På ski fra Store Trolla

– Nei dæven. Det er pudder jo?

Steffen og Trygve ser ut som de er burde fått seg smekke, for de nærmest sikler av begeistring. Begge to gliser med dollartegn i øynene. 

Innerdalen er mer kjent for klatrefjell enn turer for randonee, men like i utkanten av dalen ligger superklassikeren Dronningkrona, og den litt mindre besøkte men kanskje enda finere Kongskrona. Begge to er nydelige toppturer på ski. 

Men lenger inn i dalen blir fjellene brattere. Ja faktisk såpass bratte at selveste Norsk Tindeklub har funnet det korrekt å bygge hytte her. Store Trolla er kanskje ikke brattest, men den er høyest, og slak er hun ikke. Denne våren var forholdene svært gode mange steder i Norge, både Nord-Norge, fjellene rundt Valdresflya og andre deler av Jotunheimen hadde fantastiske forhold for vårlige toppturer.

Toppen rager 1 850 meter over havet, som gjør Store Trolla til det høyeste fjellet i Trollheimen. Førstebestigningen i august 1895 ble gjort av løytnant Kåre S. Klingenberg, studenten Gabriel T. Meisterlin og Gabriels lillebror som ingen lenger husker hva het. De første som nådde toppen vinterstid var Lars Arentz-Hansen, K. Eide og Ola Simenstad i 1951. 

Men kanskje enda viktigere: De første som kjørte ski fra Store Trolla var Arne Litlere, RFC-vinner Grete Flemmen og Robert Tangvold. De kjørte fra toppen våren 2000, etter å ha blitt temmelig gode på ski som elever på Oppdal skigymnas. Alle tre hadde bakgrunn som telemarkkjørere, men Trolla ble forsert med datidens toppturutstyr, som sannsynligvis ville framstått som temmelig antikvarisk i dag.

Vi starta grytidlig fra Hoås i Sunndalen, etter å ha satt igjen Steffens bil i Nerdal – så nær Innerdalen det er lov å kjøre med motorisert farkost. Med start på Hoås blir turen en slags mini-høgrute, fra en dal til en annen, via en temmelig høy topp. Oppturen foregår i et stort og bratt sørvendt heng, noe som forutsetter bombesikre forhold. Med stegjern og to isøkser klarte vi å forsere Trollas sørside på et par timer. 

Oppturen gikk greit, og det må den, for her er det ikke rom for å falle. I starten er man eksponert for snø-, is- og steinsprang ovenfra. Lenger oppe vil en utglidning få store konsekvenser, og snøskred vil bety en temmelig bombesikker død.

At leggmusklene mine brant var selvsagt uaktuelt å innrømme. Men jeg velger å tro de andre tenkte omtrent det samme. Omtrent ti meter under toppryggen fant vi ei vindleppe ved fjellveggen hvor det var fint å både gå på do og gi leggene en hvil. Vi hadde gått i skyggen hele dagen (egentlig morgenen/ natta), klokka nærmet seg sju, men sola og ryggen var endelig nær!

Pudder ja. På toppen av ryggen fikk vi vårt første møte med fjellsiden vi planla å kjøre ned. Og for et føre! Her lå 20 centimeter kald puddersnø, som ikke var det minste vindpåvirket. Yrs påstand om at det skulle blåse stiv kuling oppå her kunne vi glatt avfeie.

Men jeg oppdaget også noe annet. Nemlig henget under oss. Med nesten tusen dritbratte høydemeter ned til Storvatnet, som ligger mellom Trolla og Innerdalstårnet, kjente jeg umiddelbart nervøsiteten komme. Dette er åpenbart krevende skikjøring, hvor feil teknikk eller feil bedømming av snøen og underlaget kan få svært dramatiske konsekvenser. Heldigvis var været rolig og litt kaldt, og skredfaregraden lav.

Skal virkelig dette bli en av de få dagene i året hvor Trolla serverer makeløst perfekte forhold?

