(Dette intervjuet stod på trykk i Fri Flyt nr. 89)
ORD: Hans Petter Hval
ILLUSTRASJON: Danny Larsen
…
Profesjonell skikjører eller arbeidsledig? Sigbjørn Tveit (19) er en ulv i vossafåreklær.
Sigbjørn Tveit fra Voss sitter på en stol midt i stua mi på Grünerløkka i Oslo.
Norges svar på stilstudien og skikjøreren Henrik Harlaut har svarte bukser fra Cheap Monday,hettegenser og flanellskjorte uttapå. Litt mindre gangster enn når han kjører på ski. På hodet har han cred-statementet – en Jiberishcap.
– Er du sponsa?
– Jeg kjører for de.
– Åh, er det fett?
– No er du lame.
Han vil jeg skal spille noe fra Mayhem på stereoen. Jeg vil vite mer om bandet han spiller i. Eller spilte i. Det er vanskelig å forklare, men akkurat nå er det bare Sigbjørn i bandet.
Den veslevoksne vossingen er mye på farten og får ikke tid til å spille i noe band.
Men han er veldig opptatt av bandet, som før het Burzdag, nå Blest.
– Hva er greia egentlig?
– Det er jo ikke noe greie. Det er bare at jeg liker black metal og liker å spille gitar.
Sigbjørn flytter seg over til sofaen, drar fram en kassegitar og begynner å dra i strengene. Han spiller etter musikken, men de fleste låtene av Burzum og Mayhem er stemt ned en halv tone.
– Hva er yndlingsbandet ditt?
– Mayhem.
– Fordi?
– De ga ut «De Mysteriis Dom Sathanas».
Det er det beste albumet jeg har hørt. Alle låtene har på et eller annet tidspunkt vært yndlingslåta mi. Og det finner du sjeldent. Det er det beste albumet som er gitt ut. Noensinne.
Sigbjørn vil at jeg skal skrive på nynorsk nå.
Det skjer ikke.
– Er du et metallhode?
– Nei. Det er ikke sånn at jeg kan høre på noe med elektrisk gitar og automatisk synes det er fett. Det er så mange harry metalheads. Sånne som kommenterer «metal fucking rules» på YouTube. De har ikke skjønt noen ting. Det er veldig mange metallfolk som ikke skjønner at en tribal på armen ikke er ok. Det er stemningen i musikken som gjør
det. Jeg liker for eksempel Odd Nordstoga.
– Det er jo ikke metall?
– Nei, men altså. Folk skjønner ikke helt. Hvis jeg
sier at jeg hører på Odd, så tror de at jeg går rundt
med grisen står å hyler i øra, eller hvis jeg sier at
jeg liker svart metall så tror folk at jeg hører på
Nightwish eller My Chemical Romance.
Sigbjørn flytter seg hele tiden rundt i stua mi.
Jeg serverer kaffe, spør og graver.
– Når du kjører ski ser du mer ut som en rapper, med store klær og «gangsta steeze». Når du ikke kjører ski hører du på Mayhem og spiller el-gitar. Er du litt schizofren?
– Jeg er jo veldig sammensatt. Jeg liker for eksempel Hotell Cæsar. Og det kan jo ikke kombineres med verken skikjøring eller black metal. Jeg har vel plukket det beste fra alle sjangere. Det beste fra kultur, tv-serier og musikk, kan du si. Haha.
– Men du ser jo ikke ut som en metallfyr? Burde du ikke høre på rap og hiphop?
– Jeg liker jo rap, har bare blitt lei det. Egentlig
hører jeg mest på norsk musikk. Alt fra NMG/G-huset. A-laget, Lars Vaular, John Olav (Nilssen red.anm). Det er jo Bergen som styrer all musikken, utenom metall.
Sigbjørn ler med det store gliset sitt og krøllene som stikker ut fra capsen.
Han er litt som en «Alle barna»-vits.
Når alle barna kjører konkurranser og har Bobby Brown som forbilde og liker fargesprakende klær og aller helst skulle blitt retweeta av Jon Olsson, vil
Sigbjørn heller «halda da ekta».
