Lenge leve telemarken

En tekst om flyt i livet, bevegelse og tiden.

Sist oppdatert 25. januar 2015 kl 10.00
All skikjørings mor, Telemark, er ikke død. Det mener denne mannen, Fredrik Sigurdh. Og randonné er forresten kjedelig. Kjør debatt! Foto: Geir Jartveit
All skikjørings mor, Telemark, er ikke død. Det mener denne mannen, Fredrik Sigurdh. Og randonné er forresten kjedelig. Kjør debatt! Foto: Geir Jartveit

Fredrik Sigurdh

Foto: Geir Jartveit
Jobber i Training & Travel Sweden AB, Oppvokst i Småland, utdannet Guide for Skog, fjäll och Hav. Lang erfaring med friluftsliv året rundt, med alt fra den svenske Turistforeningens fjellstasjoner til destinasjoner i andre land. Han har også utdanning fra Hotell&Restaurang, og arbeidet i flere år som kjøkkenmester og kokk, og drevet egen restaurant i Norge og Sverige. Han startet opp Skandinavias første Kona Bikepark 2005 i Sverige, og er forfatter og produsent på ulike bøker og artikler. Han har gjort prosjektstudier om extremsport/Adventureturisme i Norge, og bodd her siden 2006, både på grunn av naturen og kjærligheten.  

Selv har jeg benyttet meg av telemarkstilen siden jeg var 19 år gammel. Det begynner å bli litt over 20 år siden nå. Jeg begynte da det var en relativt ukjent stil i Sverige, kjørte videre da telemark en stund var litt hippt og tøft, og fortsatte da det var umoderne. Den dag idag er jeg fortsatt en avhengig telemarkskjører, nå når det er ordentlig umoderne og gjemt unna i de samme støvete hjørner som monoski av mange forståsegpåere. Dessverre har mange av disse menneskene, som setter ulike stiler i moderne og umoderne bokser, ikke forstått skikjøringens sjel, og kaller all skikjørings Mor for utdatert. For folk uten innsikt og forståelse, er det vanskelig å forklare. Men folk med et åpent hjerte forstår at opprinnelsen og det grunnleggende aldri vil tillate å bli klassifisert, på noen måte. Spesielt ikke i kategorien «mote».

Telemarkskjøring har vært alt fra populært til upopulært og utskjelt, moderne og nyskapende, kopiert og inspirert av andre skikjøringsstiler og holdninger.

Men! Aldri har telemarkskjøring vært kjedelig!

LES OGSÅ: På bøyde knær

Selvfølgelig er jeg ikke helt innesnødd i Telemark. For noen år siden eide jeg faktisk et par randonee-ski og tilhørende utstyr, men etter to dager på ski med innkapsling i kjedelige alpin / randonee-støvler, fastlåst på et par stive, men lette toppturski, kjente jeg at det var på tide å gå tilbake til min skikjøring, «Soul skiing» som det kalles så vakkert av amerikanerne.

Amerikanerne kan være både høylydte og pågående, men de vet å sette pris på det ekte og riktige. Fremfor alt, setter de tøffe navn og benevnelser på alt som ligger de nær hjertet. Amerikanske telemarkskjørere er ofte skjeggete – jævlig skjeggete. Litt hardcore og stolte. Mine første famlende forsøk på å prøve å få til denne vakre kjørestilen, startet med en uke med harde prøvelser og øvelse i Storliens bitende kalde alpinbakker i midten av februar 1995.

«Etter to dager på ski med innkapsling i kjedelige alpin / randonee-støvler, fastlåst på et par stive, men lette toppturski, kjente jeg at det var på tide å gå tilbake til min skikjøring»

For meg var det en vanskelig teknikk å mestre, disse lave Scarpa fjellskiskoene av lær på de smale Rossignol TMS turtelemark-skiene, med rundt 55 mm midtbredde. Venstre sving fikk jeg til fra dag 1. Men da jeg skulle hoppe / svinge over i høyresvingen, ble det verre. Telemarksvingen slipper ikke hvem som helst inn i varmen, du må bevise at du er verdig nok til å bruke «alle skistilers mor» på fjellet.

LES OGSÅ:  Telemarksvingen

Hver gang endte det på samme måte, med knall og fall. Heldigvis hadde vi den svenske mesteren fra det svenske landslaget i telemark som  skiinstruktør. Samme person ville sikkert hatt en VM-medalje av edleste sort i USA to år tidligere. Dermed kunne ikke utgansgpunktet vært bedre.  Etter god retorikk og enda bedre pedagogikk fra skiinstruktøren, fikk jeg den fjerde dagen til en av mine første virkelige svinger, med en skikkelig hip hoftebøyeteknikk og med kroppen i en klassisk positur i bakkens fallinje.

