Filmtuné-gründer Endre Løvaas forteller historien bak høstens aller feteste tradisjon for oss som elsker skikjøring. Det starta med en ambisiøs plan for storstilt, amerikansk skifilminnspilling i Norge (som nesten havarerte på sunnmørsk hålke) og fredag 28. september 2018 sluttes den foreløpige ringen med 20-årsdag for både Fri Flyt og Fri Flyt Film Tour– en 20-åring som lever i beste velgående! LES OGSÅ: Sakene vi vant – Fri Flyts jubileumsutgave–  Hvordan kom du og Trond Aalde i gang med skifilmturné for tjue år siden?–  Trond og jeg hadde vært på mange reportasjeturer og roadtripper sammen, og i likhet med mange andre latt oss fortrylle av Greg Stump-filmen «Blizzard of Aaaaahs» på storskjerm i en eller annen bule i Chamonix. Det var vel her ideen om å få en av disse amerikanske skifilmgigantene til å gjøre opptak i norske fjell slo rot. Trond Aalde, med sin bakgrunn som ivrig orienteringsløper, fjellgeit-fotograf og telemarksfantom, hadde rimelig klart for seg hva som ville være de beste locations for spektakulære scener, mens jeg var uredd nok til å kontakte både SAS, Møller U.S. Import, Solo og andre merkevarer i iveren etter å få sponsorfinansiert et opplegg. Den første kontakten med Warren Miller foregikk på telefaks, faktisk, og de viste raskt interesse for et opplegg hvor de slapp å betale så mye selv. Følgelig fikk vi spikret et opplegg på vårparten i 1998, med en helsikes masse logistikk involvert. Se årets turnéplan for Fri Flyt Film Tour her!– Pussig nok var Trond og jeg i Alaska og British Columbia den vinteren på reportasjetur, og hos Mike Wiegele Helisking møtte vi på et filmteam fra Warren Miller, med blant annet en 16-åring ved navn JP Auclair som skulle prøve seg foran kamera. Bob Rankin, legendarisk heliguide og fast på rollelista til Warren Miller, skulle også være med til Norge for å filme, så vi fikk etablert god kontakt allerede da. Den siste uka i april og første uka i mail fartet vi Norge rundt i sponsede biler og seks amerikanere på slep. Når sant skal sies, så var snøforholdene elendige, og vi fikk vel kanskje èn ålreit opptaksdag rundt Møysalen i Vesterålen, og nok til at både jeg og Trond kan skryte på oss noen sekunder med kjøring i en Warren Miller-film. Hvis det er noe å skryte av, da.Uka på Sunnmøre ble en fiasko med klink skareføre og regn. Uansett, så hadde vi fått såpass god kontakt med Warren Miller-folka, og med scener fra Norge i den nye filmen, så skjønte vi at dette kunne ha en allmenn interesse. Skifilmer var ikke nytt, men fortsatt litt uoppdaget i Norge, da de kom på VHS først langt inne i sesongen og kun ble solgt i enkelte butikker. Vi fikk sikret oss visningsrettighetene for Norge, kontaktet så en haug med sponsorer, trykket opp 3000 plakater (med skrivefeil), leide en Volkswagen Transporter med fri kilometer, leide lyd- og fremvisningsutstyr hos FotoPhono, kontaktet alle studentgrupper som hadde en ski- eller telemarksgruppe, og fikk booket oss inn på aulaer og studentsteder over hele Norge. Bare projektoren veide sikkert 120 kilo den gangen, og Transporteren var stappet til taket med utstyr. Det første året kjørte vi hele veien opp til Tromsø, og krasjet på sofaer til kjentfolk eller kjipe hotell. Vi hadde vanvittig bra besøk den første høsten, folk digget konseptet, og Trond varmet opp med sitt lysbildeshow bestående av fire fremvisere i en rigg som var redigert til musikk. Alltid Pink Floyd, må vite. Fete premier hadde vi også, de første årene trakk vi vel seks ukesturer for to pers til Alpene med Star Tour. Nummererte billetter var det kun ett trykkeri i Norge som kunne levere da, så det ble mye tungrodd og analog kompetansebygging. FILMTOURKONGENE: Endre Løvaas (til høyre) og Trond Aalde.