Det gjelder å nå toppryggen et stykke nord for ryggens laveste punkt. Hvis ikke må du omgå noen korte men krevende hamre. Jeg kunne kjekke meg med kunnskap fra fire sommerturer opp samme rute (og Trygve en tur vinterstid), og vi traff heldigvis blink. Dermed er mesteparten av toppryggen ganske grei gåing og klyving i eksponert terreng. Men med ett unntak, som jeg grua meg litt til. En hammer like under toppen forseres sommerstid på vestsiden, med enkel nedklatring og litt klyving opp – i løst fjell og svært eksponert lende. Greit om sommeren, men ikke noe stas med stegjern på beina og ski på sekken. Trygve mente å huske han hadde passert dette punktet på motsatt side av ryggen.

Etter hvert som det bratnet til skjønte vi at oppoverkrukset nærmet seg. Jeg tok en titt på «sommerruta», som frista lite. Å lure seg ned der så rett og slett veldig farlig ut med stegjern og ski, selv om det er bare gøy på tørt føre med joggesko og shorts. Dermed gikk vi rundt til østsiden, ned en snødekt hammer som var såpass skummel at vi tok fram tauet, og vips, så var vi forbi den kinkige hammeren. Og da så vi toppvarden nesten med en gang.

På toppen var jeg nervøs. Jeg klarte ikke helt å kvitte meg med bildet i hue av at snøen ble til edderkoppnett rundt meg oppi her, eller bildet av at jeg tryner og ramler utfor stupene vi har under oss. Heldigvis var jeg øverst i Trollheimen sammen med et par hyggelige og dyktige kamerater med gode evner til å roe ned både seg selv og meg.

Etter litt skravling, sjokoladespising og felleskrelling var jeg egentlig like nervøs, men så skjedde det noe i hue da jeg tråkka inn i bindingene (slik det alltid gjør egentlig). Da blir liksom alt så mye greiere. Jeg sklei litt ned fra toppen for å ta bilder, og kunne konstatere at skiene satt ekstremt godt på det gode føret.

Like etter at bildet over ble knipsa følte jeg meg ikke så nervøs lenger. Joda, Trygve er betydelig flinkere enn meg på ski, men han kjørte likevel så fort, kontrollert og avslappa at jeg klarte å lure meg til å tro at dette skal jeg også klare med den nødvendige sikkerhetsmarginen terrenget krever.

Det var muligens litt eplekjekt å kjøre to svinger med begge stavene i den ene hånda og den åpne sekken i den andre, men det måtte til for å få ny vinkel på Steffen som kom som andremann. Da tok jeg dette bildet:

Førstenedkjørerne – altså Arne, Robert og Grete, kjørte ikke S-renna. Jeg er ganske sikker på at den er vanligste ski-vei ned fra Store Trolla i dag. De tre som var først valgte ei trangere og lengre renne lenger nord. En formidabel prestasjon og ei fantastisk linje spør du meg.

20 år etter førstenedkjøringa forserte vi den bratte toppflanken på nydelig føre. Snøen var myk og stabil, og i det noe slakere midtpartiet kunne vi åpne opp og kjøre fortere, samtidig som vi jobba oss mot høyre (sørover) og S-renna. Vi målte aldri hvor bratt det er, men bratthetskartet antyder opp mot 50 grader i toppen, og ned mot 30 på det slakeste i midten. Fram til vi kom inn i S-renna hadde vi klippebånd i varierende størrelser under oss. I dette terrenget er det med andre ord ikke rom for skred eller trynings.

Vi holdt oss på beina og snøen holdt seg på plass. Snøen var fantastisk og åpnet for å kjøre fort i den store og bratte fjellsiden. Trygt nede på Storvatnet var det bare å peke skiene mot venstre og jobbe seg oppunder nordveggen på Skarfjell for å unngå de verste motbakkene på vei ned til Nerdal. Vi nådde etter hvert sporene fra Kongskrona, og kom oss velberga ned til Nerdal, etter det som muligens er den fineste opplevelsen jeg noensinne har hatt i fjellet. Da vi tok av oss skistøvlene var fasit omtrent 2000 høydemeter, seks timer på tur og avslutning sånn cirka klokka 10 - samtidig som en annen gjeng starta sin tur på Snøfjellet.