Jeg sleit. Jeg sleit virkelig. Jeg skjønte ikke poenget med alt dette maset. Kunne jeg ikke bare holdt meg til skogen? Dytte sykkelen, hva i all verden var poenget med dette? Jeg hadde jo tenkt meg på sykkeltur, ikke dyttetur. Men så kom jeg over kanten. Ikke mentalt, men fysisk altså. Jeg satte foten foran den andre, og så innover platået. Jeg så vidda. Jeg så toppen. Jeg så havet. Og viktigst av alt, skjønte jeg hvorfor turen kom til å bli bra. Minnene fra de første gangene jeg tok med sykkelen på fjelltur står fortsatt sterkt i minne hos meg. Som bygutt har jeg vokst opp med sykling i markene rundt byen, fjell sto ikke på lista. Men så tok jeg sertifikatet, og begynte å kjøre rundt.

Les mer om stisykling her!