Det var Magnus Garner som lærte Maximilliam hemmeligheten med å gå viralt på Instagram. Sammen er de en del av det svenske ski-kollektivet The Bunch, som i mange år har definert hva som kan regnes som den nye bølgen av moderne skikjøring.
De har vært patriarker i parken, visjonærer i løssnøen og punkere i gata.
The Bunch representerer en motreaksjonen på strømlinjeformede konkurranseformater i FIS-godkjente slopestyleløyper eller supertekniske triplecorks i heftige solnedganger, filma med helikopter og akkompagnert av teatralsk og svulstig pop-musikk.
Skikjøringen som Maximilliam står for er aggressiv og alternativ, naken og minimalistisk. Det minner om en slags kunstform.
Jeg husker jeg så Maximilliam på Field Rail Jam på Lillehammer i 2010, der han var en av mange store navn på startlista. PK Hunder, Even Sigstad, Thomas Dølplads, Anders Backe, Chris Helberg, Kim Boberg, Jesper Tjäder for å nevne noen. Maximilliam skilte seg ut der han kjørte uten staver og med armene hengende ned langs kroppen, men svære votter som nesten subba i bakken. Han og Jessie Blackwell (snowboard) husker jeg kjørte den stilen der. Nesten 10 år seinere møter jeg Maximilliam på en kafeteria på Blindern, og det er drøye 14 dager igjen til jul. Han er snart ferdig med årets siste hjemmeeksamen. Det betyr mer tid til skikjøring. Mer tid til å poste instagramvideoer fra streetspots i Oslo. Jeg kjøper to kaffe og lurer veldig på hvorfor han kjører med stive racingstøvler fra Lange.
– Jeg liker når det er hårdt og tight. Så kan man heller ha litt mykere ski. Det skal gjøre vondt!
Dette er ord fra en ex-racingkjørers munn. Maximilliam startet skikarrieren i slalåmløypa med alpinklubben Väst Alpin i Göteborg, hvor han er født og oppvokst. Det tok derimot ikke veldig lang tid før han lot seg friste av djevelen, nemlig frikjøring. Eller bare lek. Freestyle. Jib. Kall det hva du vil. Sylkvasse alpinski ble bytta ut med slappe twintipski og det var ikke så nøye hvor rask man var, så lenge det så fett ut.
– De kule gutta hadde opptakskrav som for eksempel å ta stolheis med sikkerhetsbøyla oppe eller lande en 180. Jeg turte ikke å ta heis uten sikkerhetsbøyle, så jeg landa 180-en etterhvert og fikk lov å være med i gjengen.
I dag er Maximilliam kjent for en helt annen form for 180, nemlig peanut butter, et triks han selv oppfant. Kort fortalt er peanut butter når du går inn i en vanlig butter, men med enda mer trykk forover og på skituppene, og hvor du deretter bøyer knærne slik at skituppene peker ned i snøen, samtidig som du vrir deg rundt i en 180 – eller til en 360.
– Det er en videreføring av nose butter, bare mer kremete, så jeg kalte det peanut butter. Inspirasjonen til trikset fikk jeg fra et klipp med Charles Gagnier jeg så for lenge siden. Jeg husker han gjorde en 540 på en kul, men hadde skituppene nedi snøen hele veien.
Smith nevner filmer som «Teddybear Crisis» og «Idea» på spørsmål om hvilke filmer som har betydd mest for han.
– Alt med Teddybear Crisis er så jævlig fett, til og med musikken. Det er mye av den samme musikken jeg hører på i dag. I Idea så jeg for første gang switch- og no-poles-kjøring i pudder.
Etter noen år i 180-klubben hjemme i Göteborg flytta Maximilliam til Malung og skigymnaset der.
– På den tiden likte jeg best å hoppe, gjøre cork 9 og switch 10 og sånn. Det var ikke før mot slutten av tredjeklasse på gymnaset at jeg begynte å fokusere på rails og street. Hoppene ble så jævli mye større og jeg ble feig. Jeg syns rails er mindre farlig. Etterhvert ble jeg veldig opptatt av «new wave»-skikjøringen.
Det internasjonale gjennombruddet til Maximilliam kom gjennom filmen «Soulskiing», som raskt ble populær på den kanadiske skinettsida newschoolers – et brukerstyrt nettforum som siden lenge siden har definert hva som er kult eller ikke på ski. Etter hvert begynte han å henge med gjengen i The Bunch og sammen lagde de blant annet den kjente skifilmtriologien.
– Hvem var du i The Bunch-gjengen?
