ALTA Alta har et lite, men aktivt sykkelmiljø. Ultra-rittet Offroad Finnmark har vært med å sette byen på både det nasjonale og internasjonale sykkelkartet, og vinterstid er det et aktivt fatbikemiljø som bruker mye tid på tilrettelegging for vintersykling. Det måtte bli Bjørn Michaelsen som skulle vise meg rundt i Alta. Det skjønte jeg etter en melding jeg fikk på Facebook i 2014. Jeg hadde nettopp gitt ut bok om stisykling i Norge. Alta var ikke med. Bjørn var ikke fornøyd. Han var ikke den eneste som ikke var fornøyd med at nettopp hans stier var med i boken, så mye kan jeg si. Men det var noe med engasjementet, som gjorde at jeg måtte ta denne mannen på ordet. Variasjon, sa han. Flere ganger. I det jeg setter foten på trappa ned fra flyet, treffer den første regndråpen panna mi. Foten min vakler når et tordenskrall flerrer over himmelen når jeg skal ned på andre trinn. Velkommen til Alta. Norges beste sykkelby. Vel «Norges beste» er kanskje en overdrivelse. Men både i nordnorsk og nasjonal sammenheng er Alta helt i toppsjiktet. Men ikke på den måten du tror jeg mener. På den andre måten. Det som foregår på asfalt, og kalles transportsykling. Mens jeg venter på bagasjen, går strømmen på Alta lufthavn. Når bagasjebeltet endelig begynner å bevege seg igjen, kommer den ene sykkelkofferten etter den andre ut. Ryggsekkene på de som står og venter er av merker som Evoc og Osprey, og i stroppene henger det sykkelhjelmer. Det er mindre enn en uke til Offroad Finnmark, og syklistene har begynt å trekke mot Alta. Rittet er som utenfor kategori å regne, og man kan velge å sykle enten 150, 300 eller 700 kilometer på vidda. Men jeg har ikke tenkt å sykle i nærheten av så langt. Sykkelkofferten min veier litt mer enn alle andres. I kofferten min er det ingen rittsykkel, men en stisykkel.  Alta trenger bare en natt på å bøte på det dårlige været. Neste morgen er det en værtype som er måneden juli mer verdig. I solsteken, med sjøutsikt sitter Bjørn Michaelsen i den norske sykkelbunaden bestående av Fjørå-bekledning. Folkehøgskolelæreren lever opp til klisjéen som gjerne brukes om vaskeekte friluftsmennesker. Solbrunt, furet ansikt. Rolig, men engasjert historieforteller. Vi utveksler de sedvanlige høflighetsfrasene før vi tråkker ut fra oppkjørselen sammen med to tidligere elever fra folkehøgskolen. De har blitt så glade i Alta at de kommer hit for å jobbe i sommerferien fra stuidene. Vi tar av fra veien og inn fra et boligfelt, og plutselig er vi på smale stier. En gruslagt skiløype går gjennom skogen, og vi krysser den flere ganger. Jeg stusser over sporvalgene til Bjørn, men den litt kronglete syklingen over små knauser, myrpartier og røtter tar oss opp til et høydedrag. Plutselig får jeg puste litt bedre i sommervarmen. Store svapartier strekker seg i alle retninger.  Det fuktige myrlandskapet har blitt ødelagt av hogstmaskiner, der vi tar oss østover og inn i Alta-dalen. Jeg føler meg nesten dum for å ha antatt at Alta bare var et viddelandskap. Langs en av Norges beste lakseelver strekker det seg smale stier i store kurver, glasert med barnåler av ypperste kvalitet. Langs elvebredden ligger laksefiskebåtene tett som hagl nedover. Etter to stikryss gir jeg opp å prøve å orientere meg. Jeg får ikke helt med meg alt det Bjørn forteller en sykkellengde foran meg, men jeg hører ord som fatbike, Offroad Finnmark. Jeg må vite mer, så vi stopper opp. – Jeg hadde sykla rundt omkring på vidda på egenhånd i mange år før gjengen i Offroad Finnmark tok kontakt og ville ha en tur på vidda og diskutere dette rittet. Da var det veldig begrenset miljø. Det er enormt mye dugnad og innsats her i Alta på å tilrettelegge og arrangere. Jeg prøver riktig nok å ha en annen tilnærming enn ritt og puls, med kaffekjele, og heller sykle for syklingen sin del. For meg er det ikke noe poeng å sykle fra hverandre, forteller han. – Var det sykling på vidda du begynte med?