Da tida stod stille på Dovrefjell

 – Men det blir langt å gå, da? 

For andre er Snøhetta kanskje et arkitektbyrå som tegnet opera i Oslo og bibliotek i Egypt. For meg er det fjellet der det startet, og det er samme sak for broren min. Fattern har æren for det siste. Jeg og broren min var blitt ungdommer og fått oss telemarkski, og det fenomenale var at disse skiene ikke bare kunne brukes til å kjøre svinger i Vintervannskleiva i Trondheim, men også til å gå på fjell. 

Og så ville det seg slik at det var høytrykk over langfjella en helg fattern hadde fri fra jobb, og vi satte kursen mot Snøhetta for første gang. Jeg husker hvordan vi strevde på bakglatte ski, mens fattern (40) irriterte oss med å påstå at det var fint å skøyte på skaren. Vår turkompis og slektning Kjell viste oss hvordan det egentlig skulle gjøres. Fellene han la under gjorde han i stand til å ta seg rett opp med rolige steg den siste ryggen mot toppen. 

– Hvor tror du det lønner seg å starte, egentlig? 

I gamle dager var Snøhetta en høyst overkommelig tur. Da startet turen på Snøheim på snaue 1500 meter. Inn dit gikk det vei gjennom forsvarets skytefelt, og den var brøytet til vårskisesesongen. Men etter at skytefeltet ble stengt i 2008, ble tilgangen til veien gradvis borte. Våren er den mest sårbare tida for villreinstammen på Dovrefjell og i Sunndalsfjella. 

Vi bestemmer oss for å starte fra Grønbakken, omtrent midt mellom Kongsvoll og Hjerkinn. Det er strakaste veien fra E6, mye kortere enn å følge bomveien fra Hjerkinn. En annen mulighet er å gå fra Kongsvoll via DNT-hytta Reinheim, der det også er mulig å overnatte. Men det er også lengre, og for oss som er på dagstur må det bli Grønbakken. 

Vi parkerer på en romslig parkeringsplass uten andre biler, krysser under jernbanen og tråkker vårt eget spor langs vestsiden av fjellet Kolla. Vær og føre er bedre enn vi kunne drømme om. 7-8 centimeter tørr nysnø oppå et fast underlag. Det er 8. mai, lørdag, finvær og garantert massevis av folk på toppene i Jotunheimen, Romsdalen og for den del i Sunndalsfjella. Her er det ingen. 

Etter et par kilometer stigning, blir terrenget slakere og et fjell kommer til syne. Det er Snøhetta, et karakteristisk syn, med slake rygger mot Vesttoppen til venstre og stortoppen til høyre og et stup i midten. 

Vi har spurt flere om å bli med, men bare lillebroren vår, som også har passert 40 nå, var egentlig interessert. Andre skjønner ikke greia. «Er det ikke veldig lang anmarsj?» ble det blant annet spurt. 

– Anmarsj? hermer broren min sarkastisk. 

– Du kan ikke snakke om anmarsj. Dette er en skitur!

Det er mer jevn stigning og færre små nedoverbakker enn jeg har fryktet. Kanskje vi kan gli tilbake ganske greit? Men først skal vi opp. Eller vent: Bort, er kanskje mer riktig. 

Jeg har jobbet med å lage skimagasin i mer enn 20 år, så jeg har aldri helt fri når jeg går på skitur. I dag er oppdraget delvis å oppdatere turbeskrivelsen til Snøhetta. 

Men det er også et element av utstyrstesting. Selv har jeg tatt det letteste randoutstyret, ski på 160 centimeter og sko som veier under en kilo. Broren min har jeg tenkt å utstyre med moderne fjellski med kortfeller og det nye bindingssystemet Rottefella Explore. Det må bli helt supert å teste to slike moderne utstyrspakker på en lang og slak tur. 

Men slik blir det ikke. Broren min bedømmer skoene som for små. Han vil ikke ta sjansen på klemte tær og det som verre er når to mil motbakke ligger foran oss.

Dermed blir det flunkende nye utstyret liggende i bilen, mens Odin trekker fram sitt eget. Det er Merrell fra tida da telemarkstøvler var av lær og Åsnes fra den gangen de ble laget på egen fabrikk på Straumsnes i Sunnfjord. Det er sånt du kan kjøpe for et par hundrelapper på loppemarkedet til Tåsen skolekorps, men broren min har nylig brukt alt sammen på påsketur og vet at det funker. Han lar fellene ligge i sekken, på dette føret gir blåswix kurant feste.  

