Det var på starten av april, og jeg satt på biblioteket i Tromsø.Jeg hadde hatt siste dag på sesongjobben min og satt nå tenkte jeg på hva jeg skulle gjøre resten av sesongen. Etter en stund så jeg meg rundt i rommet, og kjente igjen Andreas Storvoll Strømseth, en kompis av en kompis, som satt og leste. Vi hadde snakket litt tidligere den vinteren, i et kollektivet der det virket som man traff alle interessante mennesker i 9000-byen. Jeg visste at han kjørte snowboard, og ryktet hadde fortalt meg at han var god. Han visste at jeg tok bilder.Nå hadde jeg mye fritid og ingen planer, jeg ville bare kjøre snowboard og ta bilder. Og plutselig sto vi begge i køen til doen. Jeg gikk bort til ham, og det tok ikke lang tid før vi sto og snakket og snowboarding. Han fortalte litt det han holdt på med denne vinteren, sammen med noen kompiser: Et større videoprosjekt om splitboarding i Nord-Norge, som gikk over hele sesongen. Higher Latitude het det. Jeg hadde sett de to første episodene, som allerede var ute, og var imponert over hvordan en gjeng nybegynnere når det gjaldt film klarte å få det til så bra. Så jeg spurte om de ville ha meg med på tur for å dokumentere det hele. Han nølte litt, men trodde at det ville gå bra. De skulle på tur til en isbre i Lyngen fredagen derpå, med to overnattinger. Planen var å utgå fra en basecamp og kjøre så mye som mulig i fjellene rundt omkring.– Fiks utstyr og bli med, sa Andreas til meg.– Æ snakker med guttan. Dette var en onsdag. Jeg hadde altså to dager til å få tak i alt utstyr.Hvis jeg klarte det ville det bli min fjerde splitboardtur og min første vintercampingtur. Jeg hadde noe utstyr fra før, men fikk låne et gammelt splitboard, kjøpte meg et par staver, solbriller, solkrem og en vannflaske. I kollektivet til Andreas fant jeg en dunjakke som ingen brukte. Sovepose fikk jeg låne av firmaet jeg hadde jobbet for under vinteren, en tre kilo tung ekspedisjonssovesekk, helt perfekt formitt behov hundekjøring. Jussi lånte ut et isbrekit. Og kjøkken og telt delte vi på.Maten besto av en porsjon havregrøt og to porsjoner real turmat per dag. Ut over det hadde jeg med noen Snickers, nøtter, kaffe – og smør, til når vi skulle sitte der i teltet og være kalde og slitne. Torsdag kveld var alt pakket og klart. Tidlig neste morgen kjørte vi mot Lyngen og Rottenvikbreen, og traff Eirik Verlo og Krister Furnes Kopala på ferga. Jeg visste ingenting om dem, bare at vi skulle henge sammen på en isbre noen dager. Jeg var litt nervøs for hvordan jeg skulle prestere på fjellet.Vi gikk opp på et par timer og satte opp campen. Etter det tok vi en tur opp på breen for å sjekke linjer og snø. De ba meg om å ta bilder av fjellene for å se på dem, og vi så ikke noe annet enn gode ting, så vi dro tilbake til leiren og skrudde på alarmen. Neste morgen var vi tidlig oppe, til 10 minusgrader i skyggen, null grader i solen og relativt lite vind. En fantastisk dag å leve. Eirik og Jussi gikk begge for en linje på nordsiden av Store Kjostinden (1488 moh), en 600 meter høy face som gikk rett ned mot breen.Snøen var stabil med fresh topping. Det tok en time å gå opp, så en kjapp selfie og en Kvikklunsj på toppen, før vi rigget om de kjørte ned – Jussi først, så Eirik. Jeg satt klar med kameraet, lettere nervøs, på en klippe cirka 300 meter unna, sammen med Krister, som fløy drone. Andreas satt på en topp på den andre siden av breen med filmkameraet. Det gikk sykt fort. Så var det over. Jeg fikk mine bilder og kjørerne fikk sin beste linje den sesongen – du kan se den i tredje episode av Higher Latitude.Det ble en vellykket