– Jeg har alltid vært litt pragmatisk, og brukt sykkelen til fisketurer og bærplukking. Veldig tidlig når jeg jobbet på Øytun(folkehøgskolen, red.anm) så innførte jeg terrengsykling i det linjefaget. Da begynte vi å dra på langturer, med overnatting i telt på begynnelsen av 90-tallet med elevene. Det var med DBS Kilimanjaro, men det var jo det vi hadde. Det er ikke bare på asfalten det satses på sykkel i Alta. Bjørn kan fortelle om en voksende interesse de siste årene, som rittet Offroad Finnmark kan ta mye av æren for.  – Motoren her i Alta har vært Offroad Finnmark. Det har spredd seg veldig, og folk har fått en veldig konkret målsetning om hva de skal gjøre med syklingen sin. Så sprer det seg til de som driver med tursykling. Jeg har hatt terrengsykkelkurs i ganske mange år. De første kursene var damekurs, for det var en del sykkelenker som hadde mannfolk som syklet. Det het seg jo en stund at man hadde ”sykle til jobben-aksjonen”, og ”sykle fra familien-aksjonen”. Det var en del mannfolk som syklet med skylapper som ikke skjønte konsekvensene. En del damer ville drive med dette, og det var veldig artige kurs. Mange av de som var med på kursene har blitt skikkelig flinke.  Bjørn kjenner stiene rundt Alta bedre enn de fleste. Han har vært ute på fjellet. Mye. Og når han tråkker opp mot toppen av platået Nalganás fra Romsdalen tenker jeg han burde vært en selvskreven deltaker i Offroad Finnmark. Men han fnyser det bare bort når jeg spør. Jeg får bare «kaffekjelen på bålet» til svar igjen. Og han tråkker videre. Men han har bidratt i planleggingen av løypa. Og stien vi sykler er en del av det ekstreme rittet på vidda. – Dette er den gamle postveien mellom Karasjok og Alta. Det var en fjellstue nede i Romsdal, og dit var det en dagsmarsj fra Jotka Fjellstue. Fjellstuene var spredt rundt slik at embedsfolket fikk en passe dagsmarsj, forteller Bjørn. Når vi sykler ser vi rester av gamle hest- og kjerrespor noen steder, og som med tiden har blitt utradert av både traktor og ATV-spor. De gamle ferdselsårene mellom fjellstuene lever i beste velgående, bare utvidet. På vei opp passerer vi et gammelt skiferbrudd. Moder jord har for lengst begynt å bryte ned det menneskelige inngrepet, de sorte skiferlagene er dekket av mose. Det tar noe tid å venne seg til at det er to stier som går parallelt. Vi får en liten smakebit av vidda når vi til slutt kommer opp på platået som er Nalganás. Om det var et toppunkt her, ville jeg ikke vært i stand til å skille det ut fra alle de små høydedragene. Med ryggen mot Altafjorden ser jeg inn i det tilnærmet uendelige, flate landskapet. Nede ved fjorden bryter sola nesten gjennom det tunge skydekket. Fra vidda kommer mørke skyer og jager oss, og det blir mørkere. På tide å finne veien hjem. Landskapet er så flatt at det nesten ikke er merkbart at det går nedover. Men nødvendigheten av å tråkke pedalene rundt avtar. Den smale stien er så lite synlig i lyngen at jeg må konsentrere meg hardt for å holde begge hjulene på lovlig grunn. Myrtuene blir høyere rundt meg, og så begynner små bjørketrær å dukke opp i synsfeltet. Overgangen fra vidde til skog er nesten ikke merkbar. Farten bare øker. Hadde jeg kjørt rittfulldemper her, hadde jeg antakelig vært livredd for å gå over styret hvert sekund. Endurosykkelen jeg har valgt får stadig lide for min mangel av sporvalg, og dertil håpløse manøvre for å redde meg inn.  