1300 høydemeter ned

Pokker så rått dette er, tenker jeg.

Vi var heldigvis ikke de første som kjørte Furuveita i Sunndalen, selv om Trygve vokste opp et litt imponerende snøballkast unna rennas utløp. Henrik Langeland og Even Krogstad Valseth var de første som kjørte ski ned den vanvittige sprekken i april 2013. Renna er godt synlig fra Sunndalsøra, men det er klin umulig å se alt fra dalen. Dermed er det betydelig mye mer komplisert å være først, slik Even og Henrik var. Slik beskrev de førstenedkjøringen på friflyt.no:

«Renna er verkeleg eit blikkfang der den ligger rett nordaust for Sunndalsøra sentrum.

Me bestemte oss for å gå opp renna og vurdere snø og muligheit for å køyre på ski fortløpande. Tok i tillegg med oss godt med utstyr for å takle eventuelle bratte utfordringar. Brukte stegjern ved to passasjer ca midt i renna, for å forsere nokre brattare parti med is. De siste 400 høgdemetrene var det så mykje laussnø at me var nøydd å ta på oss skia og gå på feller vidare. Dette lova godt for nedturen, ca 30-35 cm med laussnø som ikkje eingong vinden hadde vore borti!

Me var godt nøgde da me endeleg stod på toppen av renna. 4,5 timar på 1 400 høgdemeter er ikkje så imponerande, men med tanke på all den djupe snøen me hadde trakka gjennom var det akseptabelt. Øvste delen var utruleg fin skikøyring! Hellinga var rundt 40 grader pluss og snøen var perfekt! I midtpartiet vart det brattare ned mot den første ispassasjen, men snøen var fortsatt bra. Me bestemte oss for å forsere isen med stegjern på veg ned også, kjappare det enn å rigge rappell berre for å sleppe å ta av seg skia. I ispassasjen var renna forholdsvis bratt (cirka 50 grader) og veldig trong, kanskje 1,5 meter brei. Etter dette var det fin cruising ned mot enda eit brattparti, før renna la seg litt og ein fekk betydeleg betre plass.

Utruleg artig renne på dei forholda me køyrde på, med 1 400 høgdemeter frå topp til bil.»

Trygve og jeg var – i motsetning til Even og Henrik – fullstendig klar over at det var mulig å komme seg ned. Men det vi hadde av info antydet at vi måtte regne med nedfiring eller nedklatring i løpet av turen. Vi valgte å gå rundt renna og via toppen av fjellet Furunebba (1 578 moh) for å komme oss opp. Det gikk mye fortere enn å gå opp renna, og vi ville ikke oppholde oss der mer enn nødvendig. Heldigvis er det ingen skavl i toppen av Furuveita, og det er relativt få snøfelt som slipper snø inn i renna. Men det fins noen, og når den snøen kommer inn i Furuveita gjelder det å være et annet sted. Særlig den nederste delen av renna bærer preg av de solvendte flankene over dette partiet. Der er renna full av store og harde snøballer som gir interessant skiføre.

Førstemann som tok seg opp Furuveita var Kolbjørn Skipnes. Han var 16 år gammel da han gikk opp i mars 1964, iført gummistøvler og utstyrt med skoleveske og tollekniv. Veska brukte han blant annet til å beskytte hodet mot isras og kniven til å hogge trinn i isen. På toppen av renna – som selveste Slingsby skal ha forsøkt seg på omtrent 60 år tidligere – overnatta han i et høl i snøen. Det var så kaldt at han ikke kunne sove, for da ville han ikke våkna igjen. Om morgenen måtte han knekke opp dongeribuksa for å klare å bevege knærne. Kolbjørn bor i dag i Tyskland, og husker den temmelig dramatiske turen opp renna godt.

– Jeg er veldig interessert i fugler, og skulle egentlig bare en tur opp i lia før skolen for å se på noen ravner som holdt til der. Et stykke opp i Furuveita begynte jeg å klatre opp i fjellsida mot Hovsnebba for lettere å kunne se ravnene som hold til i fjellsiden mot Furunebba. Men ganske fort kom jeg til et område hvor jeg ble sittende fast og ikke kom meg ned. Dermed måtte jeg bare fortsette oppover. Ganske høyt oppe kom jeg til et smalt område hvor jeg måtte krysse renna. Her var det is, og jeg ville slått meg forderva hvis jeg falt. Men jeg kunne heller ikke gå ned med gummistøvler. Dermed hogde jeg trinn med tollekniven for å krysse renna og komme meg videre oppover, forteller Kolbjørn Skipnes.

Dette er rennas vanskeligste punkt, og er både bratt, smalt og uoversiktlig. For en som har vært der med ski og myk snø i 2019 er det vanskelig å se for seg hvordan det er å befinne seg på samme sted på hard snø og is med gummistøvler i 1964. Særlig morsomt var det garantert ikke.

– Heldigvis kom jeg meg forbi, selv om det var skummelt. Videre oppover gikk det litt lettere, men det tok tid. På toppen måtte jeg grave meg ei slags grop og overnatte. I ettertid fikk jeg vite det var ti minusgrader på Sunndalsøra den natta, så jeg frøys veldig. Da det lysna begynte jeg å gå mot Furunebba og videre mot Hoås – å gå ned renna ville vært livsfarlig. Også på vei Hoås måtte jeg hakke trinn med tollekniven for å unngå å rutsje av gårde utfor stupene mot Sunndalen, men jeg kom meg heldigvis trygt ned. Der fikk jeg låne en sykkel, og omtrent halvveis mellom Hoås og hjemmet mitt på Holssanden traff jeg lensmannen og faren min. Jeg visste det ikke, men en nokså storstilt redningsaksjon var satt i gang, sier Kolbjørn.