– Jeg vet ikke om de andre er enig i dette, men jeg så ofte på meg selv som en idémaskin. Jeg kom alltid med masse ulike ideer. Har alltid hatt lett for å tenke kreativt og nytenkende, og flink til å skape store visjoner. Så jeg kom opp med tusenvis av ideer hele tiden, mesteparten var selvsagt dårlige ideer, men etterhvert tror jeg de andre lot seg inspirere av mine ideer og til slutt var alle med i idemyldringen. Nettopp det tror jeg er en stor faktor til den store fremgangen vi hadde, at vi klarte å skape et miljø for nytenking, der vi oftere og oftere så en «Ja, og» i stedet for «ja, men»-mentalitet. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg nok er mer av en visjonær, i stedet for en som faktisk utfører. Pär (Hägglund) og Magnus (Garner) var jo mye mer sånn «do-ere», mens jeg kunne sitte i timevis og tenke og fundere og vurdere før jeg gikk løs på en oppgave. Jeg måtte liksom se sluttproduktet klart for meg, selve visjonen, før jeg kunne begynne å jobbe meg fram dit. Sammen utfylte vi hverandre veldig bra.
Man kan trygt si at Maximilliam og resten av gjengen i The Bunch har vært toneangivende for hvordan jibbere kjører på ski i dag. Men for Maximilliam er det ikke nok å bare uttrykke seg med skiene, han lager musikk også.
– Jeg lager trap, er en soundcloud-rapper, liksom. Har laget en del musikk med Mags (Magnus Skotte Nørsteng) og crewet hans Kitboyz. Det finnes en mixtape fra Kimbo Sessions som er gjort av Kitboyz, der mange av kjørerne rapper på beatsene til Mags. Og vi rapper kun om Kimbosessions.
– Hva er artistnavnet ditt?
– Det er B-Mack.
– Er ikke Maximilliam Smith ganske artistisk navn også?
– Joa, men jeg bytta navn da jeg var 10 år. Før det het jeg Gustav Maximilliam Smith. Men jeg syntes Maximilliam hørtes fetere ut. Så jeg bytta.
– Hva slags type fyr er du?
– Jeg ser på meg selv som en ganske intens person. For meg er skikjøring en kanal å slippe ut noe som er vanskelig å si med ord.
– Er du enig i at skikjøringen din er litt uforutisgbar?
– Jeg har ikke tenkt at min skikjøring er uforutsigbar, men mer overraskende kanskje. Den gjenspeiler nok også min personlighet på et vis.
– At du er overraskende?
– Ja, typ. Jeg overrasker stadig meg selv. Det kan være alt fra å begynne å like en type musikk som jeg dagen før aldri trodde jeg ville likt.
– Hva slags musikk liker du?
– Jeg hører mye på trap, New wave trap, Soundcloud-rap. Og minimalistisk house. 80- og 90-talls house.
– Er det sånn at du må høre på musikk når du kjører ski?
– Ja. Så og si alltid. Men nesten bare minimalistisk house, helt uten vocals. Da kan man jo snakke sammen også. I heisen eller hvis man står og venter på sin tur.
– Så det er ingen som søker skogens ro? Det skal liksom alltid være stålkanter mot betong og minimalistisk house-musikk?
– Jeg har faktisk bodd i skogen. Tre måneder alene i telt i Zermatt. Jeg jobba som parkshaper og ville spare penger. Men det er ulovlig å bo i telt i skogen i Sveits, så jeg fant en liten teltplass mellom noen store steiner ca. 20 minutter gange i bratt motbakke fra sentrum.
– Hadde du ikke penger, eller hva var greia?
– Nei jeg bare digger å bo i skogen. Har gjort det tidligere, også. I Mt. Hood. Sammen med Magnus Garner og Karl Fostvedt. Det er sjukt nice faktisk, men det må være bra vær.
– Hva er ditt beste tips til en som har lyst til å bo i telt?
– Kjøp ferdig grillspyd på butikken som du griller på bålet, snitt opp en baguett og legg grillspydet nedi og dra selve spydet ut mens du holder fast i baguetten.
– Hva gjør du når slapper av?
– Hmm. Skikjøring er jo på en måte meditativt. Når man kjører ski fokuserer man jo bare på en ting, alt annet blir svart. Nesten som om man dør. Jeg husker aldri hva jeg har tenkt når jeg har kjørt ski. Jeg husker bare kroppslige ting, sånn som for eksempel hvordan et triks føltes å gjøre eller sånne ting. Når jeg ikke kjører ski liker jeg derimot å tenke mye. Da jeg bodde i skogen kunne jeg sitte i timevis å kikke på hvordan solen treffer trærne og lytte til fugler og dyr. Det er jo en slags meditasjon også.
