«No bad days», heter det. I alle fall i filmen Whateverest, hvor prima karakter Inspector Norse, som etter å ha møtt mye motbør i livet, har bestemt seg for at han aldri mer skal ha dårlige dager. Det var en slik følelse vi satt med da vi rullet forbi Voss en dag i februar, og regnet hamret på ruten. No bad days. Håpet var at temperaturen skulle være noe lavere i høyden. Martin tok en slurk kaffe, mens musikken til Todd Terje strømmet ut fra CD-spilleren.
Vinteren på vestlandet er lunefull. Det som én dag oppleves som regn, kan neste dag bli til tørr nysnø. Når det regner på Voss, så faller dette ofte som snø i Myrkdalen. Men ikke alltid.
I høyden var det hvitt. Temperaturen var mild og det var sludd i luften. Vinden blåste nok til at det var vanskelig å se, og hadde dessuten tatt med seg det meste av snøen. Ved bilen var det bare skare. Vi diskuterte alternativer. Drikke rødvin og fyre i peisen på hytten, eller dra ut i stormen?
Vi fant inspirasjon i Inspector Norse og valgte den minst forpliktende linjen hvor det samtidig var håp om god skikjøring. En renne skjermet fra været, og med noen gratis høydemetre attpåtil. Et passe mål for dagen. Håpet var å kjøre ski til lenger ned i dalen, for så å få haik opp igjen. Til tross for at Martin er morgenfugl og evig optimist, så var det ikke tvil om at han denne gang var en anelse bekymret om hvordan vi skulle finne veien i uværet.
Anmarsjen gikk på feller fra toppen av hårnålsvingene i riksvegen over Vikafjellet. Vinden ulte og utsikten var fraværende. Horisonten gikk i ett med bakken. Vi bommet stadig på ruten, og vi måtte bruke GPS for å sjekke at vi fremdeles var på riktig side av fylkesgrensen. Situasjonen var på vei til å bli meningsløs, og tankene gikk til peis og rødvin. Er det virkelig noe poeng i dette? No bad days. Vi fortsatte. På toppen av rennen kjente vi på den knallharde snøen. De sorte veggene i rennen skapte en sårt tiltrengt kontrast til de hvite omgivelsene. Jeg satte utfor først. Snøen var hard, som forventet. Men så. Faceshot! De samme veggene i rennen som gjorde det mulig å se, hadde også skjermet mye av snøen fra herjingene til vinden. Nå var det bare å kjøre på. Sving etter sving med usporet nysnø.
Noen minutters magi, for bare 400 høydemetre senere sto vi igjen i den ulende vinden på bunnen av rennen. En usannsynlig hendelse hadde nettopp funnet sted, og vi hadde opplevd det. Inspector Norse hadde rett. Ingen dager er dårlige. Vi stilte oss i riksvegen. Etter en stund fikk vi haik med en streifende vossing med firehjulstrekker og ring i øret.
Tilbake ved bilen så vi etter skisporene våre fra tidligere på dagen. De var blåst igjen.
– Skal vi ta en tur til?
Vi så på hverandre.
– Næh, har mer lyst på rødvin.
OPTIMIST: Martin Johannessen venter håpefullt på haik, tørr snø og den neste platen til Todd Terje.
Om området:
Riksveg 13 over Vikafjellet tar deg til nesten 1000 meter over havet. Mange fine turer tar utgangspunkt i parkeringen på toppen av hårnålsvingene på sørsiden av passet. Herfra kan en gå på feller en liten time sørover mot Myrkdalen, og komme inn i toppen av rennen.
Fjellovergangen er imidlertid værutsatt, og på vinteren er veien ofte stengt på grunn av uvær og skredfare.
Ettersom Myrkdalen vanligvis har store snømengder, kan denne rennen ofte kjøres til og med ut juni måned. Vær imidlertid oppmerksom på at fossen, som går under rennen, sent på året kan grave ut lommer i snøen som kan være skumle. Vær også obs på at rennen har skredfarlig terreng.
