Espen Nordahl Alder: 57 Sivilstatus: Gift med Heidi, ingen barn Bakgrunn: Hovedfag i geologi, mellomfag i friluftsliv. Prosjektleder ved CARE (50 %) og  skredvarsler ved NVE (50 %). Driver guideselskapet Midnight Sun Mountain Guides. Utdannet skredinstruktør gjennom Norsk Fjellsportforum.  Aktuell: Har skrevet boka «Toppturer i Troms»  som nylig er utgitt i revidert og oppdatert utgave. Boka er også oversatt til engelsk. SKREDET. 18.januar 1998. En søndag i en ellers snøfattig vinter i Tromsø. Espen og fem venner er på vei til toppen av Styrmannen på Kvaløya. Entusiasmen er stor. Like før helga falt nemlig kjærkommen nysnø. – Vi var så gira, det var en ny topp vi skulle på, forteller Espen. Med gresstuster og stein som stikker opp fra snøen er det lite som trekker tankene mot skredfare. Etter hvert som vennegjengen kommer høyere opp begynner de imidlertid å bekymre seg for et heng med snø. En av deltagerne i turlaget, Bjarte, har bakgrunn fra Forsvaret og kompetanse på skred. Han er derfor den som tar frem spaden for å undersøke snølagene. Samtidig tar han av seg skiene.   – Vi andre stod bare og pratet og var mer eller mindre uinteressert. Ut fra det han ser, foreslår han at vi snur. Så løfter jeg skia og setter den ned. Så hører vi bare «boff» og kjenner hvordan spenningen skyter ut.  Espen dunker knyttneven i bordet fremfor seg for å illustrere lyden.  – Det gikk noen sekunder, og noen roper «skred». Da kom snømassene ned. Det var 7-800 meter fra oss skredet ble trigga, og bruddkanten var også 7-800 meter. Vi som hadde ski på klarte å kjøre ut, og Bjarte ble stående.  DE TRE S-ENE. De første 15 minuttene etter at noen har blitt tatt av et snøskred er kritiske. Sannsynligheten for å bli funnet i live synker betydelig dersom det går mer enn 15 minutter før du er funnet. For å finne en person tatt av skred er de tre S-ene essensielle. Sender/mottaker.Spade.Søkestang.  Og man må vite hvordan utstyret brukes. – Dette skal alle ha med seg på topptur. Det skal ikke være noe diskusjon, sier Espen alvorlig.  Om vi spoler tilbake til januardagen i 1998 er de tre S-ene delvis på plass. Fire av seks har skredsøkere, Bjarte er heldigvis en av de. Ingen søkestenger, én spade.  – Det var akkurat på den tiden skredsøkere hadde begynt å bli populært. Jeg hadde tørrtrent på stuegulvet hjemme noen dager tidligere. Jeg klarte å lokalisere han i løpet av ti minutter. Vi hadde en spade med oss og begynte å grave febrilsk. Der jeg sa han var, var han faktisk, vi klarte å grave han frem etter et kvarter. Han var i live, var akkurat i ferd med å besvime, men han var i live og alt gikk greit sånn sett. Da bestemte jeg meg, aldri mer, aldri skal jeg oppleve det her igjen. Det er liksom den gangen jeg har følt at jeg stod dør til dør med døden.  Espen viser frem skredsøkeren som trolig utgjorde forskjellen på liv og død. Den er tydelig fra et annen tiår. Vanligvis ligger den på kontoret hans som en påminnelse om hva som skjedde denne dagen. – Den dagen tok bort litt av troskyldigheten ved friluftslivet.   Fikk du noen plager i etterkant? – Ikke meg, men Bjarte fikk plager. Han slutta å gå toppturer. Det var jo forferdelig, Bjarte var jo den som alltid var den konservative. Det var jo så urettferdig.  – Men det går bedre nå, det vet jeg. "Det er liksom den gangen jeg har følt at jeg stod dør til dør med døden."   NULL OMKOMNE I SKRED. Å se en av sine beste venner bli begravd av snø har likevel gjort noe med Espen. Etter hendelsen har han viet mye av sin tid til å formidle kunnskap om skred. Han jobber i dag som prosjektleder ved CARE - Center for Avalanche Research and Education og som snøskredvarsler ved NVE.  