For veldig mange stoppet verden litt opp lørdag 3. mars. Eller i løpet av neste dag kanskje for enda flere. For etter hvert som timene gikk ble det etter hvert flere og flere som fikk med seg den veldig triste nyheten; Olav Solberg var død. Olav Solberg. Noen mennesker har man et nært forhold til selv om man aldri har møtt dem. Olav var en sånn person. For toppturmiljøet i Harstad spesielt, men også langt utover våre egne lokale usynlige grenser var Olav en person «alle» visste hvem var.  Og nå var han død. Det var ikke til å fatte.

Som administrator for vår Facebook-side Toppturmiljøet Harstad (ca 1800 medlemmer), så skrev jeg noen ord på vår Facebook-side søndag kveld. Reaksjonene har vært mange og sterke. Vi er så mange som driver med toppturer i nord at det er umulig å kjenne alle som holder på. Men med Olav var det annerledes, og det visste jeg når jeg skrev innlegget. Han har holdt på med ekstremsport og toppturer i mange, mange år. Det er en ting. En annen ting er at han har vært en av de desidert flinkeste til å dokumentere sine turer, gjennom bilder og ikke minst filmer. Det er nok denne interessen til Olav som gjorde at så mange fikk ett forhold til navnet Olav Solberg. Det er nok utallige som har blitt inspirert av filmene til Olav, besøkt akkurat DET fjellet etter å ha sett en av filmene han laget.

IVRIG: Få mennesker var så glade i å ferdes i fjellet som Olav Solberg. Her er han i aksjon på Andørja i april 2016. Arkivfoto: Tore Meirik 

Men en tredje ting var personen Olav Solberg. Han var seg selv. Ikke en kopi av noen andre. Vi har så lett for å bli kopier, uten en egen skikkelig identitet, noe som gjør at vi skiller oss fra mengden. Men Olav var ikke en sånn person. Han hadde så absolutt en egen identitet og aura. Og det merket alle som møtte ham. Tilstedeværelse, gode replikker og gjerne et kallenavn. Mitt var da «Tjeldsundets store sønn..». Olav var ikke en person man forholdt seg likegyldig til. Han var en stor ressurs, en sånn alle byer og småsteder burde ha. Han hadde tanker og vyer, og har bidratt i svært mange sammenhenger. For eksempel i toppturbøkene til Fri Flyt. Mye mer burde bli nevnt.

Men nå er han død. Bare 53 år gammel. 53 år. Det høres kanskje for mange ut som om han var en gammel mann. Men det var han ikke. Mer enn mange viste han oss at alder bare er et tall. At vi alle kan kjøre ned Nona med stil selv når vi er 84. Nona var favorittfjellet til Olav. Det finnes ingen lettvinte løsninger med Nona. Det er bratt. Overalt. Og hadde Olav fått leve så hadde han kjørt ned Nona med stil etter at han hadde passert 80, det er jeg sikker på. Han hadde garantert laget en filmsnutt om det også. Han hadde hatt de tøffeste skiklærne og de tøffeste solbrillene på seg. Og det ville vært som den mest naturlige ting i verden. Han hadde mest sannsynlig vært alene, for han likte ikke stress med andre som skulle gå fort når han skulle lage film. Han trengte bare en statist; seg selv. 

Men for oss som er igjen er verden blitt litt fattigere. Han var en viktig statist i våre liv, og så lenge han levde var ting som de skulle være. Men nå er han borte og vi må klare oss uten ham. Det minner oss på hvor viktig det er å ta vare på dagene vi har, og leve hver dag som om det var den siste. Slik tror jeg Olav levde. Jeg avsluttet mitt facebookinnlegg søndag med disse ordene; «måtte han finne bunnløst pudder der han er nå». Det holder jeg fast ved. Vi som er igjen vil hedre ditt minne med en minneplakett på fjellet Nona. Du vil bli dypt savnet, vi var mange som var glad i deg.