1100 meter under – og ikke så veldig langt foran – skituppene mine er det fjord. Faktisk; uansett hvilken retning jeg peker tuppene så stikker de opp av tørr nysnø og peker mot saltvann. I vestlig retning er det til og med to fjorder. Vågsfjorden ytterst, og den lille men spektakulære Straumbotn; fjorden som nesten deler Andørja i to. Sola skinner, snøen er kald, fjorden blå og vinden rolig, men helt stille er det ikke. Jeg er omringet av saltvann og elleve frittstående topper over 1000 meter – tjue hvis du regner med alle spir og pinakler. Ingen øy i Europa er så tettpakka med fjelltopper som Andørja i Troms.