Hedvig Wessel (21)

FØDT: 25. august 1995

KLUBB: Heming og Kari Traa Skilag 

INSTAGRAM: @hedvigwessel

MERITTER:

  • 6 x Norgesmester,
  • 3. plass WC Moskva 2016,
  • 4. plass Jr. VM 2015,
  • 1. plass Høkkers Invitational 2016,
  • 2. plass Nordisk mesterskap Riksgränsen 2015.

Da Hedvig Wessel tidlig i tenårene vant sitt første junior-norgesmesterskap i kulekjøring, sa faren:
– Hvis du vinner NM i langrenn, da snakker vi.
– Hva gjorde du da?
– Jeg ga ham fingeren, sier Wessel.

I dag, seks NM-gull og en bøtte med pallplasseringer etter, sikter Wessel mot sitt første OL-gull i 2018. Hun er fra Vinderen i Oslo. Vi møtes på Grefsenkollen. Sola skinner, noen tøyer hofteleddsstrekkeren mens de holder balansen mot et tre. Jeg har aldri vært her uten maxpuls og hengende over styret på en sykkel. Det er snart september og Hedvig Wessel er forsinka. Hun har tryna på sykkel.

Wessel var Norges yngste olympier i Sotsji-OL i 2014. Hun vil vinne gull i de 23. olympiske vinterleker i Pyeongchang og har slettes ikke tid til å gå på trynet på sykkel. Hun har heller ikke tid til å stille opp i alle frikjøringskonkurransene på ski – men når hun gjør det, utenfor kulesesongen, pleier hun å vinne (Vågå, Veko) eller gå spektakulært å trynet (hun prøvde en stor backflip ut en klippe på Nordisk mesterskap på Riksgränsen i år).

Hedvig kommer lett haltende med en svær bandasje på låret og setter seg ned i de fletta kurvstolene som Grefsenkollen tilbyr på uteserveringen. Hun har treningstights, hettegenser og solbriller. Jeg byr på en kopp en te.

Men hvordan startet dette kulekjøringseventyret til Hedvig? Hvorfor ble det ikke langrenn? Kan det he noke med ei viss Kari frå Voss å gjera?

– Det var Lilly Murud som introduserte meg til Kari Traas Skilag. Lilly og jeg vokste opp sammen og begynte i Heming Adrenalin. Før det gikk jeg i Thom Murstad Barnehave. Jeg starta med langrenn og alpint da jeg var tre år.
– Hva med foreldrene dine – står de på ski også?
– Nei, langrenn. Da jeg var liten gikk jeg langrenn, holdt på med turn og kjørte alpint. De jeg kjørte alpint med hadde gjerne flere par ski helt fra 6-7 årsalderen, jeg hadde ett par ski som aldri hadde blitt glidet. Pappa sa at han ikke kunne glide alpinski. «Men du glider jo langrennskiene dine flere ganger i uken?» svarte jeg, men han mente bestemt at han ikke kunne det. Så nei, jeg fikk ikke den oppfølgingen andre fikk på den tida.
– Hva skjedde videre etter det først gullet?
– Det var en periode vi ikke var så gode venner. Men nå er vi venner, da. Nå skjønner han at det er trening å drive med kulekjøring.

Da Hedvig fylte 16 år hadde hun hanket inn flere gode resultater i E-cup – de beste siden Kari Traa og Ingrid Berntsen regjerte på 90-tallet.
– De andre på laget som var eldre enn meg begynte på Voss gymnas for der var liksom kulekjøringsmiljøet. Jeg ville heller studere på Wang – de har et opplegg med Olympiatoppen som jeg begynte å bli en del av, og lærerne er veldig bra og jeg kunne ta valgfag. Psykologi for eksempel. Og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.

På samme tid slår de to norske freeski-utøverne Lilly Murud og Tiril Sjåstad Christiansen seg opp som landets beste på kvinnesiden.

– Hva med deg? Skulle du ikke også kjøre hopp og rails og delta i X Games?
– Det lå liksom ikke til meg. Det var ingen i Oslo som holdt på med det. Så det ble kulekjøring i stedet.
– Hvor er den nærmeste kuleløypa til Oslo?
– Det er en liten en i Tryvann, til kids.
– Men der kjører ikke du?
– Nei, jeg trener på samlinger rundt om i Norge og i utlandet. Jeg er jo borte fra november til mars/april. Etter det er jeg rundt i Norge og kjører frikjøring. Når jeg er hjemme er det skole som har prioritet.

Det norske kulekjøringslandslaget samarbeider med det svenske når de er på samlinger. I dag består Norges A-lag av to jenter og fem gutter, pluss trenere.

– Kan du ikke dra oss kjapt gjennom reglene for kulekjøring?
– 60 prosent er teknikk, altså hvor pent du kjører, 20 prosent er hopp (10 per pr hopp) og 20 prosent er tid.
– Triksene er ikke så farlig?
– Joda, men kulekjøring er så mye mer. Du kan godt gjøre et fett triks, men du må også klare å komme deg inn igjen etter hoppet. Landinga er starten på neste seksjon med kuler. Er du ute og sykler da, er det nesten bare å glemme det.
– Hva tenker du på når du står på toppen av kuleløypa?
– Det handler om å være over skiene, ikke sant, jo brattere det er jo mer foroverlent må du være, man må følge terrenget. Havner du bakpå sklir skiene foran deg. I Calgary det så bratt at hvis tryner du der klarer du ikke stoppe før du ligger i bunn. Da må du konsentrere deg på å stå riktig over skiene.
– Har du forskjellige triks til forskjellige løyper?
– Jeg har frontflip og backflip med kryss.
– Du har ikke skiene i kryss på frontflip?
– Nei det er stygt. Jeg tar supermann.
Men Hedvig må nøye seg med én flip. I motsetning til kollegaene hennes som kjører bigair og slopestyle og kan flippe så mye de orker. FIS har nemlig bestemt at doble flips ikke er lov i kulekjøring.
– Jeg synes det er kjipt, fordi det gjør at utviklingen av sporten stopper opp litt. De to siste årene har verdenscupfinalen hatt et litt større nedre hopp og lengre landing. For to år siden var det faktisk ingen kuler etter siste hoppet – og på det hoppet var det absolutt muligheter for å gjøre doble. Jeg tror vi utøvere må fortsette å vise at det går an – og ikke minst pushe på at vi har lyst til å gjøre det.

I  sommer har Hedvig vært på samling i USA med det norsk/svenske landslaget.

– Hva slags triks gjorde du i Park City i sommer?
– For det meste backflip med ulike grabs og posisjoner.
– Hvor mange da?
– 300 kanskje.
– Fet sommerjobb da!?
– Ja, det er fint det.
– Ellers da? Jeg leste at du hadde problemer med kneet?
– Nja. Vi kulekjørere er jo veldig utsatt for den slags, det skal sies. Jeg har hatt Jumper ́s knee og ble behandlet med blant annet trykkbølgebehandling som jeg reagerte bra på. Så kom det tilbake, da som irritasjon i fettputen eller betennelse. Legene sier det henger sammen med mindre bevegelighet i lår og sete. Derfor har jeg prioritert både foamroller og massasje.
– Og yoga?
– Ja. Jeg gjør yoga på morgenen hver dag før frokost.
– Hvem lærte deg yoga?
– Jeg har en, kall det tanten min, som er en venn av moren min. Hun har alltid sagt at jeg burde prøve yoga. Jeg bruker yoga både til tøying og meditasjon. Sjekk ut Yoga with Adriene – 30 days challenge på Youtube! Jeg prøvde å få med alle gutta på laget til å ta utfordringen, og de klarte seg kanskje i 6-7 dager mens vi var på samling, men da vi kom hjem rakna det tror jeg. Men de skjønte at det hadde noe for seg og det er jo bra.
– Tanta di høres spennende ut – er hun en slags mentor for deg?
– Jeg var hos henne i går, faktisk. Hun er psykolog, moren min er også psykolog. Også er hun yogalærer. Jeg ser veldig opp til henne og jeg tror mye av det hun sier er riktig. Særlig det med yoga og ernæring i forhold til psykisk helse.
– Er hun idrettspsykologen din også?
– Nei, jeg går til en coach for å snakke om strategi, og visualisere foran konkurranse. Finne gode strategier. Hvordan gjennomføre hver dag best mulig. Detaljer over lang tid. Minne meg på målet mitt. Jeg har en smiley på speilet på badet. For meg er det viktig å være glad, å smile – være happy liksom. Jeg presterer helt klart best når jeg er glad og sprudlende. Og under smileyen har jeg en lapp som det står OL-gull 2018. Jeg har noen OL-ringer liggende på en kommode også. Det er ikke sånn at jeg tenker på det hver eneste dag, men jeg tror det ligger i underbevisstheten min. 

