Alle dedikerte frikjørere har en liste med linjer de drømmer om å kjøre. Lista er ikke nødvendigvis skrevet ned, og linjene er ikke nødvendigvis rangert etter viktighet, men den fins. Noen av linjene er helt uoppnåelige spine-vegger i bortgjemte regioner av verden, ting du aldri egentlig kommer til å kjøre. Andre er mer oppnåelige. Du ser de hvert år på turer du ofte går – fjellet ett hakk lenger inn du alltid har lurt på om går, eller den godt etablerte linja du aldri har turt å bryne deg på. Noen av linjene er romslige og cruisete, andre er hektiske og tekniske. Til felles har de at de krever grundig planlegging og en god dose tålmodighet for at drømmen skal gå i oppfyllelse.
Hvis man bruker litt tid i sogndal, er det spesielt én linje som har en tendens til å finne veien opp på denne lista. Den er langt fra den fineste nedkjøringa i Sogndal, men det er muligens den mest fotogene. De lokale kaller den Omnaska.
Du ser den fra Togga-parkeringa og resten av dalen forøvrig. En perfekt liten sørside som deiger seg i morgensola hver eneste gang man er på vei innover togga. En liten renneformasjon med klippepartier på hver side som hver sesong fyller seg inn med nok snø til at den kan minne om hvilken som helst filmside i Alaska.
Jeg husker godt min første tur inn dit. Jeg og Karl-Kristian Muggerud, to avdanka parkkjørere fra Kongsberg, skulle bli med broren min Sondre og noen kompiser. Det var den første sesongen min i Sogndal. Jeg og Karl var ikke enda inneforstått med konseptet earn your turns, og reagerte kraftig på at vi skulle gå i tre timer før vi i det hele tatt fikk stått på ski. Men stått på ski fikk vi.
Jeg husker hvor eplekjekk jeg var når vi kom over den siste knausen fra Togga-ryggen, og så rett bort på facen for første gang. Enda bedre husker jeg hvor utrolig lite tøff jeg følte meg da vi kom på toppen av facen, og det eneste jeg så var en blind roll over etterfulgt av dalbunnen. Jeg hadde ingen holdepunkter, og ante ikke om jeg kom til å treffe linja mi, eller kjøre ut et 35 meters stup på høyresida. Broren min kjørte ski-høyre ryggen for renna som en helt, og stompa en åtte meters klippe på ti centimeter dust on crust. Jeg kjørte renna med halen mellom beina.
Det var en av de dagene jeg virkelig fikk en reality check på hvor mye arbeid jeg måtte legge i linjekjøringa mi for å bli den storfjellskjøreren jeg hadde lyst til å bli. Det hjelper ikke å være god på ski hvis man ikke kan lese terrenget.
SITTER DET DENNE GANG? Trygg Lindkjølen midt i drømmelinja ved Omnaska i Sogndal.
De neste tre sesongene i sogndal hadde jeg omtrent 15 turer i Omnane. Jeg sikla etter linja broren min hadde kjørt hver eneste gang, men endte opp med renna ved siden av alle gangene. Det er sykt hvor mye det tuller med hodet ditt å ikke se hvor du skal. I tillegg er det ikke hver dag man casually sender en åtte meters klippe på toppen av et fjell – det er tross alt kompisene dine som må avbryte skidagen sin for å hjelpe deg ned fra fjellet om du fucker opp.
Men så kom dagen. 12. desember 2017. Jeg hadde levert bacheloren dagen før, og føret i dalen var perfekt. Veri Media villa ha med meg og noen kompiser og filme Omnane i soloppgang.
Jeg brukte hele dagen før på å visualisere linja. Cruxet med akkurat denne linja er at den blir veldig bratt, og veldig uoversiktlig. Men selv om du ikke ser hvor du skal, må du holde tempoet oppe. Hvis du bremser ned for mye, tar sluffen deg igjen på vei inn mot klippa. Hvis du nøler i svingene i bratta, får du snø i trynet så du ikke ser hvor du skal. Det er rett og slett full commitment.
Denne dagen hadde jeg muligens det beste føret jeg noensinne har kjørt. Førstespor i soloppgang. Det var magisk. Snøen i toppen av drømmelinja var hoftedyp og knusktørr, og jeg måtte stå helt oppreist i svingene for å ikke få snø i trynet når jeg svingte. Derfor tenkte jeg det kunne være lurt å være litt bakpå i landingen for å ikke gå over styret.
