Over en kaffe i Oslo var det akkurat de ordene som ble sagt, da vi fikk bekreftet at den planlagte turen med en utenlandsk skikjendis ikke ble noe av. Så vi satt der med tid og vilje, men uten en plan.
Da gjorde vi sånn slik Solan Gundersen fra Rustadsaga bruker å gjøre, bare skifta taktikk og strødde rundt oss med konstruktive ideer. Sånn oppstod denne turen, med ønsket om å gjøre en ny og litt annerledes randotur.
Turfølget var undertegnede, Johan Wildhagen, Simen Johannesen (populært kalt «Snekker'n») og Marie Haug.
Lørdag 29. April 09.00 stod vi på Bitihorn, båten på Bygdinvannet, og skuet innover i det som skulle bli en fire dagers Eventur i Jotunheimen. Fra Øst til Vest, i daler og over fjell.
Vi hadde akkurat blitt skysset over av Asgeir og Wiggo på Sporten Beitostølen, siden bommen var nattestengt, og vi hadde overnattet på Beito. Forøvrig så tok vi Valdresekspressen fra Oslo for komme oss dit, så på mange måter er det i hovedstaden denne turen starter.
Vi var fra første stund klar på hvor ruta skulle gå, vi valgte bare å bruke en ganske tjukk tusj da vi merket den inn på kartet. Da kunne vi gjøre endringer underveis uten at det skulle gå utover gjennomføringen av turen. For når det planlegges en lengre tur til fjells, da er det lite rom for feilvurderinger. Med flere dager uten telefondekning og visshet om at man ikke møter på andre, så må man hele tiden være godt innenfor sine egne marginer og komfortsoner. Vi tenkte at en litt brei strek kunne gi gode opplevelser.
Vi så på kartet utallige ganger, på avstander og høydemeter, på veier opp og veier ned, på himmelretninger og bratthetsgrader.Vi snakka også med kjentfolk, i dette tilfelle Dag Inge Bakke, som er lommekjent i disse områdene etter år med reingjeting og eksponert skikjøring på lave lærstøvler. Av det lærte vi mye om turen som lå foran oss og at «Lytt til erfarne fjellfolk» er tatt ut av fjellvettreglene er noe som bør taes opp til diskusjon.
De siste dagene før avreise viste også Yr og Varsom at dette kom til å bli en eventur, og la oss si at vi fikk som fortjent.
Les også: Levde pelsjegerdrømmen
OPPTUR: Espen Sollien, Simen Johannesen og Marie Haug på tur opp Uranostinden. Foto: Johan Wildhagen.
Dag 1. Første dagen skulle vi ende opp på Gjendebu, hytta som ligger i vestenden av Gjendevannet, og er den eldste hytta i DNT-systemet. Og etter 31 km, 2000 høydemeter og noe som endte opp med en 12 timers dag, ankom vi perla midt i Jotunheimen som kan fortelle historier fra snart 150 år i drift. På kveldsmenyen sto det joikakaker og rom fra lerka til Simen.
Før vi startet var vi var innforstått med at første etappen kom til å bli ganske lang. Men siden vi hadde sagt at den skulle gå fra Bygdin, var vi jo også klar over at det skulle bli noen kilometer med flatt terreng.
Værgudene hadde jo også fått med seg at vi skulle på tur, så vi var tålelig sikre på at det skulle klarne opp midt på dagen og at derfra skulle det kun være en diger sol. Det drøyde to timer lenger enn spådd, men klokka 14.00, da vi hadde vår første nedkjøring, eksploderte sola gjennom skydekket, og foran oss åpenbarte det seg en iskald nedkjøring på breen mot Leirungsdalen. Ikke feil å si at dette endte opp med å bli noe av den kaldeste og tørreste snøen som ble kjørt denne vinteren. Smilene lå å pressa øra bakover, og gledesropene gjallet gjennom dalen. Det var stort sett bare oss og fjellene som hørte dem.
Da vi tok en pause i Leirungsdalen kunne vi se oss rundt på spisse tinder og rote frem gammel fjellhistorie fra de som en gang gikk opp sporene for oss.
Foran oss, innerst i dalen, kunne vi se starten på fjellryggen med den spektakulære Knutsholstinden, Norges 13. høyeste fjell (2341 moh) og det høyeste fjellet sørøst i Jotunheimen, som man lenge trodde var det høyeste i Norge.
Fram til Johannes Heftyes førstebestigning, 13. Juli 1875, blei dette ansett som ubestigelig og det ble ansett som en stor bragd da han nådde toppen.Heftyes bestigning av Knutsholstinden blei i årene etter sammenlignet med Slingsbys førstebestigning av Storen (21. Juli 1876), noe som endte i årelang krangel mellom de to. Det lå nok ikke snaut lite prestisje hos verken Heftye eller Slingsby, eller noen av de andre pionerene i Jotunheiemen på den tiden.