– Jeg har liksom veldig lite behov for å plassere meg i en bås.
– Hvordan da?
– Jeg blir plassert rett inn i gangsterbåsen. Også stiller folk masse forventninger om at jeg kun skal høre på Biggie og Tupac. Og det vil jeg helst ha meg frabedt.
– Hvorfor gangsterbåsen?
– Det er fordi jeg har så store klær.
– Hvorfor har du så store klær?
– Neikj, det er vel en gammel uvane. Da jeg begynte å kjøre ski så folk helt like ut. Alle hadde Oakley-jersey, langt hår og strikka pannebånd med brem. Jeg har liksom kjørt med store klær så lenge, klarer ikke å konvertere over natta. Hvis jeg ikke skulle hatt store klær hadde jeg kjørt tight pants.
LES OGSÅ: Oslo Shred Series med Sigbjørn Tveit
Sigbjørn fikler med gitaren.
– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må ta stilling til det her. Det kjipeste er å kjøre med klær i masse forskjellige farger. Jeg kunne aldri tenkt meg å kjøre med det. Rosa Sweet-hjelm, lyseblå bukse og gul jakke, liksom.
Vi drikker litt mer kaffe og skravler om musikk.
Sigbjørn forteller at han ikke føler seg som byguttene fra Oslo.
– Jeg kjenner på det når jeg er ute å reiser. Jeg og Klaus (Finne red.anm) liker jo Volvo 240. Og det er for eksempel ikke akseptert blant gjengen vår på Voss å høre på låter som DJ Antoine med «Welcome to St. Tropez», når vi har vorspiel på låven til Klaus.
Han er opptatt av at han er fra Voss.
Ekstremsportbygda.
I påska arrangerte de en konkurranse som het «VM i Køyring». Hensikten er å være rølpete, dra backflips og kjøre på ski.
Sigbjørn mimrer om hvordan det var da han begynte å kjøre ski.
– Jon Olsson var en rebell. Han drakk seg full på begynnelsen av parten sin i «Session 1242». Før var jo alt en homogen masse. Alle hadde litt for store klær. Alle kjørte konkurranser. Alle kjørte urban. Alle kjørte backcountry. Det var dealen før. Bare en eller to var best i en skifilm. Nå handler det mer om at noen gjør noe som er ulikt, at noen
viser noe annet enn han før deg på filmen. Det er ikke nok å bare legge på en 180 for at skifilmen skal bli bedre enn fjorårets.
– Hva har skjedd med sporten?
– Før var sporten ung og det handla om å ta et vanskeligere triks enn han som droppa inn før deg. I dag er det liksom ikke plass til alle i det triksekappløpet. Sånn reint fysisk er det jo det, men det er vel ikke mulig at alle kan drive med det samme. Alle har kanskje ikke anlegg for å følge med heller. Etter 1080 kommer 1260, det veit vi jo. Skikjøring handler jo mer om et visuelt uttrykk. Det er jo derfor folk bryr seg mye om klesstil og valg av
musikk i edits. Det visuelle uttrykket jeg har hatt når jeg har bygd meg opp i skikjøring er nok mer forenelig med roligere musikk enn det Mayhem lager. Skjønner du?
Sigbjørn selger seg til kidsa, men gir dem fingeren og setter på Mayhem når han har bytta ut gangsterklærne med en Darkthrone t-skjorte.
Sigbjørn har aldri filmet med Field- eller Chaoz Productions.
Han har ikke vært med på Oppdrag Sognefjorden heller.
Ikke den galematiasdokumentaren med Cato Lægreid og et par Vossinger for noen år siden heller. Han har liksom holdt på for seg selv. Men så kom plutselig gjennombruddet. I 2010, da PK Hunder ble skada og ikke kunne være med på JOSS (Jon Olsson Super Session) i Åre. Andreas Håtveit ringte sporenstreks til Voss og spurte om den lille
gangsteren ville være med på laget.
Og det ville han.
– Det var rått. Det var ikke noe gradvis overgang fra Skimania til JOSS, akkurat!
