Fokkings Finnmark

Eller verdens største same om du vil. Tett oppunder to meter og like bredskuldra som en forsvarsspiller i NFL. Her sitter vi rundt et helt vanlig kjøkkenbord i en helt vanlig norsk by i Finnmark. I ullundertøy. Verdens største same, Sveinung Svendsen og artikkelforfatteren. Og ei mor med et litt skeptisk blikk.
– Kan du ikke skrive opp ruta dere har tenkt til å følge, sier Aud Gaare Svendsen. Jens tegner og forklarer. Nederst på arket skriver han at vi planlegger å komme hjem på fredag, men at det ikke skal ringes etter hjelp før søndag. Jeg tenker at det hele høres ganske hissig ut, men jeg har full tillit til mine to – snart tre – turkamerater som strengt talt må sies å ha vært ute en vinternatt før. Og da mener jeg vinternettene nord for polarsirkelen. Der det er det satans kaldt og helt mørkt. Mor Aud blir fortrolig med opplegget vi legger fram og Sveinung deler ut frokosten for den påfølgende uka. Tørrfôr i små poser som skal bli til havregrøt når vi tilsetter kokende vann. Fem poser til hver. Til middag blir det take-away fra Drytech i Tromsø. Storfegryte, Pasta Bolognese og den nye varianten – Kebabgryte. Snart sitter vi i bilen på vei til Langfjordbotn for å møte fjerdemann på laget. Men først drar vi innom en kar fra NVE og får låne nøkkelen til obsersvasjonshytta de har på Langfjordbreen. Den kan komme godt med hvis været blir ruskete. Ingen vei tilbake, del 1.

Les også: 16 observasjoner fra Romsdalseggen

GOD MORGEN, FINNMARK: Tore Karlstrøm (t.v) og Jens Nilsen pakker sammen sakene etter en natt på dette firestjerners venterommet i Sør-Tverrfjord. Foto: Hans Petter Hval

DAG #1 – Stabilt fergeleie
Pudderbonden Tore Karlstrøm i Langfjordbotn serverer kaffe på kjøkkenet. Han er gårdbruker sammen med broren, de deler på drifta og denne uka har Tore fri. I tillegg til å drive med ku er Tore også guide i eget selskap – Bre og vandring. Han kjenner området vi skal inn i godt og trekker litt på skuldrene når vi framfører vår bekymring for skredfaren.
– Jeg tror det her går helt fint. Enkelte områder litt lenger sør har hatt svake lag i en periode, men her har det vært stabilt. Selv har han blitt kontaktet tidligere på dagen og blitt spurt om råd i forbindelse med skredfaregraden i området. Tore mener det er en 2-er, selv om han egentlig ble spurt om graden burde høynes til fire. På fjernsynet snakkes det om skredfaren i Nord-Norge i forbindelse med de store nedbørsmengdene den siste uka. Veier er stengt på grunn av skred og folk oppfordres mer eller mindre til å sitte inne og spille yatzy. Vi, derimot, pakker sakene og setter oss i bilen mot Øksfjord og videre ut i havgapet. På parkeringsplassen ved fergeleie i Øksfjord er det for lengst blitt mørkt. Jeg har sett bilder herfra og veit at det er svære fjell som stuper ned i fjordene, men de ser jeg ikke nå. Vi spenner på oss skistøvlene, de tunge ryggsekkene og legger skiene på skuldra, mens MS Hasfjord legger til kai. Den noen-og-førti meter lange skuta gaper mot oss og et par biler kommer sakte opp fra fergekaia. Det er ingen vei tilbake nå. På ferga serveres det vafler og kaffe. Men siden ingen av oss har med kontanter må vi diskutere litt fram og tilbake med skipperen ombord hvorvidt vi kan betale på vei tilbake. Da har de nemlig fått ordna kortterminalen sin. Etter hvert finner Tore ut at skipperen kjenner kona hans, og plutselig sitter vi med et pappbeger kaffe i den ene hånda og en vaffel med syltetøy i den andre.
Etter to timerer vi framme i Sør-Tverrfjord. Det er såpass seint at det ikke er noe vits i å starte marsjen mot Langfjordbreen og vi inntar stabilt fergeleie på gulvet på venterommet ved kaia. Vi fyrer opp en kopp kaffe før vi inntar horisontalen på det oppvarma gulvet.
– Nei dæven! Tore leter febrilsk i sekken sin.
– Jeg glemte bjørnebrødet.
Pudderbonden hadde laget en hel form med energibrød til turen, men glemte hele greia på trappa hjemme. Neste morgen våkner vi opp til utsikt mot Bergsfjord, rett på andre siden av sundet. Ei lita bygd med fjell i alle himmelretninger, men uten fast veiforbindelse. Der har skredkjendisen Birgit Rustad har vokst opp. Ikke overraskende at hun ble interessert i skred, tenker jeg. Fjellene rundt her er slettes ikke slake og de gangene snøen blir liggende vil det sikkert være en og annen fare for at noe slipper. Denne morgenen skal vi snart konstatere at Tores spådommer stemte til punkt og prikke. Snøen som la seg som store Svanemadrasser over Langfjordbotten har blåst til havs her ute. Og det skal fortsette å blåse. Rett i trynet på fire karer med tunge sekker og hårete planer.

