Det å være et ute-menneske er et begrep som har festet seg i den norske bevisstheten. Dette er personer har gjort naturen ikke bare til sitt fristed, men tidvis også til et arbeidssted. På et vis er fenomenet vårt tiårs ultimate livsstilstrend – hvor sykkelen står klar i garasjen, kajakken ligger konstant på taket og klatreselen selvsagt deler plass med fjellskoene i bagasjerommet. Gunvor Wæhle (49) fra Voss er en av flere som ofte har lappen «Straks tilbake – utekontor» klistret på sin kontordør. Og akkurat dét er noe hun aldri har angret på.

– Jeg er ganske sikker på at man fint kan gi meg en ADHD-diagnose. Veldig greit at slike diagnoser ikke fantes når jeg var tenåring.

Denne artikkelen er en del av Fri Flyts løsning for abonnenter. Les flere, ekslusive saker her.

Om Gunvor Wæhle

Navn: Gunvor Wæhle

Alder: 48 

Bosted: Voss

Bakgrunn: Driver eget firma, Vossamoro. To års utdanning i økonomisk administrasjon og idrettsadministrasjon. VM-bronse i rafting (2005), EM-bronse i rafting (2007) og sammenlagt seier i frikjøringscupen (2009). Bruker helst tiden på frikjøring, paragliding, surfing, rafting, klatring og padling. 

Dama foran meg holder ikke en kaffekopp i hånda, men en sykkelhjelm. Vi har tatt et litt annerledes lunsjmøte, og ansiktet er oversprøytet av gjørme, mens mascaraen har havnet på avveie. Vi har akkurat syklet ned Storåsen – en av de klassiske vossarundene som lokker flere og flere ut på sykkelen. Gunvor har nøyaktig ti minutter på seg til å være tilbake på kontoret – akkurat i dag har hun et telefonmøte hun faktisk må rekke.  Som daglig leder i sitt eget firma Vossamoro stortrives hun i jobben.

– Det er noe med å få styre sin egen tid, mener dama som heller bruker penger på en ny sykkel eller kajakk, enn en ny sofa. Før hun startet aktivitetsfirmaet i 2009 jobbet hun som lærer og som daglig leder for Sola frivillighetssentral. Men som født og oppvokst i Voss som er hun en ekte vossing, og det ble til slutt hjembygda som trakk ute-mennesket Gunvor tilbake.

– Her kan man gjøre nesten alt! På en god sommerdag får jeg både jobbet, syklet DH, paraglidet og padlet kajakk. Det er så kjekt!

Og på vintertid legger den ihuga frikjøringsdama ski til merittlista, og gliser enda bredere. Men hva er det egentlig som motiverer slike ute-mennesker? Hva er det som får de til å hive seg i klatreselen eller på sykkelen i lunsjpausa? 

Dette voksende fenomenet ute-mennesker er fascinerende. På et vis er det også motstridende, for opprinnelig var jo alle mennesker ute-mennesker. Vi levde i og av naturen. Men i den moderne verden blir flere og flere av oss avskåret fra frisk luft og grunnleggende naturmøter, nettopp fordi vi jobber og bor omgitt av asfalt, betong og travle hverdager. Tidsklemma er et ord som de fleste kjenner på kroppen i større eller mindre grad.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

BALANSE: Å finne roen i hverdagslivet handler for Gunvor om å være aktiv - hverken mer eller mindre. Foto: Per Finne 

Og skal vi tro de lærde er det nettopp tidsklemma som er med på å gjøre det moderne mennesket rastløst. Eller rotløst, om du vil. Psykiateren og forfatteren Finn Skårderud mener at intense erfaringer er ett middel mot det rastløse, og sier at én vei til avspenning kan simpelthen gå gjennom spenning. Jeg lufter noen av disse tankene for Gunvor, og reaksjonen uteblir ikke.  

– Ja, for den sykkelturen der gjorde så godt i både kropp og sjel. Får jeg ikke slike avbrekk blir jeg rett og slett trist”, fortsetter hun tenksomt mens hun lemper sykkelen inn i varebilen. Og litt senere mens Gunvor drar tilbake til kontoret og tar bort lappen på døra, møter jeg elever i døra på skolen hvor jeg jobber, som med vitende smil nikker mot det sølete buksebeinet mitt. De vet hva vi driver med. Det de kanskje er mindre klar over er at det er et reelt livsvalg mennesker som Gunvor har tatt. Og det er et livsvalg som ikke alltid har vært lett.