Lensmannen ville ikke helt tro på Kolbjørns historie, blant annet fordi velutstyrte, engelske klatrere hadde prøvd seg på Furuveita tidligere, uten å lykkes. Men fotsporene som gikk opp i renna uten at det kom spor ned talte sitt tydelige språk.

– Sporene gjorde at de trodde på meg til slutt, sier førstebestiger Kolbjørn, som syns det var litt pinlig at han ikke kom seg på skolen den dagen (men skolebøkene i ranselen ble med opp Furuveita).

Faren til min turkamerat Trygve var skolekamerat med Kolbjørn. Nils Sande (70 år i 2019) og et par kamerater ble hentet av politiet på skolen for å hjelpe til å finne Kolbjørn, som var savnet.

– Da vi var på vei opp i Furuveita kom det beskjed om at Kolbjørn var funnet lenger opp i dalen, forteller Nils.

Trygve og jeg starta turen på Hoås våren 2019. Vi gikk opp Hoåslia – Ralet som det kalles lokalt – og videre nordvestover mot Furunebba. En monumental skitur i seg selv, i terreng som sjelden får besøk vinterstid, selv om dette var Kolbjørns retur i 1964. Med store stup ned mot Sunndalen på venstre side og stilige, snødekte fjell på høyre forutsetter dette veivalget trygge snøforhold – noe vi heldigvis hadde. Trygg snø er tross alt en forutsetning for å kjøre ski i ei 1 300 meter lang fjellsprekk. 

Vi ropte og vræla til hverandre for å overdøve vinden på toppen av Furunebba, men så fort vi kom oss ned til starten av renna ble det roligere. Vi diskuterte, kjente på snøen, gravde snøprofiler og prøvde å finne ut hvorfor det er trygt å kjøre ski ned der. Konklusjonen ble vel til slutt at det var trygt nok. Det tynne, øverste snølaget løsnet riktignok ganske lett, men under der igjen var snøen homogen og fin langt ned i snødekket. Jeg sklei litt ut på sida for å ta bilder, og Trygve fikk sette sine første svinger i Furuveita – med sin gamle ungdomsskole nesten ettusenfirehundre høydemeter under skituppene.

Han kan å håndtere skia denne fyren, som har flere spenstige nedkjøringer i Sunndalsfjella under beltet, men også noen startnumre fra verdenscupkonkurranser i utfor og super-g liggende. Trygve setter store, fete svinger i toppen av renna, og sender sluff nedover trakta. Snølagene sitter som spikra, og inne i meg går følelsene mer over fra spenning med et snev av frykt til spenning med et voksende snev av glede over det vi har under oss. Trygve finner et trygt sted å vente, så er det min tur. Snøen er litt mer skorpete enn jeg trodde, så svingene blir både mindre i størrelse og eleganse enn hva Trygve klarte, men likevel er det en helt vanvittig følelse å sette svinger i deilig snø og sånne omgivelser. 

Fjellsprekken under oss blir smalere og brattere, samtidig som de stupbratte veggene på hver side vokser for hver sving vi kjører. Jeg passerer Trygve og finner min egen safespot litt lenger ned. På denne måten jobber vi oss nedover, en av oss kjører alltid litt lengre enn den andre. Snøen blir gradvis fastere etter hvert som vi taper høyde, men dårlig er den ikke. Dette er rett og slett steinbra skikjøring i super snø.

– Ohoi, så rått!

Trygve svinger inn mot meg med utstrakt hånd og knoken klar. Dette er første gang vi stopper på samme sted, og det er to litt emosjonelle karer som deler en fistbump og noen følelsesutbrudd på et sju meter bredt sted med flere hundre meter høye vegger på hver side av oss. 

– Ja, dette er faktisk helt koko. Og så bra snø da gitt! Vi har nok krux´et her, men med disse forholdene tror jeg det skal gå bra, sier jeg.

Under oss blir det bratt og smalt, og renna svinger sånn at vi ikke ser hva som skjer videre. Her har sluffen vår fått både fart og volum, og laget en slags renne i renna, slik at snøen er noen hakk vanskeligere å kjøre i. Trygve setter fart ned mot crux'et. Idet jeg ser han er i posisjon til å få oversikt videre roper han omtrent nøyaktig det jeg håpte på:

– Null stress nedover!

Så hopper han gjennom det smaleste partiet, akselererer, og blir borte. 

Dette er stedet hvor Kolbjørn Skipnes hakka seg opp isen med tollekniv og skoleveske 55 år tidligere. Jeg følger etter Trygve, og ser at veien videre er både slakere og bredere. Samtidig tårner de svarte veggene seg opp på hver side. Stupene på venstre side mot Furunebba og på høyre mot Hovsnebba føles enorme i denne delen av renna.

Ett sted er deler av renna sperra av en snøfri hammer, men på venstre side er en snøflekk som gir en grei vei ned. Plutselig innser vi at nesten 1 400 høydemeter bratt renne er unnagjort uten verken nedklatring eller rappellering. Her blir det etter hvert mer og mer rasrester i renna, fra den sørvendte flanken over oss på høyre side. I den nedre delen fikk dermed Trygve og jeg kose oss med kjøring i snøballer med størrelse fra 1600-talls kanonkule til sånne svære treningsballer folk med ryggproblemer bruker som kontorstol. Snøballene var harde og umulige å kræsje med uten å gå på trynet, men følelsen av å være trygt nede uten å ha støtt på et eneste problem ut over disse ballene er så bra at latteren sitter løst – selv når vi ligger som slakt i snøen etter å ha tryna i ei hvit kanonkule for tusende gang.