Nordre Jægervasstind er neppe den mest besøkte skifjellet på Lyngenhalvøya. Det er en stor varde på fortoppen, men selv herifra er det få skialternativer.
Vestsiden er stort sett alltid avblåst, det fins noen korte renner på sørsiden, og så er det den berømte «Swift-renna» på nordsida, for dem som syns norsk taco er altfor mild.
Men fra varden på fortoppen er det en 800 meter luftig og spenstig rygg, med flere pinakler som liksom forsvarer hovedtoppen, uten at det er noen tydelig skilinje som går derifra, sett fra veien.
Når jeg kjørte Swift-renna i mars 2017 tenkte jeg at det så ut som en kul ryggtravers.
I april samme år var jeg på Lenangstinden, og hadde utsikt til nordøstsiden av Norde Jægervasstind.
Da så jeg muligheten for en kul skilinje.
Frøet var sådd, men det gikk fire år før jeg fikk gått inn i eventyret.
Det kan sies mye negativt om koronapandemien, men nok en gang ble kanselleringer og avbestillinger grunnen til at både jeg og Alexander Nordvall hadde fri på søndag 25.april. Selv om vi kunne begge trengt oss en slapp dag sofaen måtte vi utnytte de gode forholdene. Jeg hadde spart på dette eventyret i noen år og endelig hadde jeg den perfekte makkeren.
Alexander (the great) er en svensk tindeveglederaspirant som har allerede plukket mange av de bratte linjene rund Narvik. Like glad i klatring som ski, var han lett med på en tur som lovet nesten en kilometer klyving på rygg, en luftig rappel, skikjøring gjennom et brefall og to bratte renner!
Jeg spilte «Alexander, The Great» av Iron Maiden i bilen mens vi kjørte fra Nord-Lenangen 7:30 søndags morgen.
INNMARSJ: Alexander Nordwall på innmarsjen. Foto: Finn Hovem
Vi snakket lite de to første timene til fortoppen. Her kom sola frem sammen med smilene på ansiktene våres nå vi så ryggen videre. Vi så ikke den nordøstvendte renna fra toppen, men derimot så vi en tydelig rute gjennom brefallet som leder til den andre renna ned til blåisvannet.
Om det er noen som lurer på hvorfor det kalles Lyngsalpan og ikke Lyngsfjellen så må dere bare bli med opp hit en gang! Det var usikkerhet hvor teknisk ryggen skulle være, så vi hadde med tau og sikringsmidler, men takket være gode forhold vi kom oss til topps to timer senere uten å bruke disse.
FINN FINN: Finn Hovem ser etter linja. Bilde: A. Nordwall
På toppen hadde vi en liten fika før vi måtte jobbe for å finne rappelanker.
HMMM ... Finn Hovem undrer hvor de skal rapellere fra. Bilde: A. Nordwall
Til slutt måtte jeg sikre Alexander som sto rett på kanten av et stup for å grave frem noen steiner vi kunne sette en slynge rundt. Vi rappellerte ned til renna og gjorde oss klar til å kjøre.
Topprenna: Alexander angrer på at han ikke har med seg storskia i dag. Bilde: Finn Hovem
Første renna byde på 250 meter magisk kjøring ned til breen i god snø. Passe smalt, passe bratt, optimale forhold! Herifra var det 200 høyder meter til gjennom brefallet for å snike oss in på den siste renna med en god del overhengende blåis.
SNIK: Alexander sniker seg gjennom brefallet. Foto: F. Hovem
Jeg syns det kan være utfordrerne å finne alpine klatre/skiturer som en god blanding av både artig klatring og bra skikjøring, men nå angret vi begge to på at vi hadde med lettskia.
Blåisvannet var dessverre dekt med is og snø, men vi rakk en liten fotoshoot likevel før vi staket de 5 siste kilometerne til bilen 6 timer etter vi begynte, et nytt eventyr og et nytt tinderprofilbilde rikere. #livinglavidalyngen ;)
Finn Hovem Lyngen
