Det tikket inn en melding.
– Petter Hørthe har snakket med en fyr som var oppe og så på Velleseterrennen tidligere i uken. Han sa det var sketchy forhold! Det spørs om dette er feil timing.
Meldingen kom fra Andreas Dalen. Den hadde tikket inn mens jeg holdt på å pakke bilen for helgens tur til Sunnmøre - en nesten ukentlig rutine. I alle fall om vinteren. Det var slutten av januar, og det lå an til å bli skisesongens første ordentlige solskinnsdag på nordvestlandet.
Tidligere i uken hadde vi blitt enige om å prøve oss på nordøstrennen på Velleseterhornet, som er en av de klassiske brattkjøringslinjene på Sunnmøre.
At vi i utgangspunktet hadde vurdert rennen, skyldtes en slags kombinasjon av god værmelding, en lang høst preget av undertrykket eventyrlyst, og det faktum at vi nå var mer enn klare for å komme i gang med årets prosjekter. Velleseterrennen var et av dem.
De røde flaggene hadde kommet på rekke og rad. I tillegg til rapporten fra Petter, fikk vi etter hvert høre at det var observert flere naturlig utløste skred i området den siste uken. Dessuten hadde Geiranger, som ikke lå langt unna, blitt isolert av snøskred for andre gang på kort tid.
Da vi sjekket Varsom, så vi at de hadde meldt om vedvarende svake lag både i vest- og nordsider: fokksnø, og nedføyket overflaterim. Først hadde vi ikke sett tegnene, men det var nå klar tale: det var feil himmelretning, det var for bratt, det var for sketchy snø.
Sol: Ved å legge turen via Tuvegga kan man tilbringe mesteparten av dagen i solen, selv en kort januar-dag. Her fra topp 1165 midt mellom Tuvegga og Ytstevasshornet.
– Det kommer flere sjanser. Tur blir det uansett! Vi finner på noe annet.
Andreas var fortsatt giret, og værmeldingen var fortsatt bra. Etter litt diskusjon bestemte vi oss for å nedprioritere ambisjonene om å kjøre bratt, og heller tilbringe mest mulig av turen i solen. Det virket fornuftig, spesielt siden det var tidlig på sesongen, vi hadde begge fremdeles mye livslyst, og ingen av oss hadde kjent solen varme på flere måneder.
Plan B ble lagt rett før avreise. Vi hadde lenge snakket om å traversere Ytstevasshornmassivet fra øst til vest, og ende opp på Brunstad. Dette kunne bli en fin anledning. Ved å gå over Tuvegga fra parkeringen på Strandafjellet, fortsette til Ytstevasshornet, og kjøre ned sørsiden mot Brunstad, ville vi maksimere tiden i solen.
I tillegg ville vi få to sørvendte nedkjøringer, hvor den den ene, nemlig sørsiden på Ystevasshornet, var stor og bratt nok til å være interessant. Forhåpentligvis kom vi heller ikke til å finne noen av de aktuelle skredproblemene, men det fikk tiden vise. Siden vi ikke var helt sikre, la vi inn en alternativ nedkjøring – plan B2 om du vil – som backup.
«Plan B ble lagt rett før avreise. Vi hadde lenge snakket om å traversere Ytstevasshornmassivet fra øst til vest, og ende opp på Brunstad. Dette kunne bli en fin anledning.»
Plan B var klar. Jeg satte meg i bilen, og pekte snuten mot Sunnmøre.
Det ble en kald morgen. Meteorologene forklarte det hele med splitt i den polare vortexen, et lavtrykk over nordpolen som dytter kald arktisk luft nedover skandinavia - og midt i trynet på oss.
En slags arktisk vekkerklokke. Siden planen hadde blitt nedjustert noen hakk i seriøsitet, var det nå flere som hadde meldt seg på. Vi pakket dobbel dunis og satte kursen oppover Langedalen. Det knirket i snøen mens vi forsøkte å få opp varmen.
