Esben A. Nilssen

Esben A. Nilssen konverterte samtidig fra FM til DAB og fra telemark til rando forrige sesong. Han kommer aldri til å se seg tilbake. Esben er filosof med doktorgrad i molekylær genetikk og jobber med bioteknologi i hovedstaden. Troms er imidlertid Esbens arnested og lekegrind. Mannen har vært i midtlivskrise siden han var 21 og drømmer nå om å gi avkall på alt for å gå på ski og skrive boken Væren og Ski. Denne sesongen skriver han for «Snøskred – nei takk»-kampanjen for å fremme trygg ferdsel blant toppturfolk.

Nord-Norge har hatt dårlige skiforhold så langt i år og Insta kryr av skarejern, #dnf (did-not-finish) og tilsynelatende lykkelige skifolk. Kugo (aka Kent Hugo Norheim) tok imidlertid bladet fra munnen: Om du ønsker å oppleve kanskje det verste skiføret rundt Lyngenfjorden så er muligheten der nå. Det var ingen overdrivelse. Selv slet jeg i fire dager i forrige uke for å finne god skikjøring: Forholdene bak Tromsdalstinden var riktignok overaskende gode, men over 700 m ble det is og #dnf. På Kvaløya og Breivikeidet var det stort sett hardt med litt styresnø her og der, men over 700 m klinke hardt.  #dnf bonanza!  På dag 4 tok vi turen til Tamokdalen ca. 1,5 time fra Tromsø. Bulls eye! Der fant vi gode forhold helt til topps på Sjufjellet (1086 moh). Noen unge entusiaster avslørte at det også var godt med snø i bollen bak Blåbærtinden (1442 moh), - de skjønte nok at tiden uansett ikke strakk til for oss. På tross av knallværet hele uken, så var det bare denne ene dagen i Tamokdalen jeg var ordentlig tilfreds.

Dette blogginnlegget er en del av Snøskred, nei takk-kampanjen. Les flere av innleggene her!

DNF-JACKPOT: Blogger på vei opp Ullstind (1078 moh) i tåke. Foto: Esben A. Nilssen

Når skiføret er elendig, været glitrende og faregraden på bunn, så stiger selvbedraget til topps. Jeg leser «det er ikke så viktig å nå toppen, turen er målet», «herlig dag, men måtte bruke stegjern hele veien», «her kommer gladbilder fra fjellet uten sutring over skiføret», «nydelige skareføre helt til topps». Er ikke denne overdrevne munterheten egentlig egenterapi for å holde de vonde følelsene i sjakk? Jeg har hørt filosofiske skifolk ta det helt ut ved å hevde at ski dypest sett er meningsløst, uten mål, men med en vidunderlig følelse av ren væren. De om det, for intet slår å oppnå et mål. Og la det være skrevet i hard skare  -  det er toppen som er målet.

TWIN PEAKS: Snøen uteblir og mørket brer seg (1000 moh). Foto: Esben A. Nilssen

Det vil ikke overraske noen dersom det kommer mye snø i Troms i tiden fremover, det er heller forventet. Statistikken forteller oss at det ikke sjelden laver ned i mars før snødybden når toppen de først ukene i april. Når dette skjer er det slutt på terapi og hordene velter ut for å nå sine mål og topper. Alle blir breiflabb, skifilosofene glemmer sin filosofi og Insta eksploderer. Vår besettelse med mål vil da vise seg som et janusansikt, som noe splittet og tvetydig som kan gi både lykke og ulykke. At uvitende skikjørere vil gå inn i skredfarlig terreng er nesten å forvente (se forrige blogginnlegg), men at erfarne randonister som vet alt om snøskred også havner i dyp trøbbel krever litt analyse. Dette er snakk om entusiaster som normalt ønsker å unngå faresituasjoner, men som blir offer for en impuls eller en impulsiv gruppe hvor det er vanskelig å trekke seg. De vil fristes til å endre rute underveis for å få en ubesudlet nedkjøring, til å velge en snarvei opp til toppen eller til å holde ut for lenge i dårlig vær. Når forholdene er gode er et #dnf med ett skamfullt, noe som vil affisere hele ens lykke som skikjører. Skredfolk kaller dette «den menneskelige faktor»: Man mestrer kunnskapen, men ikke seg selv.

HONNINGFELLA: Tromsdalstinden (1238 moh) lurer oss, på 700 moh er det full stopp. Foto: Esben A. Nilssen

Et menneske på skitur skiller seg fra alle andre arter i naturen. Vi lager snøskredteorier, vurderer ruten fra forskjellige perspektiver og legger en plan for turen. Det er derfor ikke det unikt menneskelige som får oss skikjørere til å forkaste sentrale og langsiktige interesser (for eksempel overlevelse) for å oppnå tilfredstillelse her og nå. Nei, det er den indre apekatten. Av denne grunn synes jeg det kan være mer passende å kalle den menneskelige faktor for «apefaktor».

Apekatten eller impulser kan ikke uten videre fjernes eller læres bort, den er noe du blir utsatt for om du vil eller ei, omtrent som regn eller mygg. Det som er viktig på fjellet er i hvilken grad impulsene påvirker dine handlinger. Dersom du ønsker å ha et langt og godt liv som skikjører så skal du arrogant overhøre din indre apekatt. Apekatten kan nemlig få romstere rundt i hodet ditt, men du skal sitte i førersetet og alltid gjøre valgene. Det er sjelden lett og blir det vanskelig så kan du forsøke med en time-out på 10 min. Da kjølner både kropp og sjel, din indre apekatt roer seg, og du kan på nytt spørre om du bør velge en annen rute.

AMOK I TAMOK: Tone føler ekte Insta-glede hele veien opp til Sjufjellet (1086 moh). Foto: Esben A. Nilssen

Tyskeren Immanuel Kant mente vi hadde en plikt til å være apatiske i møtet med trøblete impulser, også ski-impulser. Hadde han hatt en bil ville han nok heller sagt at vi har en plikt til å sitte i førersetet. Selv stod han aldri på ski, men likevel er han verdens beste skifilosof. Kilian Journet har tatt arven videre og praktiserer ski-apati. Han brukte to år på å planlegge og finne det rette tidspunktet for å kjøre ned Fivaruta i Trolltindmassivet. Definitivt ski-apati. Hans skifilosofiske program kommer spesielt godt frem i filmen der han avbryter en syvtopperstur i Romsdalen som begynner å bli litt sketchy. Han stotrer frem:

- It’s important, I think, when conditions are not perfect just to say, like, mountains will stay always here, but not me, so…

…it’s always nice to be out and move.

-Tomorrow is another day, yeah? We don’t live from the past, ah?

11:46 inn i filmen:

Lenge leve #dnf!