EN DAG PÅ JOBB: Noen arbeidsdager er bedre enn andre når man jobber i skiblad (øverst til høyre). Her driver tekstforfatter Tore Meirik med en slags gravende journalistikk i Surnadal. Foto: Martin Innerdal Dalen

Norges koseligste furuskog?

Nedsnødd skogskjøring blir enda bedre når vi ikke ser skogen for bare furutrær.

FRI FLYT 129

164 sider fullstappet med masse kult vinterstoff – i postkassa di eller i bladkiosken temmelig snart: 

COVER: Alric Ljunghagers blinkskudd av Sigbjørn Tveit i aksjon i Trondheim. Flere smakebiter fra bladet finner du i  galleriet under!

  • På rømmen mot Himmelen i Engelberg
  • Fri Flyts teori: Skikjøring er overalt – bli med til Spidsbergseter, Surnadal, Gråkallen og Fjellhaugen
  • Morten Christensen og RX2: Den siste, ekte skibomsen
  • Alpental
  • Storanosi
  • Ingen dårlige dager langs riksvei 13
  • Test av allsidige frikjøringsski, 17 toppturski som funker til alt og vinterens beste bakkeski
  • Pluss: Uvdal, norgescupen i frikjøring, Spør Steingrim, en hyllest til desember, Mikkel Kaupang, Even Sigstad om livet som en railsession, Stæsj, Siste tur og masse annet!

– Kroppen min tåler visst ikke Carlsberg, sier Tore Korsnes mens han labber i dypsnøen på vei opp mot Syltnebba.

– Å?

– Ja, jeg drakk jo en Heineken også, men det er Carlsberg´en jeg kjenner. Det var jo på sin plass å feire gårsdagen med et par pils.

Gårsdagen var dagen da Tore viste oss det som muligens er Norges koseligste, heisbaserte skogskjøring. I Norge går det mest i bjørk og gran for dedikerte skogskjørere, men når man kan få en smak av furu er det vanskelig å gå tilbake til andre tresorter. Litt som da folk bygde badstu på 80-tallet. Men det var i går. Det er furu og dypsnø i dag også, men hvitevarene er mange hakk krammere enn i går. Likevel går vi og gleder oss stort til nedkjøringa. På vår venstre side er det et skikkelig brattheng, hvor Tore og en gjeng surnadalinger har arrangert frikjøringskonkurranse.

– Da kom det folk fra både Oppdal og Vågå, og det var kult. Det samme helga kjørte vi renn inni der også, sier Korsnes, og peker omtrent nesten rett fram.

Der er flere korte og bratte sider, men det er litt langt å gå dit i dag. Vinden øker og snøen er i ferd med å bli kram, selv helt øverst.

Det er fjell på alle kanter, og særlig mot sørøst er utsikten imponerende. I den retningen ser vi fjella og de bratte veggene i Innerdalen og Trollheimen. Syltnebba – som vi er i ferd med å bestige – er på langt nær like imponerende, men det 667 meter høye fjellet over Surnadalsøra har en del fordeler mange andre fjell mangler. En av dem er glissen furuskog, en annen er skiheisen i vesle Surnadal alpinsenter som reduserer toppturen til en halvtimes affære.

Gårsdagen, tre timer før Tore drakk den skjebnesvangre Carlsberg-boksen:

– Steike for en skog, utbryter fotograf Martin.

Verken fotografen eller skribenten fra Fri Flyt hadde besøkt skisenteret i Surnadal før, men vi trengte ikke mer enn en tur opp med den eneste heisen for å innse at dette kan bli moro. Det er nokså mye nysnø, mer enn nok til å påstå at det er pudder, og det snør fortsatt. Et bittelite heng like etter avstigninga antyder hva som skal komme. Skiføret er rett og slett helt fantastisk, og Tore hadde glist bredt og sagt «skogskjøring» for 450 heis-høydemeter siden. Han nevnte ikke furutrær, muligens fordi han som lokal pokal ikke ser skogen for bare trær, men Martin og jeg så furutrærne.

Tore finner lekre åpninger i skogen på venstre side av løypa. Sjelden har vi satt svinger i så koselig terreng som her. Det er ikke så veldig bratt, men vi har både utsikt til fjorden og dyp og tørr snø i mengder. Turen blir litt oppstykka siden vi må få tatt bilder, men opplevelsen levner ingen tvil om at her er det moro å bare gønne på.

Vi traverserer tilbake inn til anlegget etter å ha kjørt et par hundre høydemeter i skogen, og jaggu har ikke tråkkemaskinsjåføren latt nesten hele bredden være i fred! Dermed får vi uspora dypsnø helt ned til Tore Korsnes´ hjertebarn, som er noe helt annet enn furutrær eller Heineken.

