Snølaget var minst en meter tykt og fullstendig bunnløst. Det var alt for bratt å gå med skiene på beina og alt for dypt til å gå uten skiene. Men det måtte vi. Vi stakk skiene på tvers i snøen over oss, kjempet oss opp ett steg, og gjentok prosessen. I 500 bratte høydemeter. Jeg har aldri brukt så lang tid på Store Venjetind. Men så har jeg aldri kjørt dyp pudder fra Romsdalens høyeste fjell i oktober heller.

Store (1 852 moh) og Lille Venjetind har utrolig mange fine og krevende skilinjer, som krever optimale forhold for å kjøres på ski. Det er ofte vanskelig å vurdere forholdene nedenfra. Etter en periode med regn og nokså kalde forhold for oktober, klarnet været opp, og det lå snø fra omtrent 300 meter over havet. Over 600 meter kom over en meter snø, slik det ofte gjør om høsten på Nord-Vestlandet. Vi hadde vært et par turer på Kirketaket ved forrige snøfall, og det var litt såle i fjellet. Foran den siste helgen i oktober var det dårlig vær, nedbør og kaldt. Været mot helga så imidlertid betydelig bedre ut. Jeg ringte Petter Jenset og lanserte tanken om fine forhold på Venjetind.

Jeg har vært rundt 25 ganger på toppen av Venjetind på ski. Jeg har snudd minst like mange ganger på grunn av utrygge forhold. Etter å diskutert med Petter ble vi enig om å forsøke oss på østsiden, Slingsbyruta. Her ville vi mest sannsynlig finne de tryggeste og beste forholdene basert på vindretning, nedbørsmengde og erfaringen fra andre turer så langt i sesongen. Det hadde kommet en god del snø, og så blitt varmt igjen. Så sank temperaturen og det kom ny nedbør inn mot helga. Dermed forventet vi et homogent snødekke med gode bindinger mot underlaget. Men vi visste også at vind fort kunne gjøre forholdene mindre stabile på grunn av et lite rimlag på toppen av nysnøen. Det ble derfor tidlig start.