Hvor er det blitt av all skigleden og leiken? Hvor er det blitt av kunsten å kunne mestre alle typer snø i all slags vær og terreng? Skigleden trenger ikke å være noe mindre av den grunn.

Når man bor på Vestlandet hender det at vi har litt ulike typer vær. Men er man glad i å gå på ski, lærer man seg å finne gleden og utfordringene i slikt også. Mitt store mål for jula her på Vestlandet er enkelt. Det handler om å komme seg gjennom og få smakt på alle de sju ulike sortene snø før nyttår.

1. Tørr løssnø. Også kjent som verdensmesterføre. God på smak og konsistens. Lettspist og går til det meste av tilbehør. Godt egnet som forrett, hovedrett og dessert. Kort sagt en sort alle liker.

2. Våt løssnø. Krever mer timing. Denne sorten kan være mektig på smak. Lett å forsyne seg for mye av. Fungerer godt som en liten dessert på vei hjem og slutten av dagen. Eventuelt som et fullverdig måltid i seg selv. Det kreves da en god timing i forhold til vær, nedbør, temperatur, sol, tid på året, høyde og hengretning. Alle guiders store utfordring å servere et fullverdig måltid av. Likefult er det et viktig håndverk å kunne for den skiglade vestlendingen. Krever av og til spesialverktøy som brillevisker til å svabre regnet av brillene. Også viktig med godt forarbeid og grov struktur. Vi snakker da ikke kobbertrådbørste, men langt grovere redskap.

3. Bærende fokksnø. En klassiker. Litt tørr og hard av konsistens, synes noen, men god på smak. Krever ofte rett verktøy for å hygge seg med denne sorten. Lett å velge for stort «bestikk». Nytes best av smalt og nett «bestikk», med en midje på under 100 millimeter og god innsving. Også kjent på bygdene som «carvable windpack».

4. Brytende fokksnø. Hatet av mange, elsket av noen få. Dette er kanskje som snøens snegler. Heslig for de fleste, men som en delikatesse å regne for kjennere med sans for teknikk og konsistens. Et vidt spekter av serveringsalternativer. Ofte brukt til å skille klinten fra hveten i skimiljøet. Nytes best i små porsjoner med godt tilbehør. Gjør seg som en hvilerett i et langt og solid løssnømåltid. Krevende både i valg av råvarer og behandlingen av dem.

5. Bærende skare. Også kjent som holkeføre. Krever godt redskap både opp og ned. Har fordelene av å være lett gjenkjennelig, gir like forhold for alle og blir ikke oppkjørt. En fin rett å ha stående over tid, ettersom den holder seg godt og ikke blir sporet. Alle konkurransealpinisters drøm. Her får man konkurranseforhold uten bruk av salt og maskinell destruksjon. Ferdig servert fra naturen. Lær dere å bli gled i denne sorten, som tillater samme linja under samme forhold gang på gang, løper etter løper.

6. Brytende skare. Som østers. Vanskelig å vite om man skal svelge hel, eller tygge godt. Ulikt hvordan kjennere nyter denne typen. Noen kliner til og bryter den i seg, mens andre er lette på foten og behandler den med mer varsomhet og en stemsving. Her gjelder det ikke å nøle, men være bestemt og styrende. Litt i samme kategori som brytende fokksnø.

7. Rimfrost på myr. Første desperate måltid av snø. Sterkt vanedannende. Kunne før den digitale tidsalder lett skrytes opp og overvurderes. Krever utstrakt kjennskap til underlag og terreng. Myrlandskap og mye mose i kombinasjon med kortvokste busker og lite stein gjør ofte nytten. Om man skal være helt ærlig er vel dette og regne som snøerstatning, men kan lege sjelen etter en lang sommer.

Dette er alle sorter som har sin helt unike konsistens og sine ulike tekniske utfordringer. Men jeg må si at jeg har funnet glede ved å smake meg gjennom alle sortene nå i førjulstida.

Så, ut og lek nå! Der det er snø er det skiglede.

Andreas Haslestad er tindevegleder bosatt i Sogndal. I tillegg til kurs og føring jobber han med skredvarsling for NVE og med undervisning på studiet Alpin skiferdsel på Høgskulen i Sogn og Fjordane. Høsten 2013 gav han ut boka Toppturar i Sogn sammen med Bjørnar Bjørhusdal og Vegard Vereide.