Buksa var det første jeg la merke til, i den pudderdekte lia langt over oss. På 400 meters avstand gjetta jeg på:
1. Hipster fra storbyen med stort oppmerksomhetsbehov
2. Jibber som hang igjen i 2002
…det som skulle vise seg å være sannheten kunne ikke falle meg inn i det hele tatt.
Noen høydemeter senere observerte jeg litt mer, og tillot meg å utelukke alternativ 1. Først var det en liten tass på langrennski som gikk foran. Han holdt for øvrig et imponerende tempo etter 700 høydemeter, og 150 igjen.
Jeg kunne fortsatt ikke begripe dette med buksa, men det er fint å ha noe å filosofere rundt mens man går motbakke med pudder til midt på leggen.
Selv gjorde jeg et overslag på mitt egen utstyr. Med ski, støvler, klær, sekk med innhold og den slags tipper jeg utsalgsprisen på samla utstyr på undertegnede var rundt 30 000 kroner. Det er ikke så lite egentlig. Men det er også verdt det, for jeg elsker dette her. Dypt og inderlig.
Men det gjør nok pappaen og sønnen som gikk foran meg også. Da mine to turkamerater og jeg tok de igjen like under toppen fikk jeg svaret jeg ikke engang drømte om lenger ned. Pluss noen andre svar.
Foran gikk altså en kar i 12-13 årsalderen eller der omkring. En smørblid type som gledet seg stort til nedkjøringen, men også lot seg begeistre av den vakre naturen rundt oss. Han pekte begeistret i retning av både hjembygda og fjellet over denne hjembygda i Romsdal.
Bak gikk århundrets pappa. Han hadde antikvariske rammebindinger, smale toppturski fra tidlig totusentall og tilsvarende støvler. Blytungt, smalt og blottet for gåutslag slik vi har i dagens utstyr.
På ryggen bar han et monster av ukjent (for meg) merke. Hundre liters sekk med store sidelommer. Han hadde hektet sønnens twintipski i noen stropper nederst, slik at de hang og slang rundt lårene hans. Oppi sekken lå blant annet sønnens slalåmstøvler.
På beina hadde han verken hipsterbukse fra storbyen eller freeridebukse fra 2002. Han brukte arbeidsbuksa si fra Statens vegvesen eller noe sånt: Samme bukse de som dirigerer trafikk midtvinters har. Tung som Ever Given, stiv som et spett, solid som et tilfluktsrom, pustende som en gråstein, vanntett som ei dongeribukse, vindtett som ei t-skjorte og synlig i mørket.
Etter å ha gitt den hyggelige sønnen sin velfortjente hyllest, slo jeg (med stæsj for 30 000 ellerno på meg) av en prat med årets pappa. Han fiska fram en colaboks fra containeren sin – nei, jeg mener sekken – og spurte ivrig om navn på fjellene rundt oss samtidig som han hyllet den fantastiske opplevelsen han fikk dele med sin smørblide sønn. De hadde gått nesten 900 høydemeter sammen, og det var ingenting som tydet på noe annet enn at slitet hadde vært en sann og ekte glede for begge to.
Vi fikk aldri presentert oss skikkelig, så jeg vet ikke hvem du er, men hvis du skulle komme over denne teksten, så vil jeg gjerne gjenta det jeg sa på toppen av Trolltinden: Fins det kåringer av årets pappa så vil jeg gjerne nominere deg – og jeg håper og tror det ikke bare var jeg som ble dypt imponert og inspirert denne fine vinterdagen på Nord-Vestlandet.