Forskningssenteret CARE ble etablert i 2015 av UiT Norges Arktiske Universitet. Espen forteller at i over 90 % av skredene hvor folk omkommer er det den omkomne, eller andre i turgruppa som trigger skredet. Det er med andre ord menneskelige faktorer som svært ofte avgjør, og det er disse CARE har hovedfokus på. Risikovurdering, beslutningstaking, turkultur. Espen håper det etter hvert vil komme resultater som kan bidra til å redde liv. – Min jobb å formidle det her på en form som er forståelig for hvermannsen. Visjonen vår er null omkomne i snøskred. Hva må til for at ingen skal omkomme, tror du? – Jeg har jo drevet et lite firma som heter Midnight Sun Mountain Guides på si i over 15 år, hvor vi har drevet med skredopplæring. Det jeg har lært er at dette er ting som tar tid. Jeg har noe som heter de små drypps metode. Vi må jobbe kontinuerlig med det her, få ut kunnskap og håpe at folk tar det til seg. For det handler om å øke folks bevissthet rundt det, de må synes det her er interessant og ville lære mer. Så lenge det skjer ulykker og folk omkommer, får man hele tiden vekkere. Vi trenger ikke lete langt tilbake før vi finner en tragisk skredulykke. Klatreren Hayden Kennedy og kjæresten Inge Perkins ble tatt av et skred på fjellet Mt. Imp i Montana 7.oktober i år. Mens Kennedy klarte å grave seg selv ut, var Perkins fullstendig begravd. I sekken hadde hun en mottager, den var avslått. Det var umulig å finne henne og Kennedy reiste hjem. Sønderknust over kjærestens død tok han sitt eget liv. Når man hører om slike hendelser er det vanskelig å ikke ta temaet på alvor. Kan det bikke over, kan folk blir for bekymra for skred? – Ja, det vet jeg fra de kursa vi har holdt. Det er en utfordring med tanke på hvordan vi formidler det her. Det er vanskelig dette med skred, det kan man ikke stikke under en stol. Terreng er den enkleste faktoren, den er statisk. Vil man unngå å forholde seg til snø som kan skli ut holder man seg unna skredterreng. Det er den enkleste løsningen. STOREBROR OG BOB DYLAN. Oppveksten til Espen fant sted i Bodø med foreldre og en eldre bror. Det er ni år mellom brødrene, på dagen. Det ble mange skiturer, fisketurer og noen kalde vinternetter. Storebroren var et forbilde. Han var på flere ukers kanoturer i Nord-Sverige, en ordentlig villmarking. I senere tid har karrieren spist han opp, slik Espen beskriver det. Men de deler fremdeles en felles interesse, Bob Dylan.  – Det er noe med at han snart er 80 år og fortsatt står på. For to år siden var han i Oslo. Han hadde tre konserter, vi var på alle tre, bodde på Hotel Continental, det var en flott opplevelse. At Espen selv nærmer seg 60 år er det lite som tyder på. Kanskje det er gode gener. Frisk luft. Eller kanskje alle timene på treningssenteret. – Det er litt som å banne i kirka i det miljøet her. Jeg har gått på treningssenter i over 35 år, på mange måter har treningssenteret vært mitt andre hjem. Jeg synes det er godt å trene. Hva trener du? – Jeg har en forkjærlighet for å gå på tredemølle med ryggsekk, det har jeg gjort i mange år. Den her mentale biten med å gjøre noe som i utgangspunktet er kjedelig over lang tid, synes jeg er veldig spennende. Har lært meg selv å kjenne på mange mulige måter gjennom sånn type trening.  "Det er litt som å banne i kirka i det miljøet her. Jeg har gått på treningssenter i over 35 år."TUNGT ANSVAR. Det var først når Espen flyttet til Tromsø i 1982 at toppturinteressen kom. På den tiden var det lærsko og telemark som gjaldt, og miljøet var lite. –  Man visste som regel om alle som hadde vært på Jiehkkevárri, den høyeste toppen i Tromsø. Med tiden har stadig flere fått øynene opp for toppturer på ski. Nordlys og tinder i Troms tiltrekker seg skikjørere fra hele verden. Med økende interesse for toppturer dukker det også opp flere guideselskaper, og flere profesjonelle guider. Selv har Espen og fire i selskapet hans skredinstruktørutdannelse gjennom Norsk Fjellsportforum, mens en er internasjonalt godkjent tindevegleder. Selv om det ikke finnes noe reglement for hvilken kompetanse en guide skal besitte, kjenner Espen på at ansvaret har blitt tyngre å bære. Guidede turer driver han derfor mindre og mindre med. Skredkurs er kjernekompetansen. – Jeg må føle og kjenne at dette er noe vi kan, sier Espen.  Troms er fylket med flest skredulykker i landet. Med tanke på hvor mange som oppholder seg i fjellet tyder likevel statistikken på at folk flest er forsiktige. – Jeg opplever at etter vi fikk snøskredvarslinga har folk blitt flinkere, mer bevisste, folk diskuterer og folk tar konsekvensene av det her, tar ikke så mye sjanser som de gjorde før. Hver dag i perioden 1.desember til 31.mai sitter fire personer rundt omkring i Norge og utarbeider skredvarsler, i samarbeid med meteorologer og observatører. Espen er en av over 20 personer som gjør dette på skift. Han forteller at varselet ikke er en fasit, men et viktig verktøy og utgangspunkt for å planlegge og gjennomføre turer. Hadde skredvarselet eksistert i 1998 hadde kanskje ikke ulykken skjedd. – I forkant av det her snøfallet hadde det vært en lang periode med kulde, det var overflaterim, og snø og vind oppå det her, sier Espen. – Alt lå til rette. IKKE BARE ALVOR. Når man snakker om skred blir det fort alvorstynget. Espen er opptatt av at toppturer og friluftsliv først og fremst skal være gledesaktiviteter. Han erfarer at de fleste ikke har behov for å dytte grenser og kjøre bratt, inkludert han selv. Selvsagt, opplever han at forholdene ligger til rette blir det kanskje noen bratte turer. Inspirert av skredforsker Krister Kristensen sparer han ofte disse til våren og sommeren.  – Jeg husker jeg var på kurs med han for lenge siden. Han kjørte aldri bratt på lagdelt vintersnø, venta til våren når førefallet hadde vært. Jeg tenkte at det er artigere å kjøre ski midt på vinteren, men nå forstår jeg det, så jeg er mye der. Jeg er veldig glad i å gå på ski på sommeren, da tar jeg ut den der, da handler det mer om egne ferdigheter.   ÅRETS FØRSTE SVINGER. Espen tar med UTE på en liten sightseeing i Tromsø og viser oss noen av de populære toppene. Stadig vekk dukker det opp turister langs veien.Hva tar de bilde av?  Har hvalene kommet? Nei, vi kan ikke se noe.  Spisse topper er trolig attraktivt nok. De er dekket av et lite melisdryss. Vinteren er på vei, og Espen har allerede vært på sesongens første skitur. Datoen? 20.oktober. Tidligere har han vært ute så tidlig som i september. Espen er ikke fremmed for å bære skiene så langt det kreves for å kjenne snøen under føttene igjen. – Ura ved Lyngseidet er den perfekte lekegrinda for sesongens første svinger. Er verdt et par timer anmarsj før du kan ta på deg skiene. – Det hadde kommet snø i høyden og vært lite vind. Så da visste vi at forholdene burde ligge til rette for sesongens første svinger på Store Kjostinden. Og det gjorde de. Det var bare å nyte; blå himmel, vindstille og masse ubunden herlig nysnø gjorde dagen til en skikkelig høydare. LES OGSÅ: Slik føles det å bli tatt av skredLES OGSÅ: De små drypps metode