Unge herr Tveit var plutselig ikke bare han med de store klærne på Fonna om sommeren, men nå skulle han pokker meg bli proff skikjører også.
– For å være profesjonell skikjører i dag må du sprute champagne, må du ikke det?
– Haha. Jo, jeg tror det er umulig å føle seg som en profesjonell skikjører uten å sprute champagne. Det er nok det som holder meg tilbake fra å ta steget helt opp til de store gutta.
– Hvorfor driver du med det her?
– Det er jo noe man drømmer om. Å kunne drive med noe man liker – på fulltid. Og når jeg nå har sjansen til det, hadde det blitt for dumt å ikke gripe den. Det er jo veldig gøy. Det er det her jeg synes er artig, utenom å spille gitar. Men så lenge Blest ikke har slått gjennom slik som jeg hadde planlagt, er det dette som er greia. Haha. Jeg mener – hvem
hadde ikke gjort det?
– Har du hatt som mål å bli profesjonell skikjører?
– Det blir feil å si at jeg har stått på ski med et mål om å kunne gjøre det. Det som er kjekt med skikjøring for meg er å kjøre ski, å kunne se på min egen skikjøring etterpå og bli stoka på noe jeg har gjort. For meg ligger gleden i skikjøring i å være fornøyd med det jeg gjør. Og det er det samme med musikk. Jeg har ingen drøm om at Blest skal bli et band som folk skal høre på, men heller spille inn noen låter jeg selv synes er sykt bra.
I morgen skal Sigbjørn til selveste United States of America.
The Land of the Free.
Der skal han filme med alle unggutters drøm, Level 1. Han hooket opp med filmselskapet etter at han vant Superunknown for to år siden – en talentkonkurranse for unge
skikjørere.
– Hvor viktig var det for skikarrieren din å vinne Superunknown?
– Det må du spørre sponsorene mine om. Nei, det var ikke viktig, men veldig kjekt. Det betyr at jeg får muligheten til å samarbeide med noen som jeg synes lager veldig bra greier. Level 1 er vel det skifilmselskapet jeg har likt mest opp gjennom årene. Så
lenge jeg er fornøyd med det jeg gjør selv, er det det viktigste for meg. Det høres veldig klisjé ut, men det er sånn det er.
– Du har utvilsomt mange fans, gjerne unge skikjørere på diverse forumer, som liker stilen din. Hvorfor tror du det er sånn?
– Si det. Når jeg begynte på ski ble jeg ikke fortalt at stil var viktig. Alt var bare en suppe. Alt var det samme. Da jeg var 12 år og landa et triks, var det første jeg spurte kulekjørerkompisen min Ole Fretheim om, var; Var det gangster? Det var liksom definisjonen på stil på den tida, og det var det som betydde noe.
LES OGSÅ: Hjemme hos Sig Tveit. Og Sheiken
– Hvordan er det å være et forbilde?
– Faen du er lame.
Jeg snur på det.
Forbildet til Sigbjørn er sveitseren Mickael Deschenaux.
Yndlingskjøreren til mange av kidsa sine yndlingsskjørere.
Som for eksempel Henrik
Harlaut og Phil Casabon.
Og Sigbjørn.
Eller Siggdogg som han kaller seg på Skype.
– Spør du noen kids om hvem «Desch» er, har de mest sannsynlig ikke peiling. Han har vært den største inspirasjonskilden min opp gjennom årene.
Det regner ute, og jeg vil vite mer Sigbjørn Tveit fra Voss.
– Hvordan gikk det på videregående?
– Det gikk fint. Jeg var mye borte, men klarte å følge med og har flaks med at jeg lærer ting fort. Det er sjukt deilig å kunne gi skikjøringen hundre prosent fokus uten å ha skolearbeidet hengende over seg, som en sånn ting som du veit at du skal jobbe med når du kommer hjem fra bakken.
Jeg spør om litt mer private ting, for å bli bedre kjent med krølltoppen. Jeg får blant annet vite at Sigbjørn har to søstre og en bror. Alle er eldre og alle står på ski. De andre søsknene har flytta fra Voss, men Sigbjørn bor hjemme i Sivlevegen 4. Hos mor og far.