Heldigvis gikk vi fire i samme spor, så de store kranglene gikk vi klar av!
Resten av den første dagen gikk over Tjønnholsoksle før vi kjørte nedover Skarvflybrean og ned på Gjende. Fin løssnø cruising i kveldssola på breen før vi avslutta med litt «billy goating» ned et elveleie, hvor tanken min gikk til Kartverket om at store steiner burde være merka på kartet når det er lite snø.
En lang dag var snart over, vi hadde kun en mil på Gjendevatnet foran oss, men humøret var der fortsatt. Nå virkelig følte vi at turen hadde starta, og gleden etter å ta seg en velfortjent øl på Turtagrø Hotell om tre dager begynte å komme.
LES OGSÅ: UTEs test av fjellbukser
DE KALLER HAM SNEKKER'N: Også kjent som Simen Johannesen. Foto: Johan Wildhagen.
Dag 2. Sekken var igjen pakket og solkremen var møysommelig påsmurt, det lå an til å bli en varm dag. Snøholstind og Mjølkedalstind var merka ut denne dagen og vi kryssa fingra for at forholdene var gode, selv om det lå en liten mistanke om at en snøfattig vinter og mye vind hadde gjort sitt til at Snøholstind var steinete på toppen.
Uansett så fikk vi sett mye spennende på den en mils lange innmarsjen fra Gjendebu, av ting som frister å gi seg ut på ved seinere anledninger. Det blir jo nok av tid til å reflektere når en drar seg gjennom Jotunheimens mange daler. Det er så mye og så massivt at du nesten må klype deg i armen. Heldigvis kan en ikke flytte fjell.
På grunn av det varmere været gikk vi aldri opp på selve Snøholstind. Det var som vi trodde ganske steinete nedkjøringer, og sørsiden lå og bada i sol. Da navn på fjell har oppstått av en grunn, gikk vi heller opp den nord-øst-vendte bollen som heter Snøhølet. Igjen ble det iskald løssnø og store glis, før vi sklei ut i Raudalen og tok fatt på neste stigning, mot Mjølkedalstind.
Det var nå utpå ettermiddagen og sola steika noe så inderlig, og det var helt vindstille. Hadde du sluppet et Rizla-papir, hadde det falt rett ned. Når det er gråvær roper du på sola, og når den varmer på det sterkeste skriker du etter et vindkast. Igjen så var vi helt aleine i noe av Norges fineste natur. Eneste forstyrrelsen var da vi oppdaget at Donald Trump visstnok har et solspeil fra det ovale rom, som kaster en skygge av han på Mjølkedalstindane. Da tok vi en pause og diskuterte litt politikk!
Da sola og forskjellig syn på politikken gjorde det ganske hett i steinveggen, tok vi fatt på siste biten opp mellom tindene, og avsluttet dagen med nydelig cruising i fast slusj i ettermiddagssola ned mot Olavsbu, før vi satte oss til i solveggen for å slappe av og la inntrykkene synke inn.
I det fjerne så vi Steindalsnosi og Fanaråken. Vi nærmet oss Turtagrø, men det var mange timer igjen. I samme stund kom også tankene om hvor privilegerte vi er, i den norske fjellheimen, som kan oppleve fantastiske fjell og natur og komme til åpne hytter som har mat og varme senger. Får vi noen gang gitt nok tilbake? Kanskje det beste vi kan gjøre er å benytte oss av det?
TØRRSNØ: Espen Sollien setter svinger i kald snø på breen mellom Rasletind og Munken. Foto: Johan Wildhagen.
Dag 3. Fra Olavsbu til Skogadalsbøen er korteste rute veldig enkel, en fin fjellskitur gjennom Rauddalen og ut i Storutladalen. Men der gikk ikke ruta vår.
Vi sklei ned til Rauddalsvatnet før vi tok noen raske støt sørover gjennom Skogadalen, og endte opp på Øvre Mjølkedalsvatnet. Igjen vandra blikkene rundt på alle kule linjer og nedkjøringer som ligger og byr seg. Vi var nå godt ute i tredje dagen, og selv om kroppen merket at vi var på langtur og sola stekte som på den varmeste sommerdagen, så var motivasjonen på topp og vi nøt synet av Mjølkedalspiggan som dukket opp. Oppe på toppen av Mjølkedalsbreen så vi mot Uranostinden, den så kjørbar ut, og det kjentes en kribling i magen. Den kriblinga dro oss dit.
Jo lenger vest vi gikk, jo hardere var snødekket, så vi måtte på med stegjern opp til toppen.
Vel oppe kunne vi se utover store deler av Nasjonalparkriket. Vi så hvor ferden vår starta og hvor den gikk videre. Det var lett å føle seg både liten og mektig!