Hva som er testvinner? Tidlig å si. Ingen av oss sparker fra som Ivo Niskanen. Vi rusler rolig side om side, og det er nok å prate om. Turen var min idé og plan, men jeg merker at broren min er glad for at han ble med. Jeg smiler av den gjennomførte retrolooken hans, med klassisk ullgenser og ryggsekk fra den gangen «anatomiske bæresystem» var en ny greie.  

Det er som om tida har stått stille. 

Veien over Dovrefjell er nevnt som «allfarveg» allerede i Magnus Lagabøters landslov fra 1274. Kongevegen mellom Dovre og Oppdal ble anlagt på begynnelsen av 1700-tallet som den første offentlige kjørevegen over et høyfjellsområde i Norge. Snøhetta stod der den gangen også. Peder Claussen Friis (1565-1614), sogneprest i Agder og en anerkjent lærd på den tiden, slo fast at Dovrefjell var «det høyeste og største Field her i Landet». Men hvor høyt? Beregninger gjort på slutten av 1700-tallet tydet på en høyde på rundt 5000 meter. Et par hundre meter over Mont Blanc, der altså. 

Senere kom man noe mer ned på jorda, men da grunnlovsfedrene på Eidsvoll i 1814 erklærte seg enige og tro til Dovre faller, var Snøhetta fremdeles rangert på topp. Først i 1825 ble Snøhetta degradert – til fordel for Store Skagastølstind. 

Da landmålerne fikk øynene opp for Glittertind og Galdhøpiggen, havnet Snøhetta som kjent langt utenfor pallen. Men den offisielle høyden på 2286 meter gjør fjellet til det høyeste i landet utenfor Jotunheimen. Vesttoppen er ikke mye bak. Den måler 2253 meter over havet. Foreløpig er det langt opp til begge. 

– Vi må vel ha noe mat, snart, foreslår broren min. 

– Ja, det må vi vel. 

På vanlige skiturer foretrekker jeg å ha kontroll på toppen før jeg spiser. Greit nok at det kan være fint å sitte litt i le, men toppen bør være like om hjørnet før jeg finner fram matpakka. Jeg har lite forståelse for de som graver koselige sittegroper langt nede i lia, uten å ane hvor langt det er igjen. Skjønner de ikke hvor fort været i fjellet skifter? 

Situasjonen vår er uansett sånn at vi har gått i timevis og trolig har timevis igjen å gå. Holder vi et skjema til fem timer, tro, eller blir det mer seks eller sju? 

En nedoverbakke lang og bratt nok til å ta av fellene, innleder den siste stigningen opp mot Snøhetta. Nå kommer vi inn på den ruta vi har fulgt tidligere. Her møter vi også den merkede ruta fra Reinheim, og vi ser de første skisporene. 

Merkingen er noen solid fundamenterte staker – en nokså brutal tilrettelegging som gjør at det aldri er tvil om hvor vi skal gå. Det er stup nordover, så det er greit å holde solid avstand. 

Det er bratt nok til at broren min finner fram fellene, helfeller av nylon som sørger for det samme spikerfestet som vår venn Kjell hadde på den første turen. 

Kjell er 93 nå og fortsatt på ski. Han har vært med på mange av turene opp hit. Det er ikke så lenge siden han kunne holdt følge. Da faren vår og tvillingbroren hans feiret 60-årsdagen sin med tur på Snøhetta, var han selvskreven. Da var han 80. Den gangen syklet vi de 14 kilometerne fra Hjerkinn til Snøheim før vi tok på skiene. Kjell hadde fordelt kremfløte, kakebunn, syltetøy og hjulvisp i sekkene til oss andre, og disket opp med en herlig bløtkake på toppen av Snøhetta. 

Mor var også med da. Hun er borte nå som jeg skriver dette. Men det vet vi heldigvis ingenting om når vi møter sur vind på siste stigningen mot Stortoppen av Snøhetta. 

Broren min sliter med å holde følge nå, selv om han er sterk. Så når det gjelder utstyrstestingen, kan vi i alle fall konkludere med at det aller letteste randoutstyret er overlegent 90-talls telemarkutstyr når det bratner til i stigningene. 

Der har vi noe. 

Siden sist hadde jeg glemt den digre installasjonen på toppen av Snøhetta. Bygningen med en høy mast er en radiosignalsender som forsvaret har satt opp. Kanskje sånt du må forvente på toppen av et gammelt skytefelt. 

Vi kikker nedover bratt terreng, over mot vesttoppen og tilbake mot Snøhettatraversen. Broren min forteller om en klatretur over der. Den har jeg til gode. 

