Skikjøring i Grungedal i Vinje

Ute er det søkk mørkt, men i lyset fra frontlyktene kan vi se snøføyka fra skjæret på brøyteren. Snart møter brøytebilen en bror som er på vei i motsatt retning.

Vi skal til Grungedal i Vinje i Telemark. Hvor det er? Om du kommer fra Oslo, er det den siste smale dalen du kjører gjennom på E134 før du kommer opp på Haukelifjell. Innenfor en times kjøring finner du Haukeli, Vierli og Hovden, der Svein Olav jobbet tidligere som trener på twintiplinja på skigymnaset.

Med så mange gode skianlegg innenfor rekkevidde, skulle man kanskje tro at Svein Olav var mest glad i heis. Men vi har satt oss i bilen for å se hva Svein Olavs hjemsted Grungedal har å by på. Det er en smal dal med bratte dalsider, så naturen har lagt til rette for skikjøring. Men Svein Olav har hjulpet naturen der det trengs.

PLAN B: Dette er altså den nest best kjøringa i Grungedal – og ikke den vi kom for å kjøre. Det sier sitt. Svein Olav Lien i svevet nær veien til Hovden. Foto: Vegard Breie

Svein Olav er vokst opp på gard, og dagen etter har han og faren et ærend på stølen. De skal ta skuter opp, og vi kan bli med. På nordsida av dalen har Svein Olav vårskiløypinga si i form av noen lange, tydelige renner, mens stølen ligger bak Nonuten på venstre hånd av dalen vi kjører gjennom nå. Det er der vi skal på ski i morgen.

Tror vi da. Det er mørkt, og alt man ser er de to kjeglene fra frontlyktene. Det går 40 minutter. Hvor er vi nå? Edland? Da er vi kommet for langt. Skiltet til Grungedal hadde snødd ned. Bak oss kommer fotograf Breie i egen bil.

Vi snur, kjører tilbake og møter Breie omtrent samtidig hos Svein Olav. Innlosjering, kveldsmat. Svein Olav forteller om kjøringa. Fra Nonuten på 1150 m.o.h. på sørsida av dalen er det 500 bratte høydemetere ned til Grungedalsvannet. Han har tynna flere linjer ned lia. Sesongen varer så isen på vannet i bunnen av dalen holder.

LETT Å SNU: Plan A var skuter inn til Svein Olav Liens hytteeiendom, og så stå på ski ned fra Nonuten. Det måtte vi gi opp på grunn av all nysnøen. Rett under der vi snudde fant Lars Haakon Hafsal denne leikeplassen. Foto: Vegard Breie

Ute snør det fortsatt, det har alt snødd mye. Men er det for mildt? Snøen brøyterne skyfla til sida så tung ut. Skuterne svarer oss dagen etter. Det blir ingen tur til stølen bak Nonuten. Eller: Vi kommer halvveis, før Vikingen til far Lien kjører seg fast for n’te gang. Men som du vil se av bildene, fikk vi mye ut av dagen likevel.

Rett ved Edland tar RV9 til Hovden av, og Svein Olav kan by på bilbasert frikjøring langs med pendlerstrekket sitt. Det blir en fin dag.

Men hva er det som driver denne karen? Hvorfor foretrekke hjemmelagd skikjøring, når heisens surrer rett ved?

NB! Svein Olav er fra samme kommune som Aasmund Olavsson Vinje, så vi lar han svare på eget målføre.

– Det å sikte seg ut linjer på hausten, sjå terrenget an i forhold til linjevalg til vinteren er veldig moro. Kvart år går ein med same lærdom om å rydde meir og større. Med tanken på at ein har jobba og planlagt morroa, gjer at ein set ekstra pris på både svingane og lufta ein får under skia. Med mykje erfaring av glede på ski, så er denne gleda utan tvil størst hjå meg.

TVUNGEN VASSING: Til putelinja (Plan C) er det tvungen vassing. Det stopper ikke Svein Olav. Foto: Gøran Høyvik Ulltang

– Alltid kjørt ski?

– Som liten var det Bjørn Dæhlie som stod høgast på idolskalaen, heilt til både han og eg la opp i 99. Store konkurransenerver og forventningspress fekk meg til å innsjå kor godt det var å tilbringe tida i skogsløypene ved Haukelifjell skisenter, på den tida då Pomaheisen fortsatt var «ny», vestlendingane var våres største fiendar, og kafeterian hadde faste plassar. Då eg voks opp var jorda i Grungedal det nærmaste ein kom dagens terrengpark, kor utallige timar med spade og traktor førte til (dengong, i våres augo) enorme hopp.

– Etter utallige timar med spadetak og kilowatt stole frå naboen til den eine ljoskastaren, var gledesrusen enorm. Då eg blei fjortiss kunne Rauland skisenter skimte med noko som likna på ein park, AC/DC stod på repeat i parken og eg følte eg glei inn med bleika hår og telemarkski, helst utan stavar.

– Endå muleghetane for noko som likna terrengpark dukka opp i skisentera rundt omkring, så var rammene tryggast heime i Grungedal, og muleghetane i mine auga enorme. Tankegangen den gong nokså lik som den er i dag. Om det er kjærligheten for bygda og det patriotiske i meg som styrer mykje av fritida mi på fjellet er uvisst, men at eg trivst veldig godt med det er heilt sikkert sant.

SKILLS: Svein Olav Lien har skills uansett om han har to eller et belte under beina. Foto: Vegard Breie

– Skuter – glede eller forbannelse?

– Som grunneigerar med hytte på eigen eigendom og store avstandar er ein avhengig av snoskuter. Godkjent løyve for transport opp på hytta gjer at ein har god samvittighet på veg opp fjellet, og då er ein heldig med at det beste terrenget for skikøyring er i dette området. Skuterkøyring har alltid vore ei stor interesse, og er utan tvil med på muleghetane eg har til å utnytte fjellet heime i Grungedal på best mugleg måte.

– Eg er for all del glad i å gå på fjellet til fots, men gleden er utan tvil størst med å vere på fjellet heile dagen og sjå på dei muleghetane fjellet har å gi, for så å utnytte desse. Desse mulegheten er skuteren med på å gi, og eg trivst best med å vere på fjellet ein heil dag, bygge hopp og heller traske toppen av fjellet fleire gonger.

PLAN C: Denne linja viste Svein Olav oss da vi var på besøk – men vi rakk den ikke. En uke seinere ticket mailen med bildene inn. Foto: Gøran Høyvik Ulltang

– Hvor mye jobb var det å tynne skogen?

– Har gått med ein del timar til rydding av skog. Grungedal er ein djup dal kor buskevekst trivst godt. På grunn av den djupe dalen, er det og muleghetar for bratt og lang køyring. Området er på omtrent 600 høgdemeter, kor dei øvste 250 høgdemeterane ligg på dei gylne 1000 meterane, her er det open, uberørt og fantastisk skog. Ved dei siste 300 høgdemeterane har det vorte tynna ut både smale og breie loddrette linjer.

– Store røter fører til store puter. På grunn av tidleg og usikker is på vatnet, har eg dei siste to åra latt motorsaga ligge, men latt geitane beite seg feite og gått seg muskuløse heile sommaren for å halde linjene ved like. Sommaren går ofte med på å leite etter geiter, observere og planlegge nye linjer.

– Hva er det som driver deg?

– Det er utan tvil fjellet som driv meg. Gleden ved å traske i djup sno for å nå ei klippe litt langt der oppe, er nesten like stor som turen ut den klippa.