Du kjører bilen du har fått låne av mamma, du kjører med en kompis som har rare spillelister på spotify og et bagasjerom hvor spylervæskekannene slenger rundt. Å komme til et fjell er å parkere i mørket og ane konturene av et fjellmassiv like i nærheten. Du legger deg på en kald hytte og våkne til lyset fra snøen. Du drikker kaffe og ser ut vinduet.

Noen ganger er det å komme til et fjell en følelse av at du kan rydde bort nesten alt og du tenker på dem som famler der nede. I byen og livet, på kjøpesentrene og kafeene. Det er ikke noe galt med det, men det er jo faktisk her oppe det skjer. Hvem tenker ikke store tanker når du passerer tregrensen og kjenner at skiene skyter fart over vekslende føre? 

Annonse

Både støvler og føtter var like store som forrige sesong, men allikevel føltes ikke passformen helt korrekt de første skidagene, og tærne ble kanskje numne og stivfrosne. Men så skjer det noe, etter noen helger på ski. Føttene sklir ned i støvlene på en automatisert måte, du fester skiene på sekken mens du snakker om en tv-serie du er glad i og spiser en kald brødblings med venstrehånda. Dessuten er hanskene formet til hånden din og remmen på staven faller akkurat slik sånne remmer skal falle. 

Og uten at du vet har du kanskje fått et blikk og en oppmerksomhet som gjør at du ser disse tingene på andre skikjørere. Du kan se at en fyr har logga 35 skidager denne sesongen. Du kan se at den jenta med lyse fletter ut av Sweet-hjelmen har en minst en sesong i beina. Måten hun slipper skiene ned i snøen på og klikker i bindingene mens hun spiller av en snap hun har fått fra en venn som har sølt maling på gulvet og er langt fra fjellet. Hvorfor ser du dette, eller hvordan ser du det? Jo, fordi det er disse små detaljene som er pixler i et bilde av deg som skikjører. Du faller og reiser deg år for år, gjenfødes som et slags fjellmenneske. 

Jeg har alltid likt disse små overgangene da utstyret og skikjøringen og kroppen blir mer og mer samstemt. Det begynner i det høst blir til vinter, og så forsterkes det utover sesongen. Når vårsesongen kommer er dere ett. Alt klaffer, alt sitter og selv om slitasjen setter sine spor har du også kjørt på deg selvtillit og erfaring. Noe av all denne erfaringen sitter mellom ørene, mellomgulvet og quadriceps. 

Det er noe av det fineste med å stå mange dager på ski. Kroppen og hodet henger ikke alltid sammen i begynnelsen, men så blir du bare mer og mer synkronisert. Det kan jo høres svevende og upresist ut, men jo dypere du stuper inn i noe, desto lengre  kommer du. 

Selv har jeg aldri stått på ski mer enn kanskje 13-14 dager i strekk - altså inkludert noen langrennsturer. Da skjer det noe enda drøyere. 

For det første er kroppen som en stor vedovn. Kroppen jobber hardt i fjellet. Kulden, motbakkene, all knebøyen som kommer ut av svingene - det krever enormt med energi. Og avrevne muskelfibre skal restitueres og vokse seg sterkere. Dessuten må du sove, og spise - mye. Folk som har vært skibums og tatt sesonger både her og der forteller at de kommer inn i en rytme der stadig mer av støyen og larmen fra livet ellers blekner som en gammel fjellanorakk og alt handler om dette enkle og banale. Kjøre svinger, sette landing, holde seg på beina, passe på dem du kjører sammen med. Kanskje er den følelsen vi jager, kanskje er det akkurat denne følelsen som at vi gjør at vi er verken mer eller mindre enn nettopp det - skikjørere.