– Det var på tide!
Møbel: Erling Grøstad og Petter Hørthe er kollegaer på Ekornes i Sykkylven og kaller Sunnmørsalpene for hjemme. At det var fjellene som lokket dem hit er det liten tvil om. Fra jobben tar det dem ganske nøyaktig 20 minutter å kjøre til parkeringen ved foten av Ytstevasshornet.
Utbruddet kom fra Erling Grøstad. Vi var nesten på toppen av Tuvegga da solen for første gang tittet over fjellene, og kunne varme de vinterbleke ansiktene våre. Etter planen skulle vi nå være i solen resten av dagen. Vi rev av fellene og pekte tuppene nedover. Én etter én svinget vi oss nedover den kalde vintersnøen.
Dagens hovedmål lå fremdeles foran oss, og omtrent halvveis kunne vi stanse for å betrakte den vel 500 meter høye, og drøyt 40 grader bratte sørsiden på Ytstevasshornet. Selveste plan B. Ville den være trygg denne dagen?
Vel oppe på toppen hadde den polare vortexen igjen gjort sitt for å sette sitt preg på opplevelsen. Utsikten var som vanlig slående, men den iskalde vinden gjorde at det ikke en gang ble vurdert å spise så mye som en mokkabønne.
Vi måtte komme oss ned, spørsmålet var hvilken vei. Noen i gruppen snakket om å følge ryggen et stykke tilbake for å kjøre den snillere varianten, men vi ble enige om å undersøke snøen først.
«Petter fulgte på med like mye gass, og etter hvert kom resten. Jubelropene kunne høres lang vei. Full klaff!»
Jeg skled et stykke ut i siden for å kjenne på snøen. Hardt underlag, med et lite dryss av styresnø på toppen. Det var tydelig at den kalde vinden som hadde herjet de siste dagene hadde skrellet med seg det som hadde vært av fokksnø i den sørvendte siden. Jeg gravde et stykke ned i snøen for å lete etter nedføyket overflaterim. Ingenting der. Tommel opp. Det var go-time!
Erling var på hugget og fikk førstesporet. Vi andre så på at han la store, feite svinger i den gyldne fjellsiden som strakte seg ned mot Brunstad. Petter fulgte på med like mye gass, og etter hvert kom resten. Jubelropene kunne høres lang vei. Full klaff!
Nede på flaten ble vi stående å betrakte sporene våre i sørsiden på Ytstevasshornet, i det som skulle bli dagens siste solstråler. Sporene våre svinget seg mellom de hvite bergknausene som stakk opp i toppen av den bratte fjellsiden.
Skyggene var lange. Noen i gjengen tente seg en sigarett, som for å understreke nytelsen. Vi var fornøyde. Både for uventet suksess, og for å fremdeles ha en ukjørt linje å komme tilbake til. Fra der vi sto kunne vi nemlig se nordøstrennen på Velleseterhornet, plan A, som hadde ligget i skyggen hele dagen. Andreas brøt stillheten:
– Det der tror jeg hadde blitt en kald opplevelse. Det var ikke så dumt å gå for plan B.
Greit å vite
Pass opp for skavlen mot toppen av Ytstevasshornet! Hold god avstand til kanten. To mennesker har falt ned som følge av skavlbrudd her tidligere, og selv om vi vanligvis sier at alle gode ting er tre, så gjelder ikke den regelen i dette tilfellet.
Logistikk. Når man kommer kjørende fra Ålesund er det enkleste å parkere én bil ved kraftverket på Brunstad, og ta den andre til der man velger å starte turen fra. Både Sykkylvsskaret og Strandafjellet skisenter er gode utgangspunkt.
Dersom man starter turen fra toppen av Fursetheisen på Strandafjellet skisenter, må man investere omtrent 1000 høydemeter stigning for 1600 høydemeter nedkjøring. God profitt der altså.
Turen er interkommunal, og går fra Stranda- til Sykkylven kommune.