FOKK OFF: Strålende sol, men slettes ikke vindstille. Jens Nilsen krangler seg oppover i retning Øksfjordjøkelen. Foto: Hans Petter Hval

DAG #2 – Vind-vind situasjon
Vi har motvind gjennom hele dalføret. Hele Finnmark blåser rett i mot oss. Jeg har aldri vært så kald før. Kanskje Nato-øvelsen i 2002 kan måle seg med det her, jeg er ikke sikker. Men det er sol i det minste. Vi skal gå sju kilometer og klatre ca 1000 høydemeter. Jeg blir godt kjent med de to begrepene snyfokk og jordfokk. Snø som konstant er i begevelse, enten fra lufta eller vindbåren faenskap. Det er som å gå på ski inni en sånn glasskule man rister på med små koslige hus og noen trær.
– Det er få som er interessert i å kjøre på ski her. I tillegg er det vanskelig å komme seg ut hit, sier Tore. Men på begge sider av dalen er det fine nedkjøringer med både korte og lange anmarsjer, så det er egentlig ingen grunn til å ikke utforske dette området.
– For å si det sånn: Det er ikke så vanskelig å finne en førstenedkjøring her. Hvis man er opptatt av sånn, sier han. Etter en strabasiøs ferd over fjellet er det ingen som rynker på nesa over ideen om å benytte oss av nøkkelen til NVE-hytta på Langfjordbreen. Det er den breen i Norge som smelter raskest – ikke rart at Norges Vassdrag- og Energidirektorat vil ha litt kontroll på den.
– Hvis vi skal gå over den må vi forte oss, sier Tore og ler.
En bitteliten tømmerhytte med to senger, en gasskomfyr og masse stearinlys gir en behagelig feng shui. Snart går kroppstemperaturen fra dritkald til komfortabel, og enda litt til. Vi gafler i oss frysetørka middag og skrøner om motvind, venterommet på fergeleie og Tore som glemte de hjemmelagde energibarene hjemme.

MØTER VEGGEN: I tillegg til havregrøten til Svendsen, ble denne leveggen vår beste venn på Øksfjordjøkelen. Foto: Hans Petter Hval

DAG #3 – Fra bre til bre
Sol og oppholdsvær. Dagen går med til å komme seg opp på Øksfjordjøkelen. Så langt har vi ikke sett en kjeft på hele turen, men langt nedi Skalsadalen kan vi høre en snøskuter. Vinden har løya og vi kan spise lunsj uten å være redde for at maten skal blåse til havs. Nye 1000 høydemeter skal bestiges med litt for tung sekk og brede ski. Men vi har all verdens av tid. Det er jo litt sånn på slike turer at man trenger gjerne en dag eller to for å finne roa. Bli komfortabel med at ting går sakte og at man egentlig ikke trenger å tenke på så mye annet enn å holde seg på beina på kjipe traverser, ikke fryse og ellers bare bruke tida på å se seg om. Litt etter litt senkes også kravene om å kjøre det bratteste, dypeste – du blir veldig klar over at i det store bildet er mennesket på ski bitteliten i forhold til de store fjellene.

KARTONG: Tore Karlstrøm setter en telemarksving i perfekt fokksnø. Foto: Hans Petter Hval

DAG #4 – Oppdagelsesferd
I dag skal vi ikke pakke sammen teltet og haste videre. Se for deg at du står opp og kikker ut av teltet og det eneste du ser er hvitkledde topper 360 grader. Og det er ikke snakk om topptur heller, eller det vil si: det blir mer sånne motsatte toppturer, hvor du starter med nedkjøringa, for deretter å gå tilbake til start. Vi prøver oss ned mot Isfjorddalen. Føret er ikke maksimalt, men helt ok. Det er i hvert fall så langt fra skredfarlig som du kommer. Rett bak teltet ligger en liten høyde og herfra har vi utsikt mot Nuvsvåg til høyre og Nord-Tverrfjord til venstre. Flotte nedkjøringer begge veier. Og vi ser over til Svartfjordjøkelen. Derfra kan du kjøre ski til Bergsfjord. Kanskje moren til Birgit Rustad byr på torskemiddag. Hvem veit. Vi blir bare stående å måpe før vi kryper inn i Hilleberg-hotellet og nye oransje poser med frysetørka middag. Artikkelforfatteren blir stående utenfor teltet og skrape spadebladet fri for dritt etter å ha bomma på latrinen. Typisk søring.