– Hvilke filmer var de første?  – Freeriders av Warren Miller var altså først. Kanskje ikke den type storfjellsporno som MSP og TGR representerte på den tiden, men mer en underholdende vintersportsfilm som passet hele familien og vidt spekter. Warrens voiceover er viden kjent, og jeg fikk faktisk møtt legenden selv et par år senere. 50 år som skifilmskaper sier det meste. I ettertid har det slått meg hvor gjennomarbeidet Warren Miller-filmene er, fra kameraføring til musikk. Jeg husker fortsatt siste-segmentet med Johan Olofsson i Alaska, strengt tatt footage de hadde kjøpt av Standard Films, og låten «Closing time» av Semisonic. Den spiller jeg fortsatt av og til når jeg får pudderlengsel. Porcupine Tree og «Even Less» satt også som et skudd. På musikkfronten hadde mange skifilmselskaper en lang vei opp til Warrer Miller på den tiden. PÅ INNSPILLING: Dette bildet er slett ikke fra en filmturné, men derimot fra innspilling av Warren Miller-film i Norge, på toppen av Møysalen i Vesterålen, mai 1998. Bob Rankin hadde tidligere på dagen blåst kneet og lå på sykehuset i Harstad. Fra venstre: Jason Schutz, Bill Hudson, Endre Løvaas, Chris Anthony, Jørn Baltzer Glenne (pilot), Bill Heith og Max Bervy. Foto: Trond Aalde– Hvordan var de første turneene? – Responsen var kjempebra nesten over hele landet, men vi bommet selvsagt litt av og til. Lokal markedsføring/ plakatopphenging var viktig på den tiden uten digitale annonseringsmuligheter, så vi var avhengig av gode lokale promotører og å snike inn noen pressemeldinger i lokalaviser for å få det til å gå rundt. Vi fikk feedback om at publikum var mest gira på storfjellskjøring og mer rendyrket skiporno, så vi takket Warren Miller for følget etter 1998 og søkte oss til MSP og TGR i årene som kom. Vi inkluderte også flere filmer etter hvert, også snowboard, og hadde både Absinthe Films og Standard Films på menyen. På det meste tror jeg vi var oppe i over 3,5 time netto visningstid, og det ble litt for mye. To filmer holder, folk skal jo drikke øl og skravle også.– Hva er dine personlige høydepunkt fra årene du arrangerte?– Det er mange, ikke minst alle folkene man har møtt underveis, vennskapene som har blitt til, stedene man har sett, alle de dårlige norske veiene man har tilbakelagt, all den elendige maten i farta, de gode halvliterne. De første årene var nok de som satte mest spor, da skifilmturneen fortsatt var nybrottsarbeid på mange måter. Vi lærte mye, på godt og vondt. Trond Aalde kunne leve i to uker på brune bananer og PepsiMax. Jeg hadde sendt plakater til feil adresse, som resulterte i seks betalende. Snakk om storskjerm i stua. Ett år kjørte vi Trond sin egen Transporter med 78 hestekrefter uten turbo, og med fullstappet bil klarte jeg å presse den opp i 77 km/t på et rettstrekk nord for Oppdal midt på natta. Den lokale, laserkåte lensmannsbetjenten sto gjemt bak 70-skiltet med kaffe på termos og sørget for 800 kroner til statskassa. Når sant skal sies, så slapp jeg billig unna de mange årene med knapp tid til neste visningssted.Rockefeller var gambling den første gangen, for vi ante ikke om det kom nok folk til å dekke produksjonskostnadene. Vi var rimelig nervøse i forkant, men desto mer lettet etter stappfullt hus. STORE STJERNER: Eric Hjorleifson (til venstre) sammen med Hugo Harrison og Fri Flyts Susann Hagen. Alle tre holder koken i dag, som henholdsvis skifilmstjerne, frikjøringsdommer og sjeldent dyktig grafisk designer. Foto: Endre Løvaas.