Gullstandarden for naturlig klatring

Jeg husker ikke første gangen jeg satt den magiske kila, men nå har den har blitt fast inventar på selen. Det finnes selvfølgelig en masse argumenter for at en bør lære seg det (noe plundrete) håndverket det er å sette kiler, eller såkalt ‘passive sikringsmidler’ (i motsetning til ‘aktive’ som for eksempel en kamkile er): Kiler er billigere, de tar mindre plass på selen, og det er mindre hjerteskjærende å sette igjen en kile i fjellet hvis du må snu. Jeg tror dessuten noen regner det som litt kulere å sette kiler, det er noe litt mer nevenyttig og self-made over det. 

Ingen av disse argumentene slår likevel det faktum at kile nummer #7 fra DMM sin offset-serie har en evne til å passe inn i alle typer sprekker, formasjoner eller andre svakheter i en vegg. 

En del lesere vil nok anta at den har blitt min favoritt fordi den har reddet meg på en suser. 

Feil. 

Mange får seg en favoritt kamkile eller kile fordi det tilfeldigvis var den siste sikringen man satt før man tok sitt første / lengste / mest sketchy fall på egne sikringer, og at den holdt. Det blir litt for enkelt og tilfeldig å skulle plukke seg ut sitt favoritt-sikringsmiddel på bakgrunn av dette, mener nå jeg. 

Andre lesere vil anta at dette er simpel overtro, at kilen bare en slags lykkeamulett som booster selvtilliten min, og at det enkle faktum at jeg leter etter plasseringer til den, i underbevisstheten, gjør at de dukker opp oftere enn andre plasseringer. 

Dette er også feil.

DMM Offset#7 er enkelt og greit er best. Den passer alltid, på første forsøk, uansett størrelse på sprekken. Det går til og med an å sette den når man er pumpa.

Også er den spraya med gullfarge.