(Henning Reinton har som mål å besøke 100 norske skianlegg. Dette er del 1 av 6 i
en serie om prosjektet. Del 2 får du her i morgen, 2.juledag.)
Når du driver med noe litt sært, er det utrolig hvor like alle du møter blir. Hvis det kom for en
dag at jeg samla på heis, kunne jeg alltid skru over på autopilot. Alle jeg møtte stilte de samme tre
spørsmålene i samme rekkefølge.
De to første:
1. – Hvor mange har du vært i nå?
2. – Hvor mange finnes det, da?
På 1. kunne jeg før fjorårssesongen svare 83.
På 2. pleide jeg å starte med å svare «interessant at du spør». Skiinfo.no skraper bare i overflaten av
norske anlegg. Alpinanleggenes landsforening har en oversikt, men den er ikke komplett. Da står du
igjen med taubanetilsynet, men de regner alt av taubaner som det samme og bryr seg ikke om de
brukes til å frakte skiturister som meg og deg.
Det korte svaret var: Kanskje tre-fire hundre? Da regner jeg rubbel og bit.
Gøy ble det først da det tredje spørsmålet kom.
3. – Høhø. Men har du vært i [sett inn navnet på den lille heisen du vokste opp i, f. eks Hovdebakken
eller Bergerbakken] da?
Her kunne autopiloten endelig gå av. Ofte hadde jeg ikke vært der, det finnes jo så jekli mange
skiheiser der ute, så mange vendekors, pommes frites-skåler og heismaster.
Snart snakka vi om hvordan man kom seg dit, om åpningstider og om det var kjøring der. God
kjøring, altså.
Så jeg fikk vel aldri fortalt om hvordan det begynte.
Den historia får du nå. Jeg og fotograf Thomas Kleiven var på tur for en avis i Norge og var
innlosjert på et av Gudbrandsdalens mange svar på The Shining-hotellet. Det er iallfall slik jeg husker
det. Vi begynte å telle anlegg vi hadde vært i for å få tida til å gå. Jeg hadde 32. Kleiven hadde 25, tror
jeg.
– OK, du vinner. Men jeg utfordrer deg til å ha 50 før sesongen er over. Er det deal? sa han.
To ting om meg:
1. Jeg biter aldri på utfordringer.
2. Jeg lar meg sjelden trigge av tall. Er det egentlig noen forskjell på 49 og 50? Neikj. Sånne folk som
samler på 2000-metere, hva tenker jeg om de i mitt stille sinn?
Det skal jeg ikke si.
Fordi jeg sa:
– OK. Deal.
Tre måneder seinere møtte jeg Kleiven igjen i hans hjemmeanlegg Glomfjord. Det ble nummer 50.
Jeg skjønner det fortsatt ikke. Men jeg tror at jeg egentlig hadde begynt allerede før utfordingen, uten
å sette navn på det. Jeg og kameraten min Nils hadde for vane å legge ut på lange roadtrips sommer
som vinter. NAF-boka var vår venn. Der har hvert lite skitrekk et symbol i kartet. Vi var to
nysgjerrige føkkere. Kunne vi finne et nytt Røldal, slik det var før årtusenskiftet – en underkjent
frikjøringsperle?
Om vi har funnet det? Nei. Men vi har spist veldig mye pommes frites.
