PÅ WORKSHOP MED LEGENDER: Kjetil M. Samuelsen cruiser i pudder. Foto: Kjetil M. Samuelsen

På tur med «legender» i Lyngen

Jeg har sjelden blitt mer akutt gira av en Instagram-post enn det jeg ble i starten av oktober da IFMGA-guide Jimmy Halvardsson annonserte ski-workshop med Ptor Spricenieks og Markus Landrø.

Jimmy hadde kalt opplegget for det noe forpliktende «Learning from Legends», og ville bli arrangert i slutten av januar med base i Nord-Lenangen i Lyngen. Jimmys guidefirma Ascent Descent samarbeider med Lyngsalpan Cruise og disponerer meget fine hyttefasiliteter der med fjellene lett tilgjengelige.

Både Ptor og Markus er høyst kvalifiserte til legendestatus – om enn på hver sin måte. Markus er nok kjent for svært mange her til lands som Nortind fjellfører og som en de dyktigste innen skredfaget, og mange har nok på et eller annet tidspunkt vært på skredkurs eller skredseminar med han. Ptor er kanskje mer ukjent for folk flest i Norge, men han har gjennom en lang karriere som skiguide og brattkjører rundt omkring på alle verdenshjørner opparbeidet en ski-CV svært få kan matche. Plutselig ramlet det altså inn en mulighet til å dra på tur med to utrolig kunnskapsrike karer i tillegg til Jimmy som i seg selv er en meget rutinert og dyktig fjellfører. Med kaffen fortsatt i vrangstrupen ringte jeg for å sikre meg plass. Overlykkelig over å få plass på workshop’en kunne Jimmy informere om at jeg var førstemann til å melde meg på; det var jo tross alt bare maks 5 minutter siden han postet det på Insta!

Markus Landrø og Jimmy Halvardsson. Foto: Kjetil M. Samuelsen

Årets sesong i Tromsø hadde allerede vært i gang i et par måneder da jeg satte meg i bilen sammen med tre venner og rettet nesa mot Nord-Lenangen – og værgudene hadde til og med skjenket oss 15 cm nysnø over natta etter to-tre uker med konstant iskald vind fra sørøst og skyfri himmel. Med andre ord hadde været bidratt til gode «skredforhold» for en workshop med entusiastiske skikjørere. Hva hadde siste ukers kaldvær gjort med snøen både oppå og nede i snødekket? Hva betydde det for stabiliteten at det nå var kommet litt nysnø? Og kunne vi spå noe om den videre utviklinga ut av de rådende forholdene? I tillegg var vi rimelig gira på å endelig få løs snø under skiene igjen etter siste ukers skraping rundt omkring på skare og is.

Se flere bilder i galleriet under blogginnlegget!

Fredagskvelden ble brukt til å bli litt kjent med de to legendene og de andre deltakerne, som besto av totalt 13 karer og tre damer. Gjengen var en rimelig variert gruppe i forhold til både alder og familiestatus, og med mye forskjellig erfaring og kunnskap om ferdsel i fjellet og om skred. Med andre ord var det duket for mange gode diskusjoner og innspill. Markus ledet også en svært interessant seanse der vi diskuterte oss igjennom det aktuelle snødekket, og sørget for at alle hadde en grunnleggende forståelse hvorfor det var som det var der ute og hva det kunne bety for morgendagens skitur. Jimmy pøste i tillegg på med over 10 års lokalkunnskap fra bakgården sin for å sy sammen snøinformasjonen med terrenget vi skulle ut på tur i.

Ptor Spricenieks i sitt rette element. Foto: Kjetil M. Samuelsen

Ptor Spricenieks er en sann karakter, og ved første øyekast kan man få inntrykk av en noe svevende personlighet for oss som ikke er like frittenkende. Dette er en mann som tror på sine drømmer, og som gjennom livet har gjort drastiske endringer pga opplevelser han har hatt mens han sov. Gjennom sine drømmer har han funnet en dyp personlig sammenkobling med naturen, som kombinert med gleden av å stå på ski har ledet han rundt på sin reise gjennom det Ptor kaller «sitt våkne liv». Likevel oppdager man en utrolig kunnskapsrik fjellmann som absolutt ikke bare handler på instinkt når han er ute på tur. Gjennom helga fikk vi se en kalkulerende skikjører som definitivt både kan sitt skredfag og som har store skiferdigheter, men samtidig er lyttende og fortsatt villig til å lære tross en mannsalder i ekstremt bratt terreng. Ved å være helt tilstede i det du gjør når du er på tur, vil du øke sjansene for å oppdage de signalene naturen gir deg når du er der ute.