Sigbjørn bryter inn.
– Det er ikke rart det ikke er noen babes som legger meg til på facebook når du skriver sånt!
– Men det er jo sant?
– Dette er interessant. Ettersom jeg ikke har råd til egen leilighet og bor hjemme, går jeg dermed under kategorien arbeidsledig, ikke profesjonell skikjører.
Sigbjørn virker som en over gjennomsnittet intellektuell fyr til å være 19. Da han var liten hang han mye med storebroren og vennene hans.
– Det er ikke sikkert de syntes det var like fett bestandig. Jeg har vokst en del på å reise kanskje. Puberteten var ganske mellow. Jeg har nesten ikke skjegg, så det er kanskje ikke helt over.
– Sleit du med å finne deg selv?
– Nei, ingen voldsomme personlighetsforandringer. Jeg var nok heldig med puberteten, sier han før han roper fra kjøkkenet:
– Oslo har på langt nær så godt drikkevann som på Voss eller resten av Vestlandet!
– Trives du i Oslo?
– Ja, som en besøksplass. Skulle jeg valgt en by å bo i skulle det være Bergen. Jeg håper at karakterene mine fra Voss Gymnas er såpass bra at jeg får studere i Bergen. At jeg får komme inn på et studie jeg vil i Bergen.
Der kan Sig, som han kalles, henge med John Olav Nilssen og gjengen.
– Jeg har blitt kalt Sig hele livet mitt. Foreldrene mine kaller meg Sig. Det er ingen som verken kan huske eller uttale Sigbjørn i USA, eller utlandet generelt. De skriver og sier Sig. Så det er av praktiske årsaker. Amerikanerene kommer som regel ikke nærmere enn «Sickborn». Det er ikke så fett å måtte si navnet sitt ti ganger når man skal presentere seg.
Mer metall på stereoen.
– Hva synes du om norsk skipresse?
– Ikke så verst. Men jeg savner ei nettside eller magasin som ikke er nøytralt. Noen som skriver meningen sin i stedet for opplysning. I Fri Flyt betyr det mer aktuell rapport.
Sigbjørn forteller at han ofte får høre at han hater en del.
– På hvilken måte da?
– For eksempel når jeg ser på X Games sammen med de andre kjørerne, kan jeg si; Åh, nå håper jeg at Bobby Brown tryner. Og det har ingenting å gjøre med at jeg vil Bobby Brown det verste, men jeg håper bare at noen andre kan vinne, også. Folk bør ikke være så redde for å si det de mener. Det handler ikke om å hate selv om du ikke alltid er
enig. Det er ikke nødvendigvis «hate».
– Det er for få kritikere i skiverden. Det er for mange anonyme kritikere, for få navngitte kritikerere. Folk er jo dritgode til å hate på newschoolers.com, og blir kjempeslemme fordi de kan opptre anonymt. Hadde det vært flere som sa hva de mente og turte å stå for det, hadde det vært mindre av den ukonstruktive drittslengingen på forumene.
– Hva er det du er så kritisk til?
– Vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men mye av det som foregår i konkurransesirkuset synes jeg er kjipt. Det evige jaget etter å tilfredstille fire folk som har fått retningslinjene sine til å dømme fra FIS. La oss si at det er fem stykker som sitter i en kommitte og bestemmer at mute grab skal få så og så mye poeng, tail grab så mye. Kanskje det er det som må til, men jeg synes ikke selv at ski er forenelig med en konkurranseidrett.
Vi får med andre ord ikke se Sigbjørn Tveit i gulljakke fra Phenix i Sotsji i 2014.
Eller på vei ned slopestyleløypene i Buttermilk Mountain under X Games.
Men vi får se han slenge seg ned gelender, trapper og andre morsomme features fra Sun Valley, Idaho og Breckenridge, Colorado – på film.
Til høsten.
Men vi sier heller ikke nei takk til å se han spille på
Inferno-festivalen på Rockefeller og John Dee.
Her kommer filmen fra Breckenridge. Legg merke til emo-sminken i kjent Hærtis-stil.
