Torsdag stiller forfatteren av Siste Tur til bokbad på Dampskipskaia i Sogndal, hvor han forteller om (de gærne) tankene og ideene bak Siste tur-spalten i Fri Flyt.

Les mer om den nye boka her!

I en årrekke har journalist og forfatter Alexander Urrang Hauge portrettert skimiljøet fra innsiden i sin faste spalte. Siste Tur handler om feilskjæret, hvileskjæret og undervannsskjæret som graver ut nådeløse sår i en altfor dyr skisåle – finansiert av ukelønn, månedslønn, sparepenger, konfirmasjonspenger og hundrelappen du fikk av mormor fordi du klippet gresset. I boka møter du Motbakke-Maria, Bumse-Bård, Aksel Lund Svindal og andre snøtyper – som deg selv. Du som drømmer om pudder, men innser at det helst er skare og gjennomslagsføre. Du som går på trynet så det synger og som teller til ti og reiser deg opp. Igjen. Og igjen. Siste Tur handler om å være full av faen og om å vinne til slutt.

Les noen eksempler under, og opplev galskapen i praksis i Sogndal på torsdag!

Vi leker oss til døde

I heltenes sfære blåser det ekstra kraftig på toppene.

De satser frisk, faller, blir skutt, synker, drukner, doper seg tilbake til steinalderen, forsvinner sporløst eller spiser litt for mange hamburgere. «De beste blir myrdet i fengslet, sopt vekk av kuler og sjø», skrev Nordahl Grieg.

Helter dør. Noen ganger i ung alder. Max Manus, Jimi Hendrix, Tor Prestmo, John Lennon, John F. Kennedy, Dan Osman, Ernesto Guevara, Olof Palme, Craig Kelly, Sophie Scholl, Tor Prestmo, Nordahl Grieg, Janis Joplin, Tomas Olsson, Doug Coombs og Shane McConkey.

Helter har en tendens til å forsvinne. Gjerne før vi vet ord av det, eller før vi forstår at helten virkelig var en helt. Før etterpåklokskap og skepsis innhenter oss, før sannheten om damer, angst og ville historier om humørsvingninger og rot i privatøkonomien kommer frem er de borte vekk. Og de kommer aldri tilbake. De tok liksom siste stikk, men det kostet dyrt.

I den smale og spredt bosatteenden av friluftslivets mest fundamentalistiske og ekstremistiske fraksjon utdeles det ingen alderspoeng. Det innes ikke rullator med rocker og ingen geriatrispesialister fordyper seg i basehoppskader. Krisetelefonen for deprimerte og livstrøtte helter (ring GRØNT nummer 800 EXTRM) åpner aldri.

Grunnen er enkel. I fjellet, og i livet, reduseres sjansen for overlevelse dag for dag og time for time. Det hjelper ikke at Det kongelige lykke og livskvalitetsdepartementet utsteder garantier og gir nye millioner til Kommune-Norge. Det hjelper ikke at de Forente Nasjoner sier at alle mennesker har rett til et smertefritt liv. For før eller siden er overlevelesessjansen redusert til null. Enten fordi du blir gammel, tar for mye risiko eller fordi du har ulaks og blir utsatt for kreft, HIV, trafikkulykker eller kanskje fallende kokosnøtter. Hver eneste dag får statistikken et fastere balletak på ditt liv. Vi snirkler oss mot slutten og leker oss til døde. For livet er nede for telling. Så er spørsmålet, hva annet kan du gjøre med det.

Ikke en dritt.

Det er så lett å opphøye heltene, de som faller fra. Det er jo aldri en drittsekk som dør. Før kroppen er kald og kista er lukket er det vonde glemt og det gode hentet frem. Instant heroes tilberedes på null komma svisj.

Tidligere opphøyet jeg Sondre Norheim og Michael Jordan. Førstnevnte stupte for siste gang i snøføyka et sted på prærien for over hundre siden. Sistnevnte har lagt basketballen på hylla, er hekta på golf og har visstnok skilt seg i og brukt et par milliarder på denslags.

Selv surrer jeg rundt i min egen sfærehvor jeg drømmer om å bety noe for verden, avgjøre noe og redde et eller annet. Ikke en katt, eller en kurv med jordbær, men noe stort og kanskje litt skummelt. Eventuelt livsfarlig. Noe som bor i skogen og som gjør at vi må løfte i lokk og gi hverandre en klem når alt er over. Det innes ikke lenger troll i skogen og hele konseptet «krig» er tydeligvis i ferd med å bli utdatert. Det finnes ikke flere fjell og de hvite feltene på kartet krymper raskere enn en isbre smelter.

Det er som sagt langt mellom helterog hvis dagen allerede er grå kan det være lett å regne seg selv som betydningsløs og kanskje nesten overflødig.

Jeg tror ikke det. Ingen mennesker er overflødige.

Jeg tror at den vanlige verdensborger lett kan forstås som superhelt i sitt eget liv. Hvor mye mot krever det ikke å be om en date eller hjelp når bakken er bratt?

Hvor mye koster det ikke å bli dumpa av dama du trodde du elsket? Hvor mye svir det ikke når du ikke innfrir dine egne krav til deg selv på fjellet, på jobben eller på skolen?

«De beste blir aldri vår fremtid. De beste har nok med å dø», dikter Nordahl videre.

