. Jordskjelv er en vanlig årsak til snøskred.
Randonnéekonkurransen Pierra Creta arrangeres i Psilorítis annet-hvert år .
Tips: For mer informasjon, kontakt de lokale klatre- og alpinklubbene, eller Pierra Creta-organisasjonen. Det fins guider på Kreta, som formidles via klubbene.
Kreta har samme type allemannsrett som i Norge, og fjellveiene kan hvem som helst kjøre på. Husk å lukke grinder! Det er masse rom til leie i landsbyene, og fritt fram for camping. Skal du komme deg rundt og på ski må du leie bil, som er billig: Regn med rundt 150 euro per uke for leiebil.
Det fins en skibutikk i Heraklion som leier ut randoski, men ikke sats på stort utvalg. Skiheiser fins ikke. George Klaudatos er en gresk toppturlegende, som har utstyr i butikken sin i Athen, og han kan sende ski med båt hvis det blir helt krise – men du bør altså være selvberga med skiutstyr på Kreta.
Fjellområdene som er bra for ski:
Psilorítis: Mt Ida er høyeste punkt 2 456, Kretas høyeste fjell.
Lefka Ori: Høyeste topp 2 454 moh (det fins hytte midt i fjellområdet, man kan låne nøkkel av den lokale klatreklubben).
Nett: climbincrete.com, eos-her.gr, eoshanion.gr/en