Hedvig avsluttet fjorårets sesong med 3.plass i verdenscuprennet i Moskva. Norske aviser omtalte det som en sensasjonell pallplassering. Noen uker senere kjørte Hedvig frikjøringskonkurranse på Lemonsjøen ved Vågå og vant. Så Nordisk Mesterskap på Riksgränsen i Sverige. Hedvig var nær ved å vinne den prestisjetunge konkurransen hadde det ikke vært for en backflip som endte på magen.

– Hvem introduserte deg frikjøring?
– Det var den gamle treneren min, David Kantermo. Han sa alltid; Bruk alt på fjellet, hopp på alle kanter, gjør 3-ere. Guttene gjør det jo hele tiden, men jentene kjører bare rett ned til kulekjøringsløypa og gjør det vi skal og så går vi hjem.
– Hvorfor det?
– Jeg har nesten alltid vært den eneste jenta, jeg har ikke hatt noen venninner som har gjort det. Men David begynte i alle fall å introdusere meg til det. Så Røldal Freeride Challenge var første konkurransen min. Marte Gjefsen og jeg holdt på med litt filmgreier og var egentlig ganske gira på å kjøre konkurransen og vi fikk wildcard.
– Hvordan gikk det i Røldal?
– Jeg tryna. Alt gikk egentlig fint oppi fjellet men jeg fikk altfor mye fart mot slutten. Det med å se på linja mi med kikkert ga meg ingenting, det skjønte jeg ingenting av. På Riksgränsen under NM gikk det mye bedre. Da hoppet jeg klipper – sikkert høyest av alle jentene. Det jeg fant ut var at det å hoppe klipper var mye mindre skummelt enn jeg trodde. For når jeg hopper i kulekjøring er jo hoppene ganske bratte og du får dermed ganske bra høyde og trykk i landingen, mens i frikjøring handler det mer om å slippe seg utfor klippene, og det ble jeg ganske fort komfortabel med.

Men hva skjer når Vinderen-jenta drar til Vågå på frikjøringskonkurranse? Der er det ikke så mye namasteh og yoga. Det nærmeste man kommer er vel hilsenen «Hei gut» og det å brette seg selv ut av en Volkswagon Caddy på morraskvisten etter en natt på bankett.

– Hvordan gikk det i Vågå?
– Jeg ble syk etter Vågå, haha! 
– Du kutter ikke helt ut fest?
– Nei, det gjør jeg ikke, men jeg har en balansegang på det. Den siste tiden har jeg vært plaga med en del forkjølelse også, og da har jeg ikke prioritert festene etter hver eneste world cup-konkurranse. Og det er gjerne etter en uke du har trent veldig hardt, og da får jeg ikke restitusjonen jeg trenger. Jeg skriver treningsdagbok og jeg har merka at det har en sammenheng mellom det å restituere dårlig og dra på fest, med det å bli syk. I fjor førte jeg opp 40 sykedager og alt var forkjølelse. I sommer var jeg ute fire ganger, men jeg drikker med måte – jeg pleier å tenke at det er en dag i morgen, jeg ligger ikke og spyr liksom. Jeg tror jeg har funnet min balansegang. Enkelte ganger tenker jeg at det ikke spiller noen rolle heller, som for eksempel på nyttårsaften eller i påsken, man må ikke tenke på idrett hele tiden.
– Du er ikke redd for at frikjøringa skal ødelegge for kulekjøringa da? Hva om du går på en skikkelig smell? Brekker et bein eller noe liksom? Du skal jo vinne OL-gull i 2018?
– Nei, sånn kan jeg ikke tenke. Jeg ser jo selvsagt an forholdene – er det is, går jeg jo ikke for backflip ut en klippe. Jeg gidder ikke risikere helsa for det.
– Hvis du måtte velge mellom kulekjøring og frikjøring - hva ville du valgt?
– I dag?
– Ja.
– Kuler. Jeg har satt meg et mål og det ligger langt inne å bryte den veien. Frikjøring er en del som jeg syns er dritgøy og for at jeg blir en bedre frikjører av det. Men det har jo blitt en større del av meg og jeg kommer til å konkurrere mer.
– Har du tenkt på World Touren?
– Ja. Det er ikke usannsynlig at jeg kommer til å kjøre den når jeg er ferdig med kuler.
– Når er det?
– Etter mitt andre OL-gull i 2022.