Vi så nedover den jevnt 45-50 graders bratte fjellsida, konfronterte kriblinga i magen, og pekte skituppene nedover. Det er alltid en god mestringsfølelse som sitter igjen i kroppen når en har kjørt ei bratt fjellside, og alt har gått etter planen. Sånn var turen ned fra Uranostinden også. Det kunne ha regna resten av dagen, jeg hadde fortsatt smilt.
Det blei store svinger ned Skogadalsbreen før vi sklei ut dalen og ned mot Skogadalsbøen. Da vi kryssa skogadøla rett før hytta foreslo Marie at det var på tide med et avkjølende bad. Om det var varmen eller at hun var på tur med tre uvaskede karer er uvisst, men det var uansett godt å få avkjølt seg og vasket av seg tre dagers svette.
Selv om vi hadde tilbakelagt nesten tre mil og vært ute i åtte timer, kom vi fram såpass tidlig at vi rakk både to måltider og noen ekstra timer til å slappe av.
Det var rolig stemning på Skogadalsbøen den kvelden.
Les også: UTEs test av vintersoveposer
VELKOMMEN INN: Etter en lang dag er det godt å komme til Gjendebu. Foto: Johan Wildhagen.
Dag 4. Siste dagen på turen gikk over Gjertvasstinden, den nordøstligste av de høyeste tindene i Hurrungane med sine 2351 moh.
Vi stod i startsporene til William C. Slingsby, Emanuel Mohn og fjellfører Knut Lykken, da de skulle gjøre førstebestigning av Gjertvasstinden. Dette var Mohns fremste mål under storturen i 1876, Jotunheimens mest berømte fjelltur, og han fikk gå først opp på toppunktet.
Selv om Emanuel Mohns navn alltid vil være knyttet «Mohns Skar» under Store Skagastølstinden, der han utmatta og målløs blei stående å se Slingsby klatre videre opp mot toppen, har han vært en av de viktigste bidragsyterne til historiene i Jotunheimen. Nå sto vi altså i sporene hans.
Vi fulgte merket sti ca 2 km nordover til Storebrui og krysset Utla og etter hvert også Gjertvasselvi, før vi tok et høydedrag opp mot 1318 moh, en høyde rett nord for Kalvedalen. Vi visste at dagens tur i utgangspunktet ikke bø på store utfordringer, men vi hadde tross alt 9 mil og 4500 høydemeter i beina, så vi bestemte oss for at dette var sjarmøretappen og slynget oss oppover i godt pratetempo.
Da vi satte oss ned for å ta første pausen kunne vi se utover landskapet igjen. Vi så bort på Uranostinden, hvor vi stod for under et døgn siden, og vi så innover i starten av Storutladalen, som er veien herfra til Leirvassbu, som er et fantastisk utgangspunkt for turer i den østlige delen av Jotunheimen. Gjentagelser som dette går det ikke an å bli lei av!
PÅ VEI TIL BADET: Det var usedvanlig varmt i Jotunheimen under turen, så følget fant eg en kulp for å kjøle seg ned i. Foto: Johan Wildhagen.
Sola varmet enda mer i dag og vi beveget oss videre mot toppen, hele tiden i terreng hvor det ikke var noe risiko for utsklidning av solpåvirka snø.
Vi kom inn på øvre delen av en bre på sørsiden av ryggen og så ned mot Maradalen, og det var som om noen skrudde opp temperaturen med ytterligere 10 grader. Det gikk mer væske ut enn inn. Det er faktisk ganske fascinerende hvordan lufta endrer seg avhengig av terrenget du går i.
Videre kløyv vi en brattere kneik til fots med isøks, før vi gikk opp til det siste platået før toppen. Herfra gikk resten av turen til fots.
Det var to gleder som føltes da vi stod på toppen av Gjertvasstinden. Den ene at turen våres var vellykket, og den andre de majestetiske omgivelsene Hurrungane byr på.
Vi så rett på noen av de villeste tindene i Jotunheimen og landets mest alpine fjellområde, med flere 2000 meters topper klemt sammen innenfor et lite areal, og som regnes som starten på norsk fjellsporthistorie. Vi kunne ikke hatt det bedre akkurat der og da, med sol og blå himmel og en fin gjeng som nå hadde vært på tur i fire dager uten noe problemer.
Vi så oss en siste gang tilbake utover Jotunheimen, jeg vet ikke om heimen hørte det men inni meg tenkte jeg «vi ses igjen!».
Selv om ingenting var skrevet i stein på denne turen, var det et lite håp om å avslutte med nedkjøring fra Gjertvasstinden, det ville definitivt vært drømmeavslutningen. Men med de rufsete forhodene som var der, og breen som gapte i bunn, blei det raskt avfeid. Nå var heller ikke tiden for å være dumdristig. Vi får ha det til gode.
LES OGSÅ: Hjørundfjorden rundt og helikopter ut
LES OGSÅ: Nyheter, reisereportasjer og turer fra Leirvassbu
LES OGSÅ: Alt om ski og bratt friluftsliv hos Fri Flyt