– Nå prøver vi litt lenger til høyre, sier Tore og peker mot en kant.

Vi er tilbake for tur nummer to i furuskogen, og nå er tiden inne for å prøve noe litt brattere. Tore kjører først, så er det min tur. Jeg heter for øvrig også Tore, men jeg er altså nummer to. Over kanten er det et – riktignok kort – men like fullt tøft brattheng med et par klumper, hauger, tusser, humper eller hva du nå vil kalle det. En amerikaner ville muligens kalt det pillows. Med furutrær rundt. Og snø som fyker over hodet på oss idet vi setter utfor. Dette føles nesten som skogskjøring på sitt aller, aller beste.

Deretter følger en ny runde med uspora pudder i løypa, før vi sklir inn i Tores hjertebarn, som ligger nederst til skikjørers høyre, godt synlig fra vinduet på gjesterommet i huset hans.

SMÅ SKISENTER: Les om flere små skianlegg i den nye utgaven av Fri Flyt som er like rundt hjørnet!

– Kunstsnøanlegget fikk vi for et par år siden, men vi brukte det for første gang sist vinter. Det sikrer en helt annen drift enn tidligere, og ikke minst at vi kan satse litt ordentlig på terrengparken, forteller Tore Korsnes.

Det er en imponerende samling morsomme elementer han og kollegene har bygd nederst i anlegget. Siden lia skisenteret ligger i heter Sæterlia, så kalles terrengparken som er Tores hjertebarn Sæterlia Snow Park. Her er to store hopp, en artig boks-sak, ett mindre hopp og en drøss forskjellige rails og jibbe-elementer. Og det selv om halve parken ikke er påbegynt ennå, på grunn av lite snø i toppartiet. Tore har vært på parkbyggekurs i Tromsø, og han brenner for å lage et bra tilbud til kidsa i Surnadal. Som for øvrig stiller mannsterke på kveldskjøringa, terrengparken har nemlig flomlys.

– Det er veldig gøy å lage elementene, og ikke minst ha kunstsnø til å gjøre det ordentlig. Det er jo dette det handler om, det holder ikke lenger å bare preppe en bakke, det må mer til. Da er terrengparken veien å gå, forteller Tore Korsnes engasjert, før han dropper inn og gjør en cork 3 på det minste hoppet. Corken var nok ikke planlagt, men han sto, og stilpolitiets representanter ville muligens kalt det en skjev treer. Uansett mer enn godkjent i klassen for parkbyggere over førti med lette toppturski.

– Tore! De øvst håppe verskj itj, roper en liten tass i heiskøa.

– De må ha længer flat å meir sprætt, roper en annen.

For de som ikke behersker surnadalsdialekt handler denne tilbakemeldinga altså om at kidsa ikke syns det ene hoppet var optimalt. Tore smiler bredt og lover ungene at det skal han fikse til dagen etter.

Vi gjestene har fått kjørt de beste linjene i Norges muligens koseligste skog, men både Martin og jeg har merka oss ei bratt linje på skikjørers høyre for toppstasjonen. Der mener vi det må kjøres. Tore forteller at en kar for utfor der med snøskuter en gang, og det gikk kjempedårlig med skuteren, men heldigvis bra med sjåføren. Han avslører også at den siden av anlegget ligger i le for været, så der er det nok enda mer snø. Og for et føre det er! Dagen er på hell, temperaturen har sunket, og snøen er ikke bare enda dypere, den er også tørr øverst og fastere lenger ned. Jeg får kjøre først, og utbryter at dette må være årets beste snø idet jeg kommer ned til fotograf Martin. Han bare ser på meg og nikker intenst mens han koster snø av klærne sine. Tore og dagens andre lokale pokal – Alexander Naustbakk – kommer etter med snøspruten langt over issen på vei ned henget.

Dette ble dagens siste tur, før heisen stengte for kjøring helt opp. På kveldskjøringa er det parken som gjelder, her er fullt av kids og ivrige foreldre som benytter seg av de fine forholdene med nysnø, og noen gira sprekinger går opp heistraseen med hodelykt for å utnytte kvelden maksimalt.

Vi andre har fått kvoten vår i den koselige furuskogen, og stikker hjem til Tore for en kaffekopp og samboer Kristins hjemmelagde pizza (og etter hvert hennes nydelige, hjemmelagde forkostblanding). De bor så nær skiheisen at parkeringsplassen til skisenteret også er parkeringsplassen for oss som skal på besøk. Vi gjestene slukner i sofaen, men da må Tore ut på jobb igjen; Med et bredt smil tusler han opp til skiheisen for å fikse hoppet som ikke virka.

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse
Annonse
Annonse