Det er endel turer jeg har gått så ofte at jeg har begynt å føle et visst eierskap.

For ordens skyld: Dette gjelder ikke turer du finner i en toppturbok. Det gjelder simpelthen noen enkle turer i et ulendt område jeg kjenner godt. Opp gjennom åra ikke har vært så mange skispor der om du ser vekk fra mine og mine venners. Jeg har hatt gode opplevelser der – prata skit med venner på vei opp, sett revespora forsvinne inn under kampesteinen i henget, en gang (eller var det to?) har ørna kommet ut. Hvem trenger drone når man har en ørn?

Nå har det begynt å komme nye spor i området.

Da er det er lett å tenke at dette er «min tur». At det er min snø. At det er mitt fjell. Du har opplevd en eller annen form for sammenheng med naturen på de mange skiturene. Du har hatt sterke opplevelser som binder deg til stedet. Og kanskje har du til og med ryddet vekk en og annen buske som gjør turen opp lettere eller som gir bedre take-off på en stein – du har gått inn og «moddet» ditt fjell, det er jo uansett ditt.
Men denne eierskapsfølelsen er grunnleggende feil. De fjellene kommer til å stå lenge etter at du er borte. Og snøen – den føler ikke den samme sammenhengen som deg. Den føler ingenting. Husk det, neste gang du graver snøprofil.
Så jeg vet det er feil å tenke «min». Men jeg kjenner litt på det likevel. Det er jo så mange opplevelser som kan kjøpes for penger. Og det er bra – hvor mange heiskort har du ikke vekslet ut i fantastiske opplevelser? Men å ha en fast tur du har gått over mange år, i ulike vintre, på førvinter som på vår, der du kjenner hver krok, der du vet hvor du legger sporet opp, hvor du skal raste i le for vinden, hvor du skal parkere for å enklest skli ut til bilen ... det har en verdi som ikke kan veksles i penger. Den verdien skal du ta vare på. Men: Den blir ikke mindre av at andre går der.
Jeg har lenge lurt på å lage saken «Mitt fjell» og intervjue mange ivrige toppturfolk om turen de har gått flest ganger. Sak kan det nok bli. Men da under en annen tittel.

Fjellene anerkjenner ikke eierskap eller slektskap.
Fjellet er ikke mitt eller ditt.
Det er heller ikke alles, slik mange liker å tro.


Fjellet er ingens.
 Og det er derfor det snakker til deg.

Teksten ble første gang publisert som leder i Fri Flyt #118.