tur, og viktigere for meg: jeg fikk en ny gjeng kompiser. Da jeg traff de andre hadde jeg bodd halvannet år i Tromsø. Vinteren i Skåne, helt sør i Sverige, er verdiløs, så jeg valgte å flytte på meg, og fant et nytt hjem i Tromsø. Som snowboardkjører og fjellmann har jeg ikke så mye erfaring, men jeg har fotografert i mange år, i senere tid også profesjonelt, og ville kombinere mine to pasjoner.Ingen av de andre i gjengen hadde sett meg å tur i fjellet, eller hengt noe særlig med meg. For dem var jeg mest en uerfaren, typisk svensk, livsstilsfotograf. Men noe fikk dem til å tro på meg.  Den siste delen av vårenhadde vi kronisk uflaks.Straks før jeg kom inn i gjengen hadde de vært på en lang tur til Senja. I flere dager hadde de prøvd på en rekke linjer, men måtte gi opp og snu på grunn av usikre forhold. På Rottenvikbreen, under min første tur, fikk vi kjørt fire linjer på to dager, og da vi dro tilbake en uke senere, til Lyngen og Strupbreen, var vi der i to dager uten å få kjørt noe. Igjen på grunn av været og ustabil snø. Det var tungt for humøret, men vi kjente at vi måtte få til nok videosekvenser for å kunne avsluttet prosjektet på topp. Så vi fortsatte å dra ut og søke opp de beste og feteste alternativene der og da, fortsatt i Lyngen.  Den siste lange turen vi dro på var til Nord-Lenangen, på nordvestkysten av halvøya. Vi hadde sett en rekke mulige linjer og leide en hytte der i et par dager. Det vi endte opp med å gå for var et par linjer på nordvestssiden av en stor bowl på Steinfjellet (1121 moh). Lysforholdene var gode, så jeg var glad, og det var ikke så ille å stå på snowboard der heller.Jeg og Jussi sto på den andre siden av bowlen, på Ololsatinden (954m) og dokumenterte. Radiokommunikasjonen fungerte ikke helt, og det var ingen mobildekning der ute, alle var spredt utover store områder, men på et eller annet vis klarte vi likevel å kommunisere over fjellet.Til slutt sto Krister klar på toppen av sin linje, og alle kameramenn på sine posisjoner. En sky dekket kjørerne.Vi begynte å telle ned fra 30. Skyen hang der fortsatt, og den måtte passere for at vi skulle kunne se Krister, og for at han skulle se noe. På 30 beveget han hendene i den klassiske sirkelen over hodet og akkurat da han vinklet brettet nedover forsvant skyen.Det ble seriens beste klipp. Ikke bare for at Krister kjørte en syk linje, men også på grunn av lyset og været.Der og da fikk også jeg mine beste bilder den sesongen, og det ble en fin avslutning på vinteren, og på den tredje episoden, på starten av min mine nye vennskap. Og nå er vi i gang med en ny sesong. Hvem er hvem i Higher Latitude?* Eirik Verlo: Initativtaker til webserien. For ham er det snowboardkjøringen som motiverer resten av livet.* Andreas Storvoll Strømseth:Barndomsvenn av Eirik. Tromsøværing. Kan best beskrives som en fri fugl, på godt og vondt. Han har et åpenbart talent for å kjøre sidelengs, og får til alt, uansett om det gjelder surf, skate og snowboard: Spins, carves, store fjell og kickflip.* Jussi Oskari Taka:Superhyggelig, kultivert finne, litt av en pappa i gjengen. Bakgrunn fra Finlands snowcross-landslag, og etter å ha konkurrert i OL i Sotsji, tok han for seg de bratteste, feteste linjene med perfekt teknikk.* Krister Furnes Kopala:Tromsø local med talent for sidegli; en stor mann med et stort navn på Nord-Norges snowboardscene. Med videoparts i store filmproduksjoner og et triks-reperertoar som krever respekt har han de siste sesongene fokusert mer på å kjøre ned store fjell. Han er kjent for sine framoverrotasjoner, og han ble kjapt en veldig god storfjellskjører.