– Lever du av skikjøringen?
– Jeg gjorde, mer eller mindre. De siste fire årene jeg kjørte for Scott var skikjøringen det som ga meg penger. Den siste utbetalingen jeg fikk fra Scott var da vi skulle starte å filme til den andre filmen i Bunch-triologien («Finess»). Etter det ble jeg droppet av Scott fordi de ikke ønsket å satse på park eller street lenger. Så jeg spraya Scott-skiene mine svarte. Det var fire fine år og jeg tjente såpass mye at jeg kunne bomse rundt i USA store deler av året. Resten av tida bodde jeg hjemme hos foreldrene mine i Gøteborg og hadde vanlige bullshit-jobber som for eksempel postbud eller selger i skibutikk. De siste årene har jeg jobba som parkshaper i Zermatt og litt rundt omkring, i tillegg til å jobbe som skilærer i Tryvann.
– Hva er greia med at du alltid kjører med goggles oppå hjelmen?
– Fordi jeg syns det er fett. Det ser litt sånn klassisk og tidløst ut. Se for deg en skiinstruktør med goggles på hjelmen og solbriller foran øynene. Jeg fucker med den stilen der. En annen grunn er rett og slett at jeg har veldig følsomme øyne, og er det kaldere enn 3 grader ute kan jeg ikke kjøre uten goggles. For meg er det viktig å ta vare på synet slik at jeg kan se når jeg blir gammel.
– Hvor er dine favoritt streetspots i Oslo?
– Her på Blindern, Tøyenparken, Torshovdalen, Bjerkeparken og Nationaltheatret (på oversiden av t-banestasjonen).
– Hva er trendy i skikjøring nå?
– Jeg vet ikke. Kanskje jeg er blitt en sur gammal gubbe. Men jeg synes kanskje de unge skikjørerne ikke sier noe med skikjøringa si. Jeg har alltid ment at man bør ha et slags kunstnerisk uttrykk med skikjøringen sin, men kanskje det de unge driver med i dag er en slags anti-movement til new wave-kjøringen. Men jo, det er veldig trendy å være tech. Altså å kjøre superteknisk. Det har lenge vært en greie at man liksom skal gjøre ting så simpelt som mulig, men nå er det altså trendy å kjøre tech. Snurre som faen. Gjerne samme veien flere ganger etter hverandre. 270 på, frontside switch-up, back 4 ut. Kanskje det gjenspeiler samfunnet generelt. At ting skal gå fortere og fortere.
– Hvem pusher den nye trenden?
– Alex Hall for eksempel. Han er jo veldig dyktig på å snurre mye. Han er både konkurransekjører og hyped på Instagram.
– Hvilken skikjører hadde du satt mest pris på at likte en video du hadde lagt ut på Instagram?
– Jon Olsson.
– Er det sant?
– Ja, fordi det er så langt unna, liksom. Jeg tror han aldri ville gjort det, jeg tror ikke han følger sånne typer skikjørere som meg. Men jeg vet ikke, kjenner han ikke. Det hadde uansett vært fett. Jon Olsson. Han fant jo opp bloggen, liksom. Også er hans skikjøring motpolen til det jeg driver med. Så det hadde jo vært ekstra fett at noen fra den siden av skikjøringa hadde likt det jeg holdt på med.
MAXIMILLIAM SMITH
Instagram: @bmack.se
Yrke: Student. Har vært skilærer i Tryvann og skal jobbe på innesenteret Snø etter jul.
Bor: Oslo
Spons: Jag får typ litt hjelp med greier av ON3P, Oslo Vinterpark, 10peakgloves, Xevo goggles, Yerba Mate.
Meritter: Årets videopart på Transition Awards, SM-gull i Big Air, 5. plass War Of Rails, 2. plass Trick Bag Challange, 13. plass i European Open, ender part i Far Out og part i Finess av The Bunch.
Mål: Ingen konkrete for øyeblikket. Det er litt skremmende. Man burde jo kanskje ha et mål for å gi livet mening. Men hvis det skulle være noe, måtte det være å gjøre ferdig studiene og skaffe meg en interessant jobb. Også hadde det vært fett å gjøre ferdig mitt debutalbum en eller annen gang.
Forbilde: Min mor Anne-Christine Smith
Favoritt-triks: Taildrag over knuckle (kul).
Ved siden av ski: Musikk, studier, skateboard, dra på Sauna Club.
