Kjørte sørsiden av Jiehkkevárri for andre gang i historien

Jiehkkevárri (som forøvrig har utallige skrivemåter) er et av de mest ikoniske fjellene i Lyngen, og figurerer ofte på topplistene over Norges fineste skiturer.

Linja på sørsiden av Jiehkkevárri er også en av de drøyeste og farligste i Norge som har blitt kjørt på ski og snowboard. Flere av områdene, og spesielt traversen i starten, har absolutt ingen margin for å gjøre feil.

– Alle kjørte veldig konservativt, med øks i hånda og fullt fokus, sier Jacob  Wester.

De tre på tur er også på hver sin måte blant de mest erfarne i ekstremt terreng i Skandinavia.

Fjellet har en lang sesong og blir ofte gått som sommerskitur. Men der normalruta er en hyppig gått skitur, er sørsiden langt mer dramatisk, og ikke et sted man legger en skitur. Brattkjøring slik det drives med her er en slags egen form for ski- og brettkjøring som krever mye kunnskap og ferdigheter.

Den ble kjørt for første gang av nevnte Hovem og Eivind Jacobsen i slutten av april i 2020. 

Den gang takket Kopala nei til å bli med, noe han angret på i ettertid.

– Eivind Jacobsen ringte meg for to år siden og spurte om jeg ville bli med på tur. Jeg spurte om hvor, men det ville han ikke si. Siden jeg var på jobb, og måtte ta fri, måtte jeg vite hvor. Da jeg så de hadde kjørt sørsiden av Jiehkkevárri fikk jeg litt vondt i magen. Etter den dagen har det vokst inni meg og interessen for sørsiden har blitt større, sier Kopala.

Nå ble den altså kjørt for andre gang. Kopala er dessuten den første som har kjørt den på snowboard. Han legger ikke skjul på at dette er en tur med stor risiko.

– Helt fra starten er det veldig intenst. Man kjører over eksponering hele veien og det er ikke før man er helt nede på breen at man er trygg, sier Kopala.

Bildene er tatt av Sigurd Pedersen, Sofia Sjöberg og Anders Møller Vestergård.

PÅ VEI OPP: Krister Kopala og Jacob Wester fikk sin første nedkjøring fra sørsiden av Jiehkkevárri.

Wester, som etter en lang karriere som jibber med blant annet to bronser i X Games, har blitt en fullblods frikjører, sier traversen på starten var svært krevende. 

– De første hundre høydemeterne er egentlig en inngang til selve linja, der du ikke kan gjøre så mange svinger annet enn å traverse uten å miste for mye høyde. Den hadde jeg gjerne sluppet, for å være ærlig. Det er det bratteste og mest eksponerte stedet jeg har vært med ski på beina, sier Wester til Fri Flyt.

PÅ VEI NED: Krister Kopala på Jiehkkevárri.

Kopala er glad for at Hovem ble med på turen, som altså har kjørt linja før. Han bidro også med nødvendig kunnskap underveis.

– Hadde det ikke vært for Finn og hans kunnskap, så tviler jeg på at vi hadde endt opp med å kjøre hele sørsiden. Etter traversen, når man er midt i sørsiden, så kjenner du virkelig hvor bratt og stort det er. Det er ikke en vanlig renne man skal kjøre, vi måtte navigere oss gjennom spines, små renner og stein for å finne fram. For min del var det noe helt spesielt å få kjøre en så stor linje i de forholdene vi hadde. Det handler ikke om å kjøre triks, men rett og slett holde seg på beina og komme seg trygt ned.

LINJA: Her kan du se linja de tre kjørte. Foto: Anders Vestergård.

– Kan du si litt om forholdene den dagen dere kjørte?

– Det var veldig krevende forhold. Det hadde blåst en del som fylte opp sørsiden. Den nye snøen hadde ikke fått bundet seg enda, så vi løste ut veldig mange små sluffskred i den øvre den. Da Finn gjorde den første traversen kunne vi se at det slapp snø som sklei nedover hele siden og som lagde en stor sky nede på breen. Det ble også noen overraskelser på vei ned der jeg utløste litt sluff. Det kom også en passasje som hadde mindre snø der vi måtte hoppe eller klatre ned, sier Kopala.

BRATT: Sørsiden av Jiehkkevárri er mildt sagt bratt.

Han påpeker at forholdene likevel var gode der snøen satt.

– Det må være noe av den beste snøen jeg har kjørt i Lyngen. Det var helt insane. 

Det var en viss tilfeldighet at turfølget endte opp med disse tre, med ganske ulik bakgrunn.

– Men jeg har snakket lenge med Finn om prosjektet og har også vært interessert. Finn har jobbet så og si hele vinteren og gått uendelige mange turer i fjellet. Så jeg var ikke sikker på om han var gira. Da jeg nevnte planen var han gira. Han fikk fri og ble med, sier Kopala og fortsetter:

– Min forlovede, Thea, og jeg var på tur med Jacob og Sofia (Jacobs kone, red.anm) og jeg nevnte sørsiden. Jeg kunne se i øynene hans at han var gira. Vi så det samme værvindet, og da planla vi turen sammen, sier Kopola.

Gjengen var på toppen av fjellet klokken tre på natta. Turen er også godt dokumentert, med Vetle Sevild, Sigrud Salberg Pedersen, Sofia Sjöberg og Anders Møller Vestegård på kamera.

– Selv om det starter på 1800 meters høyde, er hele toppseksjonen eksponert for morgensola. Klokka seks får den solen rett på, og nå i mai er solen veldig varm. Vi startet ekstra tidlig for å ha noen timer til gode. Du vet jo aldri hvor lang tid det tar å gå 8-9 kilometer og 1800 høydemeter. Men vi var på toppen 03.00, så kunne vi ta det med ro og nyte morgensolen før vi startet å kjøre, sier Wester.

PÅ VEI: Jacob Wester, Krister Kopala og Finn K. Hovem på vei opp fjellet. Resultatet er en del av et filmprosjekt av Kopala.

Turen startet de i Lakselvbukt og gikk til toppen den korteste veien, via Blåisen. Wester forteller at turen gikk raskt og enkelt over isbreen.

Kopala sier dette er en opplevelse han kommer til å leve lenge på.

– Jeg trodde at vinduet for å få kjørt sørsiden var over, siden vinteren så ut til å gå mot slutten for en måned siden. Så snudde det, og det kom masse snø. Å gå ut på et så lite værvindu gjorde det ekstra spesielt. Det var en miks av følelser å kjøre ned på breen og vite at man var i live og har kjørt sørsiden av Jiehkkevárri. Det føles uvirkelig, men jeg tror at med tiden kommer følelsen til å gro til noe mye større. Noe jeg kommer til å sette veldig stor pris på.