Vel, vel. Da får vi som blir igjen nøye oss med smulene fra heltenes bord. Vi får ta den tunge jobben med å kjøre alt pudderet som har lagt seg i snillere heng, surfe de litt mindre bølgene, klatre ruter under grad ni og cruise rundt på topper under 8000 meter og heller stoppe litt før polpunktet. Det blir kanskje ikke så mange dokumentarer, biografier, memoarer og minnedager. 

Det er en tøff jobbå ikke være helt.

Men jeg melder meg frivillig.

Menn som hater menn som alltid skal gå først

Det må ha vært på Sunnmøre. Muligens Skårasalen, muligens Randers Topp. Det har også skjedd i Røldal. Det var ihvertfall på en topptur og jeg husker det som om det var i går. 

På vei opp den hvite og urørte flate halset en turkamerat fra vårt turfølge. Eks-langrennsløper med kronisk snørrdråpe som på et mystisk, gyngende vis, alltid hang under nesetippen. 

Noe av det mest irriterendefor oss treige er de som alltid skal være raske. Det er noe med den bedrevitende holdningen, det er noe med denne motbydelige streberholdningen, det er noe med dem som måler ting i variablene «først» og «sist». Hvorfor melder de seg ikke på Birken eller tilsvarende? Kunne de ikke startet et eget forbund? 

Menn som alltid skal gå førstkommer ofte skøytende ut av parkeringsplassen, de har alltid fått på fellene før andre har åpnet sekken, de bruker teleskopstaver selv når de er i skiheisen – slik at de kan stake fortere over flatene. De har god kondis og valgte treningskort på studentskipnaden, fordi det var enklest og mest fornuftig. De er slanke, rasjonelle og verdsetter realfag på en litt fanatisk måte. Ofte forstår de ikke ironi, verdsetter ikke Larsons gale verden og synes Lille Lørdag var oppskrytt. 

Menn som for enhver prisskal gå først og raskest smatter ofte når de spiser og bruker nødig penger på en bensinstasjon. Pulsklokken er deres fasit og de kjennetegnes blant annet ved sitt utilslørte behov for å fortelle hvor mange minutter de har måttet vente på toppen – og de går ikke av banen for å gni det inn, på heslig vis.

– Ja, ja – det tok sin tid, sier de kanskje. 

Eller:

– Her tar vi oss god tid, ja! Er dere ute på kosetur?

– Ja, vi er faktisk det.  

De er strebere,de har spart i BSU siden konfirmasjonen, de kjøper selvsagt alt på salg og nå skal de gå på tur med venner – men drit nå i det, det viktigst er det å komme først til topps. De raske er også opptatt av bilturen til og fra fjellet. Hvem kjørte raskest, hvem unngikk køen bak trailerne, hvem slapp kolonne. «Hæ, vet du ikke hvor fotoboksene er plassert!»

Et turfølge med en streber i frontvil bevege seg i et såkalt trekkspillmønster. Når baktroppen endelig innhenter fortroppen begynner de å gå igjen. På denne måten kan man risikere å aldri utveksle et ord med de raskeste. De lever sitt eget liv, vaser rundt i all sin prakt. Javisst går det fort – men hva er vitsen? Noen ganger har jeg tenkt at det er like greit. De raske er som planeten Pluto. De er hos oss et stykke tid, før de slynges ut i universet og ingen vet hva de driver med. I mens diskuterer vi om de virkelig er en ekte planet, eller menneske, men heller kanskje arvtageren etter homo sapiens. Homo condius? 

Som irske settere med rabiesligger de halsende i tet. Som en legofigur i horisonten, som en speider ved fronten, som ville hester over haugene. Menn som alltid går først lider ofte av friluftslivets Aspergers syndrom. De knekker
ikke de sosiale kodene, de driter i etikette, de ler falskt på feil sted og de handler buksene sine på Dressmann. Javisst er vi glad i dem, men på en litt krevende måte. 

Satan.

Det er lett å hate dem som går først. 

Vi som kommer i baktroppener av et annet kaliber. Javisst har magen vokst seg litt stor. Vi liker øl og snus og hamburger og setter pris på en pose bamsemums i sekken. Og kondisen? Ja, jøss – denne kunne vært bedre.  

Ofte har jeg tenktat det må være ensomt der fremme, det må blåse hardt. Javisst kommer man først opp, nyter stillheten alene. Men vi som serverer vitsene kommer aldri først. De raskeste har kanskje korrekt melkesyreterskel og merittlister fra kondisjonsløp du aldri har hørt om. Men de har ikke one-
linere, sarkasme, spydighet og ironi. 

En gang,like etter at jeg hadde reist meg fra en saftig influensa, fortsatt med feber og slagg i kroppen, vasset jeg i knedyp snø opp ei renne i Røldal. Det var tidlig i januar og skistøvlene knagde, krampene lå like under huden og jeg kaldsvettet på ryggen. Og så skjer det som måtte skje. Jeg blir innhentet av en hestkuk av en karmøybu, som tråkker meg i hælene. Ikke bare påpekte han at jeg gikk sakte, men også at han ville forbi. Jeg skulle ha stukket han med skistaven, bløgga han fra ræva til ganen. Presset ham gjennom et dørslag og kokt ham i godt saltet vann og servert ham med nypoteter og fjellsmør og husholdningsaft. Satan, for en irriterende type! 

Men sa jeg noe?Neida, jeg tok et steg til siden og lot dusten gå først. 

Og slik ender ofte historiene om menn som hater menn som alltid går først.

Vi blir ofte stille. 

Men innerste inne vet vi at de første skal bli de siste.