I enden av sprekken, jævlig langt der nede (1 300 høydemeter for å være presis) ser jeg Furu. Målt horisontalt er distansen dit ganske kort, men til tryggheten ved gården like øst for Sunndalsfjorden er det likevel langt. Mellom meg og den nevnte tryggheten er ei snørenne som er mye lenger enn renna på Lhotse i Himalaya, lengre enn Gudmoderrenna på Forholttinden i Lyngen og lengre enn Gervasutti-couloiren på Mont Blanc du Tacul i Chamonix. Trygve og jeg ser bare starten, før det blir så trangt og bratt at hele greia blir borte for oss. Vi veit begge to at idet vi setter utfor er det i realiteten ikke noe annet alternativ enn å kjøre ski helt ned til Furu.

– Ja, skal vi sette utfor? Jeg tror det er innafor, sier Trygve.