Denne saken sto første gang på trykk i Fri Flyt #107.

SKOEN SOM BRANT OPP.

– En onkel av min far var veldig veldig entusiastisk på vegne av bindingen. Han hadde en av de tidlige, tidlige prototypene. En dag ringte han og spurte om jeg kunne sende ham en ny høyresko. Den gamle hadde brent opp på tur. Jeg skjønte ingenting: «Hæ? Brent?»

FRITZ BARTHEL er på telefon fra hjemmet sitt utenfor Kufstein i Østerrike. I 1982, da han var 22 år gammel, dro han på klatretur til Frankrike med en kamerat. På tur hjem kjørte de forbi Mont Blanc. «Vi kan akkurat klemme det inn», tenkte de. Den turen ble starten på resten av Fritz' liv – og på det vi idag kjenner som tech- eller Dynafit-bindinger.

Uten akklimatisering la de ut på traversen fra Aiguille du Midi, over du Tacul og Mont Maudit. De brukte to meter lange slalåmski med platebindinger. De måtte tråkke spor. De nådde toppen, men var utslitt. Da han kom hjem til Kufstein, gikk Fritz ned i kjelleren. Der hadde familien et lite verksted. Unge Fritz hadde erfaring fra modelljernbane og radiostyrte fly.

– Om man har en fresemaskin og litt verktøy kan hvemsomhelst lage en techbinding, sier Barthel.

– Hvis det er så enkelt, hvorfor hadde ingen gjort det før deg?

– Jeg tror det var to-sidig: For de store, som Marker, var turmarkedet for lite. Mens de små i turmarkedet var redde for å måtte selge en egen sko med bindingen. De trodde ikke kunder ville kjøpe to ting samtidig. Man bør også huske på at folk lenge brukte lærsko i turbindinger. Lærsko er så fleksible at du trenger en rammebinding. Det var bare i de siste årene før tech-bindingen at plastsko ble vanlig.

TORTUR. Det revolusjonerende i Barthels binding lå delvis i at den ikke var basert på ei ramme, men utnyttet stivheten i skoen. Etter å ha prøvd ulike versjoner, lagde han cirka 30 prototyper for venner og familie. Det var en av disse farens onkel hadde.

– Den største utfordringen var skoene. I de første parene hadde jeg ettermontert insertene. Et av disse hadde løsnet på skoen til onkelen til faren min på vei ned. De hadde fyrt bål og smeltet insertet inn i skoen igjen, og faktisk fått det til. Men skoen var ødelagt.

I 1984 fikk Barthel sin første patent på sin rammeløse binding. Men hva skulle den hete?

– På den tiden skulle alt være så high tech. Men bindingen er så enkel, så da kunne navnet bare bli Low Tech. Det var et ironisk statement, men også sant. Alternativene vi hadde var Primitiva 2000 og Tortour.

[Treg journalist-advarsel.]

– Eh ... Ordspill på tortur?

– Ja.

I 1986 fikk Barthel patent på tech-bindingen som ligner forbausende mye på de vi kjenner idag. All produksjon foregikk hjemme. Han gikk til alle de store bindingsfabrikantene, men ingen ville ha den. Det ville derimot rando-konkurranse deltagere. Spesielt italienere. De kjørte opp til Tyrol og kom uanmeldt inn i kjelleren til Barthel.

– Jeg kunne ikke italiensk og de kunne ikke engelsk eller tysk, så det var ganske interessante samtaler.

Randoracingmiljøet skjønte techsystemets fordeler først. Så kom nærområdene i Tyrol.

– Bindingen ble populær blant folk i området som gikk topptur hver helg og kanskje tok seg en kveldstur én gang i uka. Utenfor alpene var det ingen som tok bindingen seriøst. Ingen nord for Munchen kjøpte den.

– Hvorfor ikke?

 – Den ser ikke tillitsvekkende ut. De tenkte vel: «Det kan ikke være sant at en så liten ting kan være sterk nok».

– HVORDAN ER DET Å FÅ sin store idé som 22-åring?

–Jeg har aldri tenkt på det sånn. Dette kan høres som jeg fisker etter komplimenter, men altså: Det finnes viktige og store ting, det finnes mennesker som lager fantastisk kunst. Da er én liten binding ingen stor ting.

– Blir du glad over å se bindingen i bruk over hele verden?

– Ja ... Eller nei. Bindingen er ikke så viktig.

– Så hva gjør deg lykkelig?

– Hehe ... Å skrive den artikkelen om Kingpin og smile litt.

I høst har Marker, som en gang sa nei til Barthel, lansert sin egen tech-binding kalt Kingpin. Noen dager etter avdukingen skrev Barthel et innlegg på skiturbloggen wildsnow.com. Med artikkelen lå et bilde av en gammel prototype som ligger ganske nær Kingpin i utførelse. Begge bindingene ofrer pinnene i bakbindingen til fordel for en mer tradisjonell alpin bakbinding.

– HVA ER DET VERSTE som har skjedd i karrieren din?

– Hver binding som ryker er det verste. Iallfall opp til Vertikal-bindingen (rundt 2006. red anm). Da var jeg eneansvarlig. Alle feil i den er mine feil. Rundt den tida jeg gikk til Dynafit og sa at de fikk bygge opp en egen ingeinøravdeling. Det kunne ikke være slik at de mistet alt hvis jeg en dag kastet datamaskinen i elva.

– Har du kunnet leve av bindingen?

– På nittitallet var det ikke nok penger i den. Da Raichle (som eide Dynafit på den tiden, red anm) gikk konkurs i 1995, fikk jeg verken roaylties eller lønn. Det var økonomisk katastrofe for vår familie. Jeg tapte mye penger. Vi hadde to små barn og ingen penger, så da jobbet jeg 12 år som lærer på en teknisk fagskole.

– Hvordan er det nå?

– Min kone pleide å si at det ville vært billigere om jeg gjorde ingenting i stedet for å lage bindinger. Det er nok sant. Men de siste årene er det interessant hvor stort techmarkedet er blitt. Jeg får fortsatt roaylties fra Dynafit.

– Tjener du OK på det?

– Haha ... Vel, det gir meg muligheten til å lage nye prototyper og bruke penger på nye patenter.

– HVOR JEG TROR UTVIKLINGEN VIL GÅ? Jo eldre jeg blir, jo latere blir jeg. Jeg kan ikke tenke meg å dra på noe tyngre enn si en Vertikal-binding (rett over 500 gram, red. anm.) For meg

er ikke tunge bindinger interessante. Etter mitt syn er det bedre å putte vekt inn i skiene. Ski med større vekt får større treghetsmoment – de blir mer stabile, lettkjørte og komfortable. Så det er bedre å redusere vekt på sko og binding.

Fritz er 54 år nå. Det er 32 år siden han fant opp tech-bindingen.

Han sier han fortsatt «venter på sin andre íde».

– Jeg begynte å stå på ski med faren min for 50 år siden, og det er alltid det samme. Venstre, høyre. Venstre, høyre. Venstre, høyre. 50 år ... Og så liker jeg det fortsatt.