– Inspirasjonsfaktoren var helt klart den store drivkraften, og det var alltid morsomt å bivåne publikum når de kom ut av visningslokalet etterpå. Det første de gjorde var å se opp på kveldshimmelen med krystaller i blikket. «Kommer snøen snart?» Det var også kjekt å få tilrettelegge for flere av innspillingene i Norge og erfare hvor vanvittig mye arbeid og logistikk som ligger bak åtte sekunder ferdig filmklipp. Vi snakker bokstavelig talt blood, sweat and tears, og den evige kampen om å få lov til å bruke helikopter til filminnspilling i fjellområder som ligger dagsmarsjer unna nærmeste snømus. Minnene av å ha jobbet tett over flere uker med avdøde personligheter som CR Johnson og Shane McConkey oppveier for mye av all stangingen mot byråkratiet. I en periode hadde jeg et særdeles anstrengt forhold til enkelte trangsynte konsulenter hos Fylkesmenn rundt omkring, som absolutt skulle torpedere filminnspillingene i siste sekund ved å overstyre kommunale vedtak og tillatelser. Jeg tror kanskje ikke Lyngsalpene ville ha oppnådd samme status og volum av toppturturisme uten slik internasjonal filmeksponering. Så vidt jeg husker ble det tre runder der med MSP, en med norske «Soul Deep» og en med Dominique Perret før Lyngsapene ble vernet.Etter de uforglemmelige Lyngen-scenene i «Focused» i 2003, var MSP gira på mer opptak i Norge. Tillatelser var tilsynelatende i boks, og vinteren 2004 kom stjernelaget Tanner Hall, Seth Morrison, Eric Pollard og CR Johnson over for et to-ukers mission i Lyngen. Fylkesmannens miljøvernavdeling overkjørte kommunen og satte ned foten samme dag som vi ankom, nesten som på pur faenskap, og da var gode råd dyre. Oddas store sønn Cato Lægreid fortjener skifilmenes gullmedalje for å rigge både løyver og logistikk over natta i fjellene rundt Røldal og Odda, og vi endte opp med å tilbringe de neste ukene der - med varierende snøforhold og utbytte. Det var rimelig stinn brakke på puben i Odda den høsten da vi viste «Yearbook»-filmen der, for Tanner Hall satte spor både i og utenfor snøen i de ukene. Shane McConkey var for øvrig den morsomste mannen jeg noen gang har møtt, og til innspillingen av nevnte «Yearbook» fotograferte jeg han, Erik Roner og JT Holmes i alpene da de pionerte skibase. Bare JT Holmes lever i dag. FULLT HUS: Fra turneen i 2006. Foto: Endre Løvaas.– Hva er det verste med å arrangere Film Tour?– Stresset og logistikken, man har dårlig tid og alt teknisk må klaffe. Norge er et langstrakt land, og det tar fort 5-6 timer med kjøring til neste visningssted, spise drittmat, rigge opp, vise filmer, rigge ned, sove litt et sted, og repeat i to uker. En høst gjorde jeg nesten hele turneen helt alene, og da var jeg helt ødelagt etterpå. Gikk på en skikkelig smell. – Du har alltid vært temmelig flink til å få med noen av de største skistjernene til turneen. Hva er det som skal til for å få med disse store profilene?– Det var en vinn-vinn for både oss som arrangører og de største skistjernene at de deltok på noen visninger, for de hadde sponsorer som verdsatte eksponeringen. Vi betalte flybillettene og «driftskostnadene», mens de var profesjonelle og stilte opp til både plakatsigneringer og intervjuer. Publikum synes det er stas å kunne møte disse stjernene og forbildene i egen person, og slå av en prat med dem. Litt personlig kjemi hjelper vel også, og både Seth Morrison, Hugo Harrison, Mark Abma, Tanner Hall og Eric Hjorleifson har jeg fortsatt perifert kontakt med i dag. Jeg husker godt en roadtrip hvor både Filip Christensen og Hugo Harrison var med til Vestlandet, i en splitter ny Ford S-Max. Den sitter godt på minnebrikken, men kan dessverre ikke deles. MED FILIP & HUGO PÅ TUR: Smekkfull bil i 2006. Foto: Endre Løvaas.