I landinga var imidlertid snøen betydelig fastere, og jeg gikk rævva først inn i en ragdoll og mista begge skia. I stedet for å få årets shot, fikk jeg sesongens første tomahawk. Jeg tenkte mye på linja resten av sesongen, men anledningen bød seg aldri til å få revansjen jeg var ute etter.
Neste forsøk ble hakket mer spontant. En januarmorgen i 2019 var jeg på tur innover togga som vanlig med en bukett av en gjeng. Henrik Ulleland hadde tilfeldigvis med kamera. Planen vår var egentlig en roligere, men lengre nedkjøring tidligere på sørsida, men Omnane gjorde seg til ekstra mye i morgensola. Jeg klarte ikke motstå. Etter et par minutters vurdering bestemte jeg og Njål Sund oss for å prøve. Føret virket bra, og jeg følte meg selvsikker. Sist hadde jeg hatt hele dagen før på å gå gjennom linja i hodet og planlegge hver eneste sving i detalj. Denne gangen hadde jeg 15 minutter. Det var skyer på vei inn, og vi måtte skynde oss. Jeg følte meg hverken klar eller nervøs på toppen av linja - litt sånn fuck it-humør.
FØLG RYGG: Dette ordspilet med Trygg Linkjølen er egentlig oppbrukt. Men akkurat her følger jo Trygg rygg.
Jeg prøvde å huske hvordan jeg planla svingene forrige gang.
Først en lang venstresving ned mot rolloveren for å få oversikt
Så en bestemt høyresving over den første rolloveren. Midt i høyresvingen må jeg kikke ut mot høyre og se en liten rygg som er eneste holdepunktet mitt på om jeg er på rett vei før jeg kommer inn i det åpne bratte partiet. Hvis jeg ikke ser denne, kommer jeg til å nøle, og midtveis i denne svingen kan jeg ikke lenger trekke meg.
Sving nummer tre må skje så nærme ryggen som mulig. Her er terrenget litt høyere, og midt i svingen kan jeg spotte takeoffen på klippa. Når jeg er midt i sving nummer tre, har allerede sluffen fra forrige sving stengt utveien mot venstre. Herfra går man over klippa uansett hva man gjør.
Nå er det to svinger til før man må peke ut klippa, og dette er de to mest hektiske. Det er trangt, sluffen kommer rasende bakfra, og man må egentlig bare bremse ned så mye som mulig uten å bli tatt igjen av sluffen eller få snø i trynet.
Så var det på tide. Skyene var på vei inn, og Henrik var utålmodig.
Snøen i linja var dypere enn jeg hadde forventet. føret var upåklagelig. Den blinde rolloveren var akkurat like skummel som jeg husket, og bratta inn mot klippa tilsvarende hektisk.
Sving nummer en gikk etter planen.
Sving nummer to også.
Sving nummer tre … gikk litt fort. Jeg var allerede lenger nede enn planlagt. Skulle gjerne sett takeoffen litt bedre.
Sving nummer fire kom litt på etterskudd.
Siste sving før jeg skulle peke ut klippa nølte jeg såvidt, og fikk masse snø i trynet. Jeg hadde to alternativer: Peke ut mot klippa i blinde, eller bremse og bli vaska over klippa av sluffen. Jeg valgte alternativ én. Den siste meteren før takeoffen kom jeg ut av snøføyka, og så at jeg hadde rett kurs.
Klippa satt. Herre for en følelse. Takeoffen er i utgangspunktet brattere enn landinga, men på mirakuløst vis traff jeg et parti der snøen hadde fylt igjen og lagd en bratt liten overgang til meg. Landingen var silkemyk.
Å få til en linje man har sikla etter i seks år føles helt utrolig deilig. Det gjorde det enda søtere at jeg fikk revansjen min fra året før. Men det eneste jeg kunne tenke på når jeg landa klippa var: «Skal jeg straightline ut resten av sida eller prøve å sladde opp litt snø i ansiktet mitt?’» Det var ikke noe jeg hadde rukket å ta stilling til før jeg droppet inn.
