1100 meter under – og ikke så veldig langt foran – skituppene mine er det fjord. Faktisk; uansett hvilken retning jeg peker tuppene så stikker de opp av tørr nysnø og peker mot saltvann. I vestlig retning er det til og med to fjorder. Vågsfjorden ytterst, og den lille men spektakulære Straumbotn; fjorden som nesten deler Andørja i to. Sola skinner, snøen er kald, fjorden blå og vinden rolig, men helt stille er det ikke. Jeg er omringet av saltvann og elleve frittstående topper over 1000 meter – tjue hvis du regner med alle spir og pinakler. Ingen øy i Europa er så tettpakka med fjelltopper som Andørja i Troms.

Fjelltoppen vi står på er den høyeste, heter Langlitinden, og ligger 1276 meter over havet. Men jeg har bare gått de siste hundre høydemetrene, og en jevn strøm av folk med ambisjoner om å stjele sjettesporet mitt velter opp toppflanken. Den mest skjeggete av dem for andre gang i dag (det var han som tok førstesporet).

Maskina som sørget for at vi slapp å gå noe særlig har nettopp levert en ny ladning med ivrige frikjørere, og hva den motorfarkosten har å gjøre høyt til fjells blant noen av Norges flotteste skifjell kommer vi tilbake til.