Jeg står i pedalene, rumpa noen centimeter over setet, og lar sykkelen følge terrenget. Men jeg er redd. Det er bratt, sleipt, og stien ser ikke ut til å flate ut. Snarere tvert i mot. Armene låser seg fra skuldrene og ut, og det begynner bli vanskelig å kontrollere sykkelen. Bjørn er forsvunnet for lenge siden, nå er det bare meg og bjørkeskogen. Et magadrag og en real ”ta deg sammen tanke” må til. Jeg får til slutt kontroll på egen kropp igjen, og begynner å senke farten. Det er i grevens tid. Den smale, lumske bjørkeskogstien spytter meg ut på et parti som minner mest om skiferbruddet vi passerte på vei opp. Steinhellene klakker og spretter sideveis under hjulene mine, og den klissete gummiblandingen i dekkene har ikke sjans mot steinene som utgjør det gamle bekkefaret. Om slitne syklister i Offroad Finnmark kommer til å kunne nyte den legendariske utforkjøringen er usikkert, men når jeg endelig kommer til bunnen, og det oser røyk av bremseskivene når jeg krysser en bekk, håper jeg at hvertfall noen av dem har krefter igjen når de står på toppen. De tidligere elevene av Bjørn, Erik og Daniel har sagt seg villige til å vise meg en tur mens Bjørn er i andre ærend neste dag. Vi tar bilen ut til Sørelvdalen og begynner å ta oss opp et elveleie. ATV-sporet vi følger går sporadisk inn og ut av elva. Hadde vannstanden vært noe høyere, ville det vært umulig å ta seg fram. Mens vi plasserer den ene foten foran den andre opp steinene i elveleiet, forteller Erik at dette er en av de typiske toppturene han liker å ta. 15 minutter med bil ut, en time opp, 20 minutter ned igjen, bilen hjem. At vi er så nære bebyggelse er fortsatt vanskelig for meg å skjønne, landskapet er så vilt at det ikke ligner noe annet jeg har sett. – De må være bestilt av turistkontoret, tenker jeg. Over høydedraget ser jeg først bare noen gevir. Så noen nysgjerrige øyne. Så noen til. Før jeg vet ordet av det, kommer en hel reinsdyrflokk. De luntende men majestetiske dyrene går i vifteformasjon rett mot oss. Hadde jeg ikke visst bedre skulle jeg mistenkt dem for å posere, men de stopper opp på 50 meters avstand og stirrer. Vi stirrer, spiser sjokolade og stirrer mer tilbake, før de dreier rundt oss og tar seg videre inn over vidda. Gudene vet hvor de skal. Vi skal ned igjen.  Bjørn og de andre syklistene har snakket varmt om variasjonen i Alta, og den får jeg føle på neste dag når vi skal til fjellet Borras, som ligger litt øst for Alta. Når vi tråkker ut fra parkeringen, minner både sti og vegetasjon mer om en sti i Nordmarka utenfor Oslo. Det går opp og ned over små høydedrag, men vi tar stadig høydemeter. Jordsmonnet med røtter byttes ut med stein, og snart har vi tatt oss opp til et nytt svaberglandskap, mye likt det vi for bare timer siden syklet nede i Alta sentrum. Et hint av Trollheimen, en eim av svabergene jeg syklet rundt Narvik. Men vi er ikke oppe ennå. Bjørn lunter av gårde i det rolige, men effektive tempoet sitt. De store pluss-dekkene på sykkelen hans knatrer, drivverket surrer med en metallisk kvernelyd. Vi blir bare oppgitt, og dytter syklene opp det samme terrenget. Jeg, Erik og Daniel ser på hverandre og rister på hodet. Fåfengt prøver vi på noen crux, men verken form eller teknikk spiller på lag i sommervarmen. Det står i grell kontrast til været som møtte meg på flyplassen. Plagg etter plagg ryker, svetten renner. Og så skal vi ned.Turen til Borras er over, sola har gått ned, og Offroad Finnmark begynner om 24 timer. Hvilke stier deltakerne i rittet går glipp av, får de heldigvis ikke vite.