Lørdagen startet tidlig for å være sikre på å få utnyttet det sparsommelige januar-lyset i Nord-Norge maksimalt. Skiene ble spent på rett utenfor hyttedøra og etter et par minutter tok vi høyde på vei opp mot Storgalten. For de som ikke er kjent er Storgalten med god grunn en av Lyngens ultraklassikere med et utall muligheter bortenfor «normalruta» opp og ned. På tur opp brukte vi flere timer på å komme oss halvveis opp fjellet mens vi gjorde mange stopp på veien med diskusjoner om snøen, stabiliteten, rutevalgene og øving med skredutstyret. Jeg tenker at dette er jo elementer man nesten alltid gjør på tur, men å dedikere flere turer til diskusjon og refleksjon omkring det man faktisk driver på med vil nok forhåpentligvis bli en større del av mitt liv på ski. Min viktigste lærdom denne lørdagen var at jeg må bli enda mer tålmodig på tur, og at man kan øke skigleden gjennom å forstå enda mer av elementene man ferdes i.

Jimmy sikrer Ptor over en skavl. Foto: Kjetil M. Samuelsen

Mot slutten av dagen splittet vi oss opp i mindre grupper, og vi var en gjeng som ble med Ptor til en stikkrenne ned nedre halvdel av Storgalten. På denne lille turen ut i det relativt bratte og ukjente terrenget viste han viktigheten av at alle ble inkludert i avgjørelsene, og gjennom å sørge for tilstrekkelig margin hadde alle mann en trygg og fornøyelig opplevelse ned renna. Resten av gjengen som hadde vært på tur med Markus eller Jimmy var minst like fornøyd over sine puddersvinger. Som en liten prikk over i’en kunne vi hoppe rett oppi badestampen på hyttetunet og glise opp mot signaturene våre som nå badet i måneskinnslys over oss.

Markus Landrø illustrerte også viktigheten av tilstedeværelse i det man gjør ute på tur. Hvert steg og hvert stavtak er en mulighet til å få informasjon om snødekket og terrenget man ferdes i. Informasjonen man får og evnen til å prosessere den rasjonelt vil gjøre at man klarer å fatte en stadig mer kvalifisert gjetning om «hvorfor er det trygt nok» å kjøre ned akkurat der du vil. Men samtidig var skredeksperten klar på at i skredterreng så kan man aldri være helt sikker – man kan bare redusere omfanget av usikkerheten. Han belyste også et annet viktig element i forhold til ekspertrollen, og det faktum at han nesten kunne si hva som helst og likevel bli trodd. Altså må hver enkelt som er med på tur aldri slutte å tenke selv – man må fortsatt være tilstede i det man holder på med tross forskjeller i kunnskap og erfaring.

Stig Pettersen kjører pudder i fantastisk Nord-Lenangen. Foto: Ptor Spricenieks

Søndagen var vi igjen på tur, og etter et kvarters kjøretur kunne vi traske i vei opp mot Bjørndalstind og Stetind – som sammen former et amfi med et utall skilinjer i alle kategorier og himmelretninger, og en meget god arena for læring. Igjen øvde vi oss på å være bevisst de forskjellige elementene ved å ferdes i skredterreng. Jimmy fikk også inn en økt der vi fikk innblikk i bruken av tau og sikring for å komme inn i bratte innganger på linjer eller for å vurdere stabilitet i snødekket. Jimmy hadde tydeligvis bygd et og annet snøanker før, og ledet opplegget med trygg guide-hånd. Det var interessant å få innspill på dette for ytterligere å kunne redusere usikkerheten man har når man står på toppen av en linje man ikke har gått opp. Litt ekstra utstyr sekken og plutselig kan man trygt innhente en hel del mer informasjon. Sola begynte etter hvert å dale raskt, og alle begynte å bli klar for å få kjørt litt på ski igjen. Pudderet lå florlett ned Bjørndalen og smilene etter endt skidag gikk fra øre til øre vel nede ved fjorden igjen.

Fantastisk vær, lys og utsikt. Foto: Ptor Spricenieks

Så hva sitter man igjen med etter en slik helg med som ikke ender i noen form for sertifisering eller diplom? Noen av oss håpet på legendestatus, men den gang ei. Det jeg i alle fall tok med meg fra disse to legendene og Jimmy er at man må aldri slutte å lære og samtidig være villig til å forandre seg. Snøen er dynamisk, og da må vi som ferdes der også være det. Jeg tok med meg inspirasjon til å bli enda mer kreativ med ski på bena. Viktigst av alt må man være ydmyk i forhold til sin egen kunnskap og man må aldri slutte å lytte – og mest må man lytte til naturen, for som Ptor så passende sa; «Because she’s the Boss!».

Og arrangerer Jimmy dette på nytt til neste år, så er jeg nok den første som melder meg på da også!

Annonse
Annonse
Annonse