Bak Vesttoppen ser vi den bratte oppstigningen på fjellet med det herlige navnet Storstygge Svånåtinden. Der har vi gode minner! En gang gikk vi først på Vesttoppen, deretter opp på «den storstygge», som hadde finfin skikjøring på baksiden, før vi tok med oss enda en 2000-meterstopp, Sveahøin, på vei hjem. 

13 timer på tur var det. Siden jeg var rundt 20, må Kjell ha vært i 60-årene den gangen. Vi syntes vi hadde hatt tidenes tur og det ble ikke en gang ødelagt av at turbilen, mors gamle Volkswagen Polo, nektet å starte da det gjaldt som mest, slik at vi måtte tilkalle hjelp fra bygda for å komme oss hjem på lørdagskvelden. 

En tur til Snøhetta var også begynnelsen på slutten for min tid som ihuga telemarkkjører. Det nærmet seg tusenårsskiftet. Her stilte Jørgen og Geir, som var sponset av K2, med flunkende nytt randoutstyr. Jo, jeg hadde sett det i Alpene, men ikke i norske fjell. Der og da framstod komboen av tunge Scarpa Denali-støvler og litt slarkete Fritschi Diamir-bindingene som et herlig framtidsrettet alternativ til mitt telemarkutstyr. Året etter hadde jeg det samme.

20 år senere endrer jeg fra gå- til kjøremodus og tråkker ned i techbindingene på noen tannpirkere av noen ski. Noen synes slike er latterlige. Men det er vekslende føre, med lommer av fin snø, og disse kortsvingte skiene fungerer faktisk ypperlig.  

Skiene til broren min vil helst gå rett fram og han treffer stadig på det verste av føre. Ved hjelp av ymse varianter av ikke bare telemarksving, men også hoppsving med dobbelt stavisett og trampsving, tar han seg ned så effektivt som mulig. Vesttoppen er bedre, om du er her for skikjøringen. Den er uansett fort over. 

For snart blir terrenget igjen slakere. Vi kjører ikke på ski, vi bare tar oss gjennom landskapet på ski, slik folk i Norge har gjort i tusener av år – og familien min i noen tiår. 

Men rutevalget er bra. På veien tilbake er det på med fellene én gang, ellers glir vi stort sett nedover. Vi treffer tre mennesker til sammen, en far og sønn på vei opp ruta fra Reinheim og en langrennsløper som lar smale ski gli gjennom usporet snø. 

Selvsagt er det i det vi kommer til et helt flatt parti, vi møter det helt spesielle dyrelivet på Dovrefjell. Oppe i lia på den andre sida av elva ser vi én, eller to, nei fire-fem lodne garnnøster med strikkepinner stikkende ut. 

Moskus!

Hvor langt unna er de tro? Nærmere enn jeg liker, i alle fall. Broren min virker ikke like bekymret, selv om vi begge er vokst opp med historien om en italiener med fotoapparat som gikk for nære og ble stanget i hjel. 

– Vi må vel bare fortsette?

Noen minutter etter har vi forsert flata og en liten motbakke, slik at skiene får fart igjen. Sola reflekteres fortsatt av knusktørre snøkrystaller. Det går slakt nedover med nydelig føre, slik at telemarksvingen er det eneste riktige, selv for meg på randoski. 

Strava-loggen viser at vi har beveget oss i nesten sju timer og tilbakelagt nesten fire mil. Så du drar kanskje ikke til Dovrefjell for å kjøre på ski. Men vil du ha en lang og fin skitur, kan den gjerne gå til det som en gang var Norges høyeste fjell. 

Du finner full turbeskrivelse på friflyt.no/topptur/skiturer-dovrefjell/turbeskrivelse-snoehetta

Snøhetta (2286 moh.)

• Snøhetta ligger i Dovre kommune, nær grensa til Opp-dal og Lesja. Fjellet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og har en høyde på 2 286 meter over havet. Snøhetta er det 24. høyeste fjellet i Norge (primærfaktor over 50 meter) og det høyeste utenfor Jotunheimen.

• Startstedet for vår tur, Grønbakken (940 moh.) ligger ved E6 fire kilometer sør for Kongsvoll. Herfra er det omlag 20 kilometer til Stortoppen av Snøhetta. Dovrebanen, eller SJ Nord, stopper både på Kongsvoll og Hjerkinn.

• Om du ser moskus, er anbefalt sikkerhetsavstand 200 meter, så gå en stor omvei rundt. 

• Historiske fakta om da Snøhetta var ansett som Norges høyeste fjell er hentet fra boka Høyde over havet av Svein-ung Engeland.