– Jeg er usikker altså. Folk må nesten bestemme selv hva de mener er innafor eller ikke. Men det var et artig prosjekt, og det er litt gøy at ingen har gjort det før. Så vidt jeg vet i hvert fall, sier Johnsen.
Se film fra nedkjøringen lenger ned!
– Men Kilian Jornet fikk godkjent Fivaruta, selv om han rappellerte to ganger?
– Haha, du får ikke sammenligne meg med han! For oss var dette først og fremst et litt artig prosjekt. Å ta seg ned fra Store Skagastølstind på den måten vi gjorde er det mange som klarer, så det er ikke sammenlignbart. En vanlig kveld i Rindabotn i Sogndal er det minst hundre stykker som kan gjøre det samme.
FØRST: Henrik Skyttermoen (til venstre) sørget for sikring da Karl Jonas Johnsen kjørte ski fra toppen av Store Skagastølstind i Hurrungane i Jotunheimen. Foto: Henrik Skyttermoen
Sammen med kameraten Henrik Skyttermoen klatra de ruta Andrews renne opp på Storen mandag formiddag. Store Skagastølstind (2 405 moh) i Hurrungane er Norges tredje høyeste fjell, og det høyeste som krever klatring for på bestiges, selv langs letteste rute til topps.
Karl Jonas Johnsen bar med seg skiene opp, og tråkka inn i bindingene like ved toppvarden. Skyttermoen – som satte igjen skiene lenger ned – sikra kompisen fra standplass. Karl Jonas kjørte ned til fortoppen, etablerte ny standplass der, og så gjentok de prosessen slik at han kjørte ski med sikring i tau fra toppen og ned til rapellfestet på Storens sørøstside.
Artikkelen fortsetter under filmen!
Derfra firte de seg ned til svaene på sør-sørvestsiden – en rappell på omtrent 60 meter. Herfra kjørte Karl Jonas uten sikring, før de tok en rappell til i den bratteste delen av svaene. Under denne kjørte begge to på ski helt ned til Turtagrø. Karl hadde skiene på hele veien fra toppen og til Turtagrø.
TOPPEN: Fortoppen ned til venstre for hovedtoppen. Rappellfestet er omtrent midt i bildet.
– Hvordan føltes det å tråkke inn i bindingene på toppen av Storen?
– Si det? Nei, jeg vet ikke helt. Oppkjørt var det i hvert fall ikke, ler Karl Jonas Johnsen, som understreker at han var helt avhengig av kameraten Henrik for å få til prosjektet.
Selv om han var sikra i tau i toppartiet, belastet han aldri sikringene, slik at kjøringen øverst i teorien kunne gått uten.
– Men det er noe helt annet når du veit du er sikra. Selv om jeg ikke hang i tauet, så betyr ikke det at jeg ville gjort det uten sikring, sier han.
– Mange har sikla på å bli den første som kjører ski fra Store Skagastølstind siden folk begynte å kjøre de bratteste linjene i Hurrungane sent på 90-tallet. Tror du noen kommer til å kjøre fra Storen uten sikring noen gang?
– Ja. Men da tror jeg ruta Slingsby gikk da han førstebesteg fjellet i 1876 er best; altså ned mot Mohns skar, og videre ned Slingsbybreen. Jeg er ikke i tvil om at den ruta vil være mulig å kjøre på ski.
PÅ VEI OPP: Karl Jonas Johnsen på vei opp mot Storen med ski på sekken. Foto: Henrik Skyttermoen
Skiføret på Storen var temmelig dårlig da karene var der, men hard blomkålsnø på toppen og hardt og vindpakka lenger ned. Men klatreforholdene i Andrews renne var fine.
– I renna var det litt is, men stort sett tørt og fint fjell. Vi sikra kun i stein. Opp svaene var det fint stegjernføre på fast snø. Det meste gikk etter planen, selv om det ble litt venting – fire andre taulag var på Storen samme dag. Du kan trygt si de lurte litt på hvorfor vi drassa med oss et par ski opp der, forteller Henrik Skyttermoen.
– Hvor lag tid brukte dere?
– Vi sto opp i Sogndal klokka fire, starta fra Turtagrø kvart over fem og var tilbake på Turtis klokka 17.