Afterski-ølen og den tilhørende Jägermesteren smakte utmerket denne ettermiddagen.

Det var der, etter fire dagers testing og feiling, i svette skiklær på afterski med et et klassisk rock`n roll-coverband på scena, at jeg innså at dette var min måte å ta meg ned fjellsider på i fremtiden. Telemark tok meg fra Storliens bitende vind, til mange fine steder som Hemsedal, Åre, Stryn, Hafjell, Riksgränsen, New Zealand, Whistler, Verbier og tilbake til Stryn igjen i siste del av 90-tallet.

Et sted på midten av 90-tallet kunne du se det, først som en liten krusning i horisonten. Denne krusningen skulle senere vise seg å vokse seg stor og bli utendørsbransjens største bølge i moderne tid. De som ikke våget eller valgte å surfe på bølgen, forsvant inn i historien som en lett bris blant løvet en mild og vakker sommerdag.

En revolusjon var på gang.

Vinteren -96 hadde ski-industrien begynt å svaie og ble tatt på senga, av den første store snowboardbølgen med unge mennesker kledd opp i skate- og surfeinspirerte klær fra Reef, Quicksilver og Airwalk, som kjørte på Burton og Nitrobrett. Unge mennesker som nektet å bli guidet av de voksnes usynlige melankolske regelverk.

Punk og rock-holdningen hadde ankommet fjell og snø. Jeg likte den nye bølgen, som en av få fikk jeg gjennom lokale snowboardere tilgang til Parken i Hemsedal, lukket for skikjørere. Mange andre ble uten nåde kjeppjaget ut av bigjumper og annet gøy. Den store endringen skjedde egentlig ikke før sommeren 1999, da det første paret med gule og svarte Salomon Teneighty kom på markedet i Norden.

Stryn var hot-spot nummer 1 på slutten av 90-tallet. Alt som kunne krype og gå av markedsfolk i ski- og utendørsindustrien, hadde (eller ønsket at de hadde) en eller annen fot inne på Folven camping – der de fleste campet eller i det minste stoppet innom for å drikke øl og spise pizza etter dagens sommerskikjøring.
Selvfølgelig var også kremen av skiløpere på plass, alpine landslag fra forskjellige land, moderne ekstremskikjørere, langrennslandslag, luftakrobater, snowboardere og telemarkskjørere. Og andre folk som bare hang rundt Folvens atmosfære. Her festet noen av Skandinavias beste telemarkskjørere hælen for første gang siste året på 90-tallet i Salomons Teneighty. Ingen, bortsett fra noen få, så seg tilbake med nostalgi i blikket. Ikke minst skiindustrien, som hadde en rekke tøffe år bak seg. Man kan vel også si at det var denne sommeren at «Soul Skiing» ble dolket i ryggen av mange.

LES OGSÅ: Telemarkstøvler

Midt oppe i alt dette kaoset som rådet, fantes det ikke plass til telemarkskjøringen. Det var en humpete vei for telemarkstilen. Den ble klemt mellom smarte power-points, store visjoner, spenstige sponsoravtaler og markedsledende posisjoner. Naturligvis gjorde overvintrende telemarkskjørere det eneste rette, hoppet av toget, sto på sidelinjen og ventet på at hetsen skulle gå over.

Det er der vi venter på deg, vi som fortsatt er skiløper i sjel og hjertet. Vi som alltid har vært «Soul skiers» og passet på, beskyttet og støttet, oppfostret og støttet Moren til all skikjøring. Telemarkskjøring er din storebror som backer deg opp når du møter den dumme typen på skolen, din søster når du trenger råd når du kjøper klær når du er 15. Den er din bestefar i garasjen som lærer deg å snekre pil og bue når du er 8 år, den er foreldrene dine når du ikke gidder å lage mat eller vaske klær i studentleiligheten.

For fjellene glemmer ikke så lett, skistilenes Moder er tilgivende for de som er nysgjerrige og spent på utviklingen. For moren til den fremste skistilen vet at vi alle kommer tilbake. Etter noen år med utsvevende, pulserende livsstil med pastellfarger, er det godt å komme tilbake til det trygge og velkjente.

– Følg hjertet ditt og bli en «Soul Skier» igjen, for det er jo det du alltid har vært, selv om du trodde du hadde glemt hvordan det var. 

Publisert 25. januar 2015 kl 10.00
Sist oppdatert 25. januar 2015 kl 10.00
annonse
Relaterte artikler
annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen