Smørstabbtindtraversen: Åtte 2000-meterstopper på én dag

Ikke uvanlig er det Sigurd Løvfall og jeg som diskuterer detaljene ved påskens tur til Jotunheimen.

Eller: ‘Detaljer’ blir nok å ta i, straks vi vet hva vi skal og når vi skal dra, mens resten går noenlunde på rutine. Smørstabbtindtraversen virker som et passende påskeprosjekt med noe moderat klatring og ganske mye tur.

Langtidsvarselet på Yr melder om én fin dag på fjellet i løpet av påskeuka: onsdag. Vi legger opp planen deretter, men følger utviklingen nøye. Værmeldingen er stabil, positivt utviklende og lovende, omtrent som trafikken mot Hemsedal om du vil. 

Tirsdag 17.00: Vi kjører Sognefjellsveien til bommen stopper oss og tar de siste 11 km til Krossbu på langrennski. Siden samtlige i taulaget nå har bikka 30 så er light n fast det nye mantraet, og fatskis og splitboard er byttet ut med skøyteski og lange staver.

Til og med aeropressen grammes vekk til fordel for en ekstra halvliter medbrakt sinnabrus. Konsekvensen er sterke koffeinabstinenser og nesten bail 12 timer senere.

BIKK OPP: Sigurd får gradvis øye på mer og mer av traversen mens han følger stikka løype ved Leirvassbu. Ikke for 3-rettersen der, men en 8-retters dagstur. Foto: Erling Magnus Solheim

20.00: Krossbu er endestasjon for den sagnomsuste Høgruta i Jotunheimen, Noregs motsvar til alpenes Haute Route. Som seg hør og bør serveres det derfor også et lokalt øl som lyder navnet «Høgruta» i baren på Krossbu.

Vi forskutterer smaken av fullført langtur og leker med tanken om å begynne å samle på Norges 2000-metere, en typisk aktivitet aldrende fjellgeiter benekter å gjøre, men egentlig gjør. Vi skal jo tross alt ticke av åtte bare i morgen, faktisk én mer enn Høgruta. 

Vi lar innfallet ligge da det viser seg å være levende kveldsunderholdning på hytta. Knut Tønsberg, en svært erfaren tinderangler og barnebarn av Norsk Tindeklubs første leder, gjør en føljetong om racet til Sydpolen og lokalkunnskap om turer i nærområdet.

Etter foredraget finner vi tonen med Knut og får litt førstehånds informasjon om toppene vi skal på. 

Onsdag, 05.30: Vekkerklokke. Klær på. Avmarsj. Null kaffe. Overraskende god stemning likevel. 

– Vent a, jeg må snappe mens det er 3G, sier Sigurd. 

Vi begynner å gå og innser at begge snappet nøyaktig den samme utsikten og sveipa til klokkeslett. Er dette trist eller morsomt? Noe å tenke på mens man går. Egoboostingen i sosiale medier har ihvertfall allerede begynt. 

06.15: Soloppgangen synes på Styggedalsryggen og Skagastølsmassivet. Fabelaktig skue. Vi vurderte å ta anmarsj og retur på ski med klatresko på sekken, men snøen er hard og vi holder et greit tempo på beina uten anstrengelse. 

07.30: Vi følger den stukkede løypa mot Leirvassbu, og krysser breen opp mot Kalven der løypa er nærmest og vi får minst mulig usikret bre. Breen er flat og fin uten noen faktorer som tilsier sprekker, men det er ingen vits å ta sjansen, og spesielt til fots uten ski.

Det er ikke mer enn 10-12 blå, men når vinden drar seg til blir stemninga mer moderat. Knærne til Sigurd melder om snarlig bytte til fast hæl etter et liv på telemark. Faen, det hadde vært godt med kaffe.

Burde kanskje droppa den ekstra halvlitern? Pulverkaffe er jo også kaffe? Vi har gått den siste timen og skult opp på brattsiden av Skeia, uten å bli noe klokere på hvordan klatringa er. 

– Det er der klatringa er, sant? sier jeg.

– Trodde det var du som hadde lest deg opp, jeg? sier Sigurd. 

Vi innser at vi ikke har helt kontroll på hvilke topper rundt oss vi skal innom, men at det antagelig blir klarere når vi er oppå ryggen. Starten av ruta er ihvertfall ganske åpenbar. 

08.15: Å nå toppen av Kalven er en enkel fottur, men i det vi bikker opp på ryggen møtes vi av gnistrende sol og ser hele ryggen bade i solsteiken. Smørstabbtindene er et fantastisk flott fjellmassiv som stikker opp som en halvmåne blant et hav av snø og is.

Vi innser at det blir mange skritt på pulsklokka før vi er tilbake på Krossbu, men også at vi traff så det sang på værmeldingen.

KLYVING: Erling Magnus begynner på den siste klyvinga opp Store Smørstabbtind. Ruta følges tydelig langs skillet mellom sol og skygge over Kniven, Geita, Saksa, Bjørnungen og Veslebjørn. Foto: Erling Magnus Solheim

09.00: Vi står ved innsteget til klatringa opp på Skeie og diskuterer rutevalg og taulengder. Etter litt nøling fra begge får Sigurd lettet noe på kroppsvekten og stiller plutselig med turbopsyke. Han racker opp og gunner første taulengde med mixklatring fort som fy.

Klatringen er fin; bratt, men formasjonsrik. Sola steiker og øksene sitter som støpt i frosne riss. Jeg gjør en traverslengde før Sigurd avslutter opp en renne til toppryggen på Skeie. 

12.00: Toppryggen er ganske kort, og vi følger den til enden før vi rappellerer ned. Vi følger venstresiden av ryggen bort, over bergschrund og opp ryggen til Veslebjørn. Observerer det som må være halve Jotunheimens turgåere denne påska på vei opp Storebjørn.

Foreløpig har vi vært fullstendig skjermet fra folk, og kjenner et stikk av sjalusi når vi innser at fjellet ikke er vårt alene denne dagen. Videre er det fin klyving og strålende utsikt. Det er på tide med en skive, marsipanpølser og en vanskelig vurderering av ryggen mellom Veslebjørn og Bjørnungen.

Et parti av denne ryggen er virkelig en knivsegg.  Med fullstendig snødekte forhold som gir få (les: ingen) sikringsmuligheter, og tidvis veldig porøs vindblåst snø, vurderer vi denne biten til for vanskelig å gjennomføre forsvarlig under disse forholdene.

Vi dropper derfor å rappellere ned på ryggen, og returnerer heller over Veslebjørn, ned fra ryggen og går bort til Bjørnskar. 

13.00: Klatreutstyret legger vi igjen i Bjørnskar og labber opp på Bjørnungen. Observerer ryggen som vi baila på fra nært hold og konstaterer at det var en god beslutning å ikke begi seg ut der. Nede igjen ved Bjørnskar smelter vi snø og koker vann for lunsj og tilfeldigvis møter på vår venn Knut fra Krossbu som er ute og nyter sola.

Varm lunsj i sola er latterlig digg og det er viktig å njuta, men veien hjem er ikke rakaste veg så vi må komme oss videre. 

14.00: Knut er med og vi labber sammen opp renna til toppen av Sokse. En fin skirenne hvis man har utstyr for dette, om enn litt kort. Det er folksomt på toppen, så vi blir ikke mange minuttene. Knut returnerer ned renna mens vi klyver over vesttoppen og nedklatrer vestsiden i porøs fokksnø.

Nedklatring av denne typen er typisk medium minus stoke, men det går fort og vi er happy. 

15.00: Herifra er det lett gange opp på toppen av Geite. Vi nedklatrer vestsiden der vi igjen møter Knut i skaret, som også blir med opp Kniven. Hyggelig klyving. Vi sier takk for turen til Knut som tar samme veien ned igjen og skia tilbake til hytta. Selv nedklatrer vi fra Kniven i retning skaret mot Store Smørstabbtind. 

16.00: Fra bunn av ryggen traverser vi snøfeltene rundt venstre til det som er beskrevet som “grusrenne” om sommeren i føreren. Nå er det derimot kompakt snø og is og vi beveger oss raskt opp renna til ryggen. “Følg rygg, vær trygg” gjelder også her selv om det ikke er noen skredfare.

Sola har tatt mye i toppen av fjellet i dag og vi ser tydelige spor av løsgods som har ramla ned fra oven. Det å bevege seg ut i en vestvendt solside på ettermiddagen er noe en typisk unngår i sånne sammenhenger, så løsningen blir å være rask. Raskere enn fysikken egentlig står inne for, og syra spruter av låra når vi tar oss opp isrenna.

Det er også mulig å holde ryggen i en mer direkte variant. Klatringen der ser interessant ut i seg selv, men vi vurderer det til å ta for lang tid om vi skal rekke mat og Høgruteøl i baren på Krossbu.

FØLG RYGG: Sigurd er ropegun på første taulengde opp Skeia. Fine formasjoner og gode økser i rissene. Ryggen følges videre fra toppen utover til høyre. Foto: Erling Magnus Solheim

16.45: Vel oppe på ryggen er er det flott klyving til toppen. Fjellet er fullstendig vertikalt på baksiden, noe som gir en fin luftfølelse og sterk kontrast til den snødekte vestsiden som bader i sol. 

17.30: Vi topper ut Store Smørstabbtind mens sola er i ferd med å takke farvel for denne påskeferien. Vi er desto mer takknemlig og stoka for at vi fikk akkurat denne dagen på fjellet fra før soloppgang til etter solnedgang. Store Smørstabbtind er siste fjell i traversen, og vi peker snuta nedover direkte mot Krossbu. 

19.30: Tilbake på Krossbu etter et par timers retur med mye morkne telemarksknær. Gore-texen viser seg å gli skuffende dårlig i langrennsporet der vi forsøker å ake ned bakkene. 14 timer hytte til hytte, vi er fornøyd. Det snappes igjen. 

20.00: Til vår store glede har Knut bedt betjeningen holde av middagsrester og vi spiser som ulver. Avslutter det med 5 kakestykker og kaffe til neste innslag i føljetongen om Sydpolen og bilder fra dagen i fjellet. Det viser seg at denne turen ikke er så vanlig på vinterstid så vi får uvventet honnør i matsalen. 

22.00: IPA på senga og kvelden. 

Torsdag, 11.00: Alpin bakrus er ikke noe kødd og det kjennes litt som det var ti og ikke to øl kvelden før. Det smaker likevel betydelig bedre med en strøken frokostbuffet på Krossbu enn babb på Løkka, og vi veier opp for gårsdagens kaffemangel mens vi nyter whiteouten utenfor vinduet.

Avgjørelsen om å legge alle eggene i onsdagskurven betalte seg godt da Yr fikk rett og dette ble den eneste strålende dagen i påska. Kaffekvota er fylt opp og vi spenner på langrennski for å stake 11 km i motvind tilbake til bilen.

Fint det, får gjort plass til burgern på Vågå. Klar for resten av påsken med familie og påskeegg.