TUSTEN SKIHEISER SKISENTERET: Tusten har fire heiser og fem løyper – i alle vanskegrader. Høydeforskjellen er 550 meter. Fire av løypene har flomlys.OFFPIST: På begge sider av anlegget er det store og svært lett tilgjengelige offpistområder. Det går løyper på begge sider som fanger opp de som kjører i offpistterrenget over tregrensa. Disse områdene kalles for øvrig Østfjella (skikjørers venstre for heisen) og Vestfjella (skikjørers høyre for heisen). Disse områdene nås fra Langheisen, men det er også muligheter for fin frikjøring fra den noe kortere Brandthaugheisen.TERRENGPARK: Et knippe hopp i liten og medium størrelse pluss en artig utvalg rails er plassert ved den nederste t-krokheisen. Parken har flomlys.REISEN DIT: Molde og Tusten nås enklest med bil langs E39 fra både øst og vest. Kommer du nord- eller sørfra er det riksvei 64 som gjelder. Det er lettvint å ta buss til og fra Molde, og flyplassen Årø sørger for enkel forbindelse med resten av verden.MER INFO: tusten.no – Så bra skikjøring i et bynært skianlegg? Det tror jeg ikke fins noe annet sted i hele verden. Ja, altså, da må du akseptere at vesle Molde er en by, men Molde har bystatus, tross alt.Asbjørn Eggebø Næss er ikke fra Molde, men den mildt sagt erfarne og bereiste skiproffen har solid sammenligningsgrunnlag. Påstanden om urban, heisbasert frikjøring i verdensklasse kommer idet han staker av garde mot Østfjella i Tusten skisenter.På skikjørers venstre for den øverste og lengste heisen heter det Østfjella, og på den andre siden Vestfjella. Navnene antyder muligens store fjellkjeder på hver side av heisen, men så rått er det ikke. Det handler derimot om lett tilgjengelige, nokså store, åpne sider med nærmest perfekt helling for frikjøring. Ganske rått likevel, særlig når Øst- og Vestfjella har nysnø.500 høydemeter senere er det ingen som tar sjansen på å være uenig med Asbjørns verdensklasse-påstand.Les også: UTE sin test av Polar m430 Tusten er moldensernes hjemmeskisenter. Her lærte Andrine Flemmen og Ragnhild Mowinckel å kjøre storslalåm og hit kommer toppturentusiastene i Romsdal når de skal øve seg på nedoverbakker med lett toppturutstyr. I 2014 fikk skisenteret oppmerksomhet fordi driftssjef Pål Nakken tok til Facebook og raste – på romsdalsdialekt – mot toppturfolk som gikk opp i anlegget mens han preparerte løypene med hjelp fra vinsjen på tråkkemaskina. Den kan være livsfarlig, og ansvaret ligger på tråkkemaskinsjåføren, altså i dette tilfellet Pål.– Det har blitt mye bedre nå, i dag er det på langt nær like mange som driver på mens jeg prepper. De har vel skjønt at wiren kan kappe dem i to, kommenterte Pål da vi traff han i sin grå tråkkemaskin på toppen.I 1981 var det NM i utfor i Tusten, og ganske mange år senere kom Asbjørn Eggebø Næss flyttende. Flere av landets fineste og råeste fjellområder ligger i umiddelbar nærhet (noe utsikten fra toppen av Tusten minner oss på til stadighet), og det har muligens gjort at den heisbaserte skikjøringa i Romsdal har fått litt mindre oppmerksomhet enn fortjent. Ja, Tusten er et lite anlegg, men likevel: over 500 høydemeter og transportløyper som går langt ut til sidene og tilbake og dermed fanger opp enhver offpistmulighet på framsiden av fjellet er noe som hører hjemme i norgestoppen. I alle fall for en frikjører. Les også: UTE sin test av Klättermusen Brage Les også: UTE sin test av varmt ullundertøyMen Tusten er også sørvendt og nær havet, så det kan bli lenge mellom de beste dagene. Da gjelder det å være der når det smeller. Og det gjelder å svare «Ja» når Asbjørn sender denne sms´en midt i uka: «Tusten i mårra. De åpner helt opp klokka 12».Heldigvis svarte fotograf Martin og jeg ja.En liten t-krok frakter oss opp og forbi en liten terrengpark, og fram til starten på Langheisen og Brandthaugheisen, to parallelle t-kroker hvor i hvert fall den ene har et nokså beskrivende navn. Begge gir fin offpistkjøring, men det er Langheisen som serverer deg Øst- og Vestfjella. Den karakteristiske telemasta på toppen er en svær konstruksjon som gir mistanke om at amerikanernes etterretningsorganisasjon Central Intelligence Agency (CIA) muligens finansierte den på 60-tallet.Det nokså berømte Molde-panoramaet som viser fram 222 av Norges tøffeste fjelltopper (og flyplassen Årø) utgjør forgrunnen når du kjører her. Utsikten er så rå at det kan bli vanskelig å konsentrere seg om skikjøringa.  – Her er det bare å gønne på, helt til vi treffer løypa som går tilbake til heisen. Den er ikke preppa, så vi må nok stake litt spor i nysnøen, men det er fort gjort, sier Asbjørn.Vi har gjort unna litt fotografering oppe i fjellsiden på skikjørers venstre for heisen, og selv om vi har gått så langt av garde til siden for heisen at vi ikke ser den lenger, lover Asbjørn at det er null stress så komme seg tilbake.Bildene tok vi i noen aldeles nydelige nysnøfelt øverst i Østfjella. Snøfrie rygger innimellom skaper fine lommer hvor snøen samler seg og gir knallbra skikjøring. Vi gjestene trodde kanskje at den beste kjøringa var over etter toppartiet, men ifølge Asbjørn er det nå moroa starter. Her blir det brattere og henget foran oss forsvinner i ingenting, men guiden lover at det er bare å kjøre. Terrenget rundt oss går i bølger, med stadig variasjon mellom brattere og slakere partier, og en og annen haug som er fin å hoppe på. Aldri så bratt at vi blir veldig bekymra for snøskred, men aldri så slakt at kjøringa blir kjedelig. Dette området må nesten være definisjonen på lekent skiterreng!Snøen blir bedre og bedre jo nærmere skogen vi kommer. Allerede lager vi tjue centimeter dype spor i den litt vindpåvirka pudder´n øverst, men turene vi kjørte lenger ned tidligere på dagen lærte oss at bedre – les; dypere – skal det bli. Og råest av alt: Det er laaaaangt ned til traversløypa som skal ta oss med tilbake til heisen.Tidligere på dagen: – Vi starter bare like ved heisen her. Ingen grunn til å gå så langt når det er pudder bare en meter unna, sier Asbjørn.– Javel, gliser fotograf Martin og jeg mens vi studerer omgivelsene.Sola er i ferd med å titte fram etter ett døgns fravær med nokså tett snøfall. Fram til denne dagen i mars i fjor hadde sesongen i Tusten vært heller laber, men nå skal endelig toppheisen åpne. Eller; foreløpig er den stengt på grunn av vind, men der oppe skimter vi de deilige flankene i det vi etter hvert lærer at heter Øst- og Vestfjella. Men nå skal vi jakte faceshots like ved heisen. Vi lykkes med jakten, og kjører flere turer i terrenget mellom heistraseen og løypa. Det er akkurat passe bratt, og føret er av typen som føles som om det fyker over hodene våre. Så lenge vi er bare fire kjørere er det mer enn nok urørt snø å forsyne seg av.Så erklærer guide Asbjørn at vi skal kjøre under høyspenten. Fra toppen av t-kroken som ikke går helt opp staker vi av garde mot øst og sikter på høyspentledningene. Under disse er skogen selvsagt rydda, og moroa stiger etter hvert som terrenget blir brattere. På vei dit finner Asbjørn en slags naturlig hip i ei vindleppe, og viser at mutegrab anno 2002 fortsatt er et tøft og stilig triks. Lenger ned dukker det opp kuler som bare ber om å bli hoppet på, og når snøen føles bunnløs er alle mann lette å be.Sondre Jeremiassen jobber egentlig i skianlegget, men han har fått fri noen timer for å hjelpe Asbjørn med guidinga. Sondre kræsjer baklengs ned i ei slags grøft, men den eneste konsekvensen er gapskratt og et fjes fullt av snø. Og lenger ned noen ironiske kommentarer fra smilende kolleger som strever med å måke snø og bære gjerder. Langheisen skal nemlig åpnes klokka tolv, og da må saker og ting være klart. Det er fra toppen av denne heisen de ordentlige godsakene nås, og de nås utrolig enkelt. Hvis du ikke har smurt skiene på en stund må du kanskje stake litt, men kjøringa i Øst- og Vestfjella krever minimalt med innsats for å oppleve, og det er bare så vidt du må stake for å komme deg tilbake igjen også. Men husk: det lønner seg å være kjapt ute, for i Tusten konkurrerer du med mange spreke topptur-romsdalinger som er enda  bedre til å stake av garde enn til å gønne på nedover.Og mange av dem er temmelig gode til å gønne på nedover.Les også: 16 observasjoner fra Romsdalseggen