Fredag kveld ringte Ola og fortalte at han hadde planer om å ta turen til det som kanskje er Norges mest populære toppturområde for tiden. Åbittind/Trolltind fra Jordalsgrenda. Jeg er ikke vond å be når Ola foreslår tur. Han er lommekjent i mange av fjellene og har alltid en overraskelse på lur. Men som forventet stilte han og skimo-kompisene Håkon og Knut Inge med lett utstyr. Ola går med rundt to kg på hver fot.

Jeg stiller med nesten det dobbelte. Da gjelder det å ta i litt ekstra i motbakkene for å ikke sinke turlaget for mye. Og med tyngre utstyr og stivere støvler blir det forsmedelig om de også skal klare å få ei luke på meg nedover. Det gjelder altså å stå på stort sett hele tiden. Jeg taper mye bare på skiftene mellom kjøre- og gå-modus. De andre skifter modus på støvlene i ett grep. Jeg har to spenner og ei pløse som skal på plass. I tillegg til ei reim og ikke å forglemme ski/walk-låsen. Bindingene og fellene mine krever også flere grep.

Uansett, vi får nydelig lys og snø på våre nedkjøringer. Bare fordi vi orker å gå litt ekstra i forhold til normalturen. Alle fjell har alternative oppturer og nedkjøringer. Det må man utnytte. Og har man først tatt turen utenfor tråkka løype, så vil man bare ha mer. Fordi det åpner seg stadig nye muligheter. Det er nye daler. Nye renner. Nye flanker. Og det er akkurat dette vi må bli flinkere til.

Dra på eventyr. Dra på turer der resultatet ikke er gitt på forhånd. Inn i det ukjente. Til og med velkjente og snille Storbekkhøa har spennende muligheter om man bare våger seg litt utenfor sonene der alt er trygt og greit. Og finner du gull, legg det gjerne ut på sosiale medier. Slik at alle de jeg kjenner som har flyttet sørover angrer bittert og kommer tilbake.

Se flere bilder her: