Brytende skare er snøtype nummer seks i snønerd og tindevegleder Andreas Haslestad sin oversikt over de sju sortene snø man bør beherske (helst før jul). En ting er å takle denne snøsorten, noe helt annet er å sette pris på den.

Her er et scenario fra onsdag, da arbeidet med å sette pris på snøsort # 6 var litt krevende. Trøsten kom heldigvis noen timer seinere, for da dukka snøsort # 1 opp.

Annonse

Østryggen på Hesten (jada, jeg er innforstått med alle ordspill-mulighetene her, men lar de ligge inntil videre), ca. 1300 moh:

Jeg: – Aaaaaaaargh!!! *Masse banneord som på ingen måte kan skrives her*

Toralf: – Du er flink!

Jeg: – Takk! *Masse banneord som på ingen måte kan skrives her* Gidder du ta over litt?

Toralf tar over brøytinga.

Toralf: – Hehe, ja her er det bare å grave seg opp.

Jeg (puster og peser): – Det frister mer å grave seg ned akkurat nå, spør du meg.

Toralf: – Vi bygger karakter nå vet du. Dette er nesten like effektivt som å stå opp tidlig eller fryse!

Info: Jeg sto opp klokka 04.10, og jeg frøys en god del før vi støtte på snøsort # 6 i nordsiden på Hesten.

Her måtte vi nemlig gå litt ned fra den stilige ryggen og følge en bratt snøbakke for å komme videre. Om sommeren er dette blokkterreng, men på onsdag var steinblokkene dekt av en meter sukkersnø helt uten motstandsevne, med sju centimeter nokså hard fokksnø på toppen. Aka skare som bar oss da vi sto på begge beina, men umiddelbart ga etter da vi løfta en fot for å gå videre.

Og bare for å bygge karakteren vår enda mer var snøen under skarejævelen så bunn- og viljeløs at vi gikk nedi så dypt at det kjentes i de akk så følsomme kroppsdelene man ikke forbinder med sånt. Slik sett ble denne motbakken en slags høyfjellsvariant av å tryne skrevs over railen ved Holmenkollen kapell i Oslo. 

Men Toralf har bulldoser-skills, og brøyta seg oppover i snøen og hamrene han etter hvert gravde fram. Snøen ga ikke mye hold til isøksa, men fyren er styremedlem i Norsk Tindeklub og har baksa med isøks og trå snø før. Innimellom flatet ryggen ut, og vi kunne følge steingrunn som ikke er skare siden det er stein.

Da skydekket samtidig slapp gjennom litt lys av desembertypen var det lett å forstå hvorfor vi driver og står opp midt på natta for å brøyte skare fra helvete. Foran oss har vi en utrolig vakker (heste)rygg, til høyre Viromdalen og Snøfjellet, til venstre Kongs- og Dronningkrona med de vakre isbreene som er Møre og Romsdals største, og bak oss landets nydeligste dalføre med majestetene Innerdalstårnet, Skarfjell og Store Trolla.

Det er lenge siden det har snødd, men ikke så lenge siden det har vært sinnssykt mye vind og temmelig varmt. Dermed er forventningene til skiføret i den nordvendte renneformasjonen fra skaret mellom Hesten og Midtitinden lave.

Øverst i renna er det knallhardt. Toralf kjører først, og når det er min tur tenker jeg det skal bli godt å komme ned og få seg en hvil. Jeg kjører forsiktig ned toppartiet, og ser Toralf stå på en safespot noen hundre høydemeter lenger ned.

Litt før jeg passerte han skjedde noe. Det ble litt slakere, høyden er omtrent 1200 meter over Ålvundfjorden, renna ble bredere og med positivt fortegn gjentok jeg *masse banneord som på ingen måte kan skrives her* og hyler av glede. Plutselig er det snøsort nummer en og både melkesyre, svette, behov for å drite og grave seg ned er borte som dugg for sola.

Typisk topptur med andre ord.