Fri Flyt besøkte Hunder dagen etter nakkeoperasjonen på Ullevål sykehus. Selv om filmsesongen nå er spolert, er Øyergutten glad fallet ikke resulterte i lenger skadeopphold, eller i verste fall en stopper for den videre skikarrieren.
– Mange sier jeg har hatt flaks, men jeg har ikke helt klart å se den enda, ettersom jeg var sikker på at jeg skulle lande trikset på det enorme JOI-hoppet i Åre, forteller PK.
Det var i Åre uka før påske at PK Hunder gikk i bakken etter en en enorm 1080 på hoppet som skulle brukes til invitasjonskonkurransen Jon Olsson Invitational.
– Hva skjedde egentlig på JOI-hoppet i Åre?
– Jeg tok en ganske stor 10-er og satte landinga på vanlig måte, men i det skiene treffer underlaget graver de seg ned og jeg blir slengt forover. Det kjentes ut som et slags brakedance-move, der jeg sklei nedover på hodet. Jeg pleier å være flink til å rulle meg rundt når jeg faller sånn, men denne gangen klarte jeg det ikke. Det var nok kombinasjonen av et stort hopp og høy fart. TJ Schiller og Jossi Wells kom opp til meg ganske fort etterpå, men det er mulig at jeg blacket ut et lite øyeblikk. Jeg husker at jeg ristet av meg snøen og sklei ned til de andre, og ruslet rundt i ti minutter før jeg merket av nakken begynte å stivne. Etter å ha blitt overtalt om å dra til Østersund, der det omsider ble klart at jeg hadde et brudd i nakken, ble jeg forflyttet til Ullevål via Lillehammer sykehus. Nå er nakken opereret og jeg skal hvile i tre måneder. Det vil nok ta et halvt år før jeg kan kjøre ski igjen, og jeg håper jeg rekker å kjøre noen dager på ski før konkurransesesongen starter i Zurich i oktober.
– Hvordan ser du tilbake på sesongen?
– Det har gått helt fenomenalt! Jeg hadde håpa på et par pallplasseringer, men at jeg skulle vinne Dew Cup hadde jeg ikke forventa. Konkurransesesongen startet i Zurich med andreplass bak Jakob (Wester red anm.), og det gjorde meg kjempesulten foran London Freeze noen uker etter. Der klaffet alt og jeg vant. Videre til Stockholm i november og der klarte jeg å holde nervene i sjakk og vant. Deretter var det første stopp i Dew Touren, X Games, mer Dew Tour, sammenlagtseier i Dew Cup og til slutt Sweet Rumble.
– Hvor viktig er konkurranser for deg?
– Konkurranser er det viktigste, jeg er en konkurransemann, og kommer nok til å være det en del år framover. Filmingen blir bare et pluss.
– Er det vanskelig å skulle omstille seg fra konkurransemodus til filming?
– Ja, det er det. Gutta som filmer hele vinteren drar sjukt fete 5-ere, mens jeg terper på doble 12-ere til konkurranser. Jeg synes det er vanskelig å finne på nok triks til filminga, men jeg liker jo begge deler såklart. Men konkurranser vil nok være det viktigste en del år framover.
– Hvem har vært den hardeste konkurrenten din i vinter?
– Det må være Jossi (Wells red anm). Når han setter runnet sitt i slopestylen er han veldig vanskelig å slå. Ellers har det vært ganske bra gjennomtrekk i toppen i år, og spesielt i forhold til superpipe, hvor det nesten kun har dreid seg om Tanner og Simon.
– Hva med de norske kjørerne? Du sa før Sweet Rumble at du var spent på å se nivået deres i konkurransen. Hva synes du?
– Jeg ble litt småskuffa ettersom jeg veit de kan mye bedre. Tror de trenger flere store konkurranser for å bli komfortable med presset. Mange av gutta drar sinnsyke triks, så det er bare et tidsspørsmål før de setter de i store konkurranser.
– Hva er planene framover?
– Jeg drar til Øyer og slapper av i noen måneder. Deretter blir det golf for alle penga, før jeg forhåpentligvis står klar på toppen av en stadionkicker i oktober!