HJEMME HOS: Slik kan det se ut på innsiden av telt med fire karer på tur på Øksfjordjøkelen. Jens Nilsen (t.) legger ikke skjul på at han kan digge en real telttur. Ikke Sveinung Svendsen heller. Foto: Hans Petter Hval

DAG #5 – På innsiden av en melkekartong
– Vi skal være heldige som har fått så mange dager med oppholdsvær, sier Tore. Det er vel så vanlig at det er dårlig vær her på denne tida av året, som regel er det mye vær og vind her ute ved kysten. I dag har vi tydeligvis ikke den samme flaksen som tidligere i uka, for utenfor teltduken er det helt hvitt. Vi blir sittende noen timer i håp om at det skal bli sikt. For å komme oss ned fra breen er det ikke mange alternativene. Målet er å nå Nuvsvåg, for deretter å ta ferge til Øksfjord. Renna vi sikter oss inn på ligger rett nord for teltplassen og Sveinung taster inn koordinatene i GPS-en. Tore satser på analog backup i kompass. Så fort vi har pakka sammen teltet og fått på oss skiene setter vi i marsj. Etter noen meter er det ikke mulig å skimte leveggen vi bygde og skisporene bak oss tettes fort igjen. Framfor oss ser vi ingenting. Jeg er relativt lav i hatten der jeg går som tredjemann. Oppgaven min er å følge baktuppene til Tore, og i tillegg holde et øye bakover på Jens. Jeg lærer meg fort at Tores Black Diamond Megawatt er blå og hvite. Det er vind fra nordvest og vi dyttes automatisk litt ut av kurs. Vi må stadig legge nye spor mot venstre. Timene går og sikten blir ikke bedre. Det er både spennende og litt skummelt – man vet jo aldri helt hvor man er. Kan det være en skrent rett foran? Det vi derimot er sikre på er at vi ikke går inn i noen terrengfeller, ettersom vi manøvrerer oss på toppen av breen. Så, plutselig ut av ingenting, stikker en svart, bratt fjelltopp ut av tåka. Vi begynner straks å se kontrastene av noe som minner om mer fjell og vi kan for første gang på noen timer – mer eller mindre sikkert – fortelle hvor vi er. Om noen skulle lure. Tore har vært her før, og vet hvor vi bør legge sporene ned. Det blåser kraftig på toppen og snøen er av typen knallhard kartong. Jeg bryr meg ikke spesielt om føre, jeg er mer opptatt av at vi faktisk fant fram og det kan da umulig være så vanskelig å komme seg ned. Men svingene er tunge. Og korte. Her er det fokkskavler i feil retning og sekken gnager og snøen pisker i ansiktet. Langt der nede er det en vei som fører til Nuvsvåg, en stengt matbutikk som vi allikevel klarer å få ut et par kalde cola av, en hyggelig kar som gir oss haik og ei ferge til Øksfjord.

SNYFOKK: Det ble ikke så fokkings fint vær når vi skulle kjøre ski ned til Nuvsvåg den femte dagen. Foto: Hans Petter Hval

DAG #6. Kontrasten
All snøen vi hadde fått i trynet på vei opp og ned de to breene hadde falt som fjærlett snø i Langfjordbotn. Det er fredag kveld og vi har akkurat fått av oss klærne etter fem dager på tur. Jeg kunne oppsummert kvelden slik i en SMS til mora mi:
«Etter en bedre drytech-middag, som vi etter påbud fra kona til Tore spiste fra hvite dype skåler, viste pudderbonden oss sin hjemmelagde sauna i kjelleren».
Ute falt store flak med snø ned fra den bekmørke himmelen. Litt som i Skomakergata. Det ble natta og vi kunne liksågodt vært på Hokkaido da vi våkna neste dag, for makan til mye nysnø skal du lete lenge etter. Frokost, kaffe, et par kompiser av Tore kommer innom, enda mer kaffe, så rett ut i fellesporet som for lengst var snødd ned. Pudderbonden i front, jeg litt lenger bak, med gnagsår og jetlag fra saunaen kvelden før. I en helvetes fart snirkler vi oss forbi noen trær, men stadig på vei oppover, så over tregrensa, ingen sikt, og til slutt opp til varden. Herfra venter 500 høydemeter med uspora kortreist tørrsnø ned til huset og kjøkkenet med kaffe og skåla med sjokolade. Slik fortsatte vi bare, gang på gang, helt til vi var lei både løssnø, fellesporet, kaffe og melkesjokolade. Tore blir aldri lei og mener bestemt at det er sånn nesten hele året. Han har mellom 30 og 40 dager med skikjøring bak huset i året.

ANTI-FOKK: Tilbake i Langfjordbotn så snøen sånn ut. Til og med bikkja i bakken kunne digge det. Foto: Hans Petter Hval

(Denne reportasjen stod på trykk i Fri Flyt #103. Få tilgang på hele bladet her).