Galdhøpiggen sommerskisenter, populært kalt Juvass, har i øyeblikket helt perfekte forhold for alpintrening, det gnistrer i februaraktig vintersnø og storslalåmporter. Men noen av oss som var her i høstferien vendte blikket lengre opp enn toppen av t-krokheisen. 

Galdhøpiggen fra Juvasshytta vil aldri bli en randonée-klassiker. Til det er det for lite skikjøring, Styggebreen er ganske enkelt for flat til at det er vits i å kjøre svinger der. Men på den annen side er det ingen lang tur, det er bare seks hundre høydemeter fra bunnen av skiheisen (eller Juvasshytta) til toppen, og en skitur til toppen av Norges høyeste fjell i nysnø er vel uansett noe å få med seg? 

Mine turkamerater Frode og Rune stiller med henholdsvis telemarkutstyr og røslig frikjøringsutstyr.  For sistnevnte – med Prog-ski, Duke-bindinger og Strolz alpinstøvler – er det aller første tur på Galdhøpiggen. Frode har vært her på sommertur med familien og er spent på hvordan Norges høyeste fjell er i vinterdrakt. 

For min egen del blir det faktisk sjuende gang. To ganger på beina med tau over breen, den første sammen medfamilien i barndommen og så en en sommertur med min egen familie for et par år siden. Resten av gangene har jeg gått på ski. To ganger på kveldstur etter skitesting med Fri Flyt i månedsskiftet mai/juni. To ganger på våren sammen med Stian Hagen i forbindelse med Høgruta i Jotunheimen og boka om den

Men jeg har heller aldri vært her om høsten. Forholdene må sies å være typiske for den aller første turen med de ivrigste folkene. Snø har falt har oppå steinrøys. Noen steder har det blåst inn små dyner av snø som gjør føret og framkommeligheten fra, men ofte knaser det i stein, som vi håper ikke forkorter livet til feller, såle og stålkanter for mye. 

Det forandrer seg selvsagt når vi kommer på breen. Her er det fint føre og ikke et spor. Vi har vurdert tau, men droppet det. Etter tips fra vertskapet på Raubergstulen er breen grei om holder vi til høyre mot Veslepiggen. Der er sjansen for å møte på sprekker minimal. Vi kan krysse opp på snø og komme inn på eggen et stykke ovenfor sommerruta. Herfra er det litt klyving i steinur, før vi kommer inn på snødekket underlag på vei opp mot Galdhøpiggen. 

Nysgjerrig på hva som lurer rundt neste hjørne, har jeg prøvd å holde jevnt tempo uten pauser. Med mitt lette i utstyr har jeg litt dårlig samvittighet for det, men jeg vet at gutta bar er spreke og neppe vil la meg få noen luke uansett.  Dessuten er det et poeng å rekke ned til lunsj, det har vi strengt tatt lovet barna som trener svingteknikk i alpinanlegget. Da bør turen opp gå på godt under to timer.  

Utsiktene kunne ikke vært bedre. Jeg peker ut ruta for dag 4 på Høgruta i Jotunheimen, som det kommer tv-serie om i høst. I bakgrunnen ser vi de karakteristiske Hurrungane. Breene er dekket med nysnø, foreløpig uten skispor. 

Heller ikke på Galdhøpiggen har vi sett spor på veien opp, men i det vi kommer opp den siste bakken, ser vi en skikkelse som ser ut til å komme fra Spiterstulen. Første tanke er at her kommer en som vil komme oss i forkjøpet og legge førstesporet i bakken ned fra toppen. Men så ser jeg at han går til fots og at det går sakte, veldig sakte. 

Et par minutter etter at vi er oppe ved utsiktspunktet, dumper han en diger sekk ned ved siden av oss og legger seg bakover i snøen. Det viser seg at det er en tsjekkisk turgåer som startet fra Spiterstulen klokka fire om natta. Han er dyktig sliten og nesten tom for vann. 

Han får det vannet i vi har igjen. Vi har jo bare unnabakke ned til lunsj. Frode kaster seg utfor i telemarksvinger og klarer å bremse farten noenlunde før underlaget blir for steinete. Det er nydelig styresnø oppå fast skare. Vi traverserer under steinrøysa hvor vi tok av skiene og slår av en rask prat med noen som har fulgt i skisporene våre, før vi kjører ut rampen vi brukte for å komme opp på ryggen og samler fart før vi skal over breen. 

Her er det bare å la skiene peke rett ned for å slippe dobbelttak med stavene. 

Så er det en veksling mellom steinrøys og noe som ligner skiføre, men viser seg å være steinrøys, helt til vi er nede ved Vesljuvbreen og sommerskisenteret akkurat i tide til alpingruppas lunsjpause. Vi er mildt sagt strålende fornøyde med formiddagen. 

Dermed er det ikke sagt at du nå skal sette deg i bilen fra Oslo eller Bergen for å dra på skitur til Galdhøpiggen i oktober. Trollstigen er nok en bedre anbefaling. Det er ikke snakk om med enn et par hundre høydemeter skikjøring. Og du må regne med at skiene får juling. 

Men neste gang vi er her og vær og føre klaffer som nå, tar vi garantert turen igjen.