Lyngenhalvøya strekker seg om lag 90 kilometer fra bunnen av Tamokdalen i retning Nord-Fugløya og Nordishavet. Fra sør til nord er halvøya dominert av de prangende alpine Lyngsalpene, kun avbrutt av fjordarmen Kjosen, som kløyver fjellmassivene nesten tvert over på midten. Jeg ligger i soveposen på ei gresslette ned mot rullesteinstranda i Tyttebærvika i Kjosen, og venter. Det er sent i april 2017. Vinteren har vært uvanlig kald og uvanlig snørik. De siste to ukene har fulgt mønsteret med et godt snøfall, etterfulgt av stabile temperaturer og lite vind. 
– Etter planen skulle han vært her for tre timer siden, lurer på om han er OK, sier jeg til Andreas som venter sammen med meg. 
Etter årevis med konstant kontakt over mobiltelefon med alle man skal møte, hvor normen heller enn unntaket har vært endringer av planene i siste øyeblikk, kjennes det ut som situasjonen vår tilhører en annen tid. Som motstandsfolk i påvente av en kurér vi tror kommer, håper kommer, speider vi ut over fjorden etter en liten flekk av et menneske som må ha kommet seg gjennom en hardere prøvelse enn hverken jeg eller Andreas kan forestille oss. Og når han fram til oss vil han bare være halvveis gjennom den.

To uker tidligere forsøker jeg å spore opp Vegard Rye for å låne et par lette stegjern. Da vårt daglige samvær gjennom 13 års skolegang opphørte etter videregående, kunne han forsvinne i ukevis uten at jeg, eller noen av våre felles venner, klarte å finne ut av hvor han hadde tatt veien. For så å dukke opp etter en klatre-, ski- eller surfetur, kanskje til Costa Rica, kanskje til en huleleir bare en halvtime fra byen. Overraskelsen var derfor ikke stor da jeg først ikke kom gjennom til telefonen hans. Noen timer senere ringte han meg opp igjen: 
– Jeg er halvveis gjennom en treningstur, passer det om jeg kommer innom etterpå? sa Vegard over vindstøyen i høyttaleren.
– Klart det,  svarte jeg. 
Når kommer du da?”
– Om seks timer.