Som ung var Gunvor levende opptatt av alpinkjøring, og var med i mange konkurranser. Hun siktet høyt. Det skulle likevel ikke bli noe av en profesjonell vei, med en tidlig skade som avsluttet karrieren egentlig før den var skikkelig begynt. Etterhvert begynte den allsidige tjue-åringen også å rafte og padle kajakk – og en sesong jobbet hun som nettopp raftingguide på Island. Året etter kom Ferdinand til verden, og Gunvor hadde fått det hun selv kaller for verdens beste lekekamerat. For mens Ferdinands jevnaldrende etterhvert ble sendt på fotballtrening og ut i langrennsløypene, ble «Ferdis» som Gunvor kaller ham, dratt med ut på frikjøring og sykling. Noen sleivete kommentarer ble det da tolv år gamle Ferdinand var med mor på frikjøringskonkurranser rundt omkring i Norge. Det var da ikke normalt å la en tolv-åring være igjen i målområdet med Gunvors venner mens mor hoppet klipper og suste ned bratte fjellsider?

– Nei, det var jo ikke alltid lett. Man blir gjerne satt i en litt negativ bås når man tar noen andre livsvalg enn det som er vanlig. Tidlig på 2000-tallet var det nok litt mindre vanlig enn i dag, mener alenemoren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

VÅTT: Også i det våte element trives Gunvor. Her under VM i rafting på New Zealand. Foto: Egil Wigert

Men gleden over lek i naturen gav resultater, og som 42-åring vant hun like så godt den norske frikjøringscupen, framfor deltakere som var 20 år yngre. I tillegg har hun bronsemedaljer fra både VM og EM i rafting. Den viktigste gevinsten av livsvalget er likevel all opplevelsestiden hun har fått med sønnen – og en videreføring av de kvalitetene hun mener er viktige i livet.

– Han har blitt tatt med på aktiviteter siden han var liten, og elsker å være ute i naturen. Nå om dagen er det han som sykler og padler fra meg, og han har lært at penger ikke er alt i livet. DET er jeg fornøyd med.  

 – Alder er bare et tall, sier dama som tok opp downhill-sykling som 39-åring og paragliding som 46-åring.

Med en attenåring ute av huset lurer hun litt på hvor veien går videre. Det blir snakk om en utenlandstur for å sykle i Italia i høst, eller kajakkpadling i Chile utpå vinteren. Eller kanskje det bare blir å laste Transporteren full av leketøy og legge ut på et par måneders roadtrip. Men det kommer også an på hvordan interessen for aktivitetene hennes er nå mot slutten av sommeren – til og med et ute-menneske har regninger å betale. Hun snur seg litt tenksomt mot meg og begynner å snakke om å finne tilbake til det opprinnelige. Til naturen. Om hvorfor så mange unge mennesker opplever en tomhet i hverdagen, en tomhet som tvinger de inn på NAV og legekontor.

 – Jeg er sikker på at flere av de hadde hatt godt av å bli tatt fra den Ipaden som liten, og sendt ut på oppdagelsestur i nabolaget, sier Gunvor alvorlig.

Selv er hun overbevist om at det å finne spenningen ute i naturen er nøkkelen for mange til det å være fornøyd også i hverdagen: Å glemme seg selv i øyeblikket, enten man er på elva, i paraglideren, på en fjelltopp eller på sykkelen er meditasjon så god som noe. Plutselig piper telefonen til Gunvor, og hun titter raskt på skjermen. Det er et firma som skal ha tilbud på aktiviteter, og hun svarer profesjonelt som om hun skulle sitte framfor skrivebordet med PC-en åpen. Jeg flirer litt for meg selv der jeg hører hun legge fram aktivitetene som tilbys, med gjørme i ansiktet og håret til alle kanter, mens hun endelig får av seg sykkelutstyret. Hun hopper i bilen for å kjøre tilbake til kontordøra med den berømte lappen på, og gir meg tommelen opp gjennom ruta. Jobben er i boks, og vinterens drøm om Italia og Chile er et hakk nærmere. 

SPREK: Gunvor mener fast bestemt at alder er ingen hindring for å starte nye hobbyer, slik som paragliding. Foto: Egil Wigert