Jeg sleit. Jeg sleit virkelig. Jeg skjønte ikke poenget med alt dette maset. Kunne jeg ikke bare holdt meg til skogen? Dytte sykkelen, hva i all verden var poenget med dette? Jeg hadde jo tenkt meg på sykkeltur, ikke dyttetur. Men så kom jeg over kanten. Ikke mentalt, men fysisk altså. Jeg satte foten foran den andre, og så innover platået. Jeg så vidda. Jeg så toppen. Jeg så havet. Og viktigst av alt, skjønte jeg hvorfor turen kom til å bli bra. Minnene fra de første gangene jeg tok med sykkelen på fjelltur står fortsatt sterkt i minne hos meg. Som bygutt har jeg vokst opp med sykling i markene rundt byen, fjell sto ikke på lista. Men så tok jeg sertifikatet, og begynte å kjøre rundt.

Les mer om stisykling her!

De første turene i Trollheimen ga meg lyst på mer fjell. Det var utsikten, det var de bratte passasjene og utfordringene som trigget meg da, og som fortsatt trigger meg i dag. Gjennom arbeidet med boka Stisykling i Norge fikk jeg boltre meg i norske fjell, og her har jeg samlet noen av mine favoritter. Dette er turer som har den fellesnevneren at de alle går over eller til en topp, og byr på mye fin sykling. Noen er bratte, noen slake, andre er supertekniske, mens andre kan du fint gjøre om du er helt fersk. Uansett, kom deg ut og opp med sykkelen.