Henrik, som til vanlig holder til i Tamokdalen i Troms, hadde hjelmkamera på hodet da skredet løsna i Le Tour-delen av skianleggene i Chamonix 2. januar i år. Henriksen innrømmer at de gjorde flere feil –og at de har lært mye.

Her er Henriksens egen beskrivelse av den dramatiske hendelsen (filmen ser du over):

Vi hadde akkurat kjørt ned en urørt side på 200 høydemeter med fantastiske forhold som vi hadde gått opp, og var på vei ned mot den andre delen av runnet nedover som vi hadde sett oss ut. Sett i sideprofil så skulle vi traversere 50 meter, rett nedenfor en høyde. Vi stanset og vurderte tilstanden dithen, at hvis vi holdt oss 10 meter i side for bunnen av markant høyde, så burde det ikke være noe problem.

Det vi imidlertidig bommet helt på, var at laget under nysnøen som hadde falt i løpet av natta i all sannsynlighet var dårlig og fungerte som en fantastisk glideflate.

Vi ble uansett enige om at vi skulle kjøre ned der, tre og tre med 15 meter mellomrom mellom hver kjører. Som dere kan se av videoen så var det i midlertidig noen som ble litt ivrige og tok meg igjen.

Nøyaktig hvem som utløste skredet er ukjent, men det ble fjernutløst, ved at det øverste snølaget brakk av på toppen av høyden (se illustrasjon).

Hellingen i det henget vi kjører i er rundt 30°, mens det er adskillig brattere opp mot toppen av høyden. 

I etterkant burde vi absolutt gravd en snøprofil for å ha vært sikre, da dette ville gitt oss svar på lagdelingen.

Mens jeg kjører bortover så brekker plutselig skikjører 1 og 2 av ned mot flaten. Jeg husker veldig godt at jeg reagerte på hvorfor begge gjorde det, da jeg plutselig fikk øyet på all snøen som seilte nedover, og jeg brakk av mot høyre selv. Samtidig som jeg brekker av så blir jeg tatt av det første skredet som kaster meg forover.

Når det gjelder å bli tatt av skred, så har man jo hørt så mangt. Noen mener man bør «svømme»mens andre mener man bør gjøre seg så stor som mulig.

Akkurat dette har jeg spøkt litt med tidligere. Hvem er det som rekker å vurdere om de skal «svømme» eller legge seg langflat når det blir tatt av skred?

Uansett, idet jeg ble tatt av første skredet, så var det akkurat som å bli slått forover av en stor bølge, så det naturlige for meg ble da å «svømme», i den grad dette lar seg gjør med ski og staver. Dette var antagelig et av kriteriene som sikret at jeg ikke ble kastet rundt og endte opp med skia i været, slik som jeg kjente at jeg var på vei til.

Jeg kjente vibrasjonene i bakken som varslet om en ny «bølge» og klarte heldigvis og løsne staven så jeg fikk frigjort den ene hånda mi. Med kjeften full av snø og et par veldig kalde svelg klarte jeg å lage et luftrom foran munnen, slik at jeg også klarte å beholde venstrehånda fri.

Etter den siste «bølgen» skylte over meg, begynte jeg umiddelbart å grave meg opp til overflaten med den frie hånden, da jeg vet hvor fort snø (og da særlig snø etter ras) setter seg og blir hard som betong.

Som man kan se av det ene bildet så sitter jeg helt bom fast med skituppene ned, og kun venstrehånda som jeg klarte bevege. Over meg var det ikke mer enn en 30-40cm snø, men man merker godt vekten av dette. 

Sånn i ettertid så sitter man jo ofte og tenker på hva som kunne vært gjort annerledes, noe som er nyttig slik at man kan dra erfaringer fra det. Det første punktet her er nok at vi tok altfor lett på sikkerheten rundt dette området. Vi er jo stort sett vant til vintersnøen i indre Troms hvor det er ganske kaldt og snøen legger seg annerledes enn det den gjør i Alpene, hvor det er langt mildere og flere høydemeter. En enkel snøprofil ville raskt gitt oss svar om at vi heller burde brekt av høyre med en gang og blåst i hele traversen.

Dette var dagens siste nedkjøring så vi var nok alle tatt av den klassiske «Get home it is-holdningen» og tok en enkel løsning.

Andre punktet jeg har lært i alle fall er at det er siste gangen jeg bruker løkkene til stavene rundt hånda. Man føler seg utrolig hjelpeløs med kun en fri hånd, og det var bare rask reaksjon og et kaldt hode som førte til at jeg klarte å frigjøre den.

Til slutt så er det det som går på utdanning og utrustning. Alle kjører selvfølgelig med skredsats, og alle har lik utdanning og kan bruke utstyret. Det er utrolig betryggende i en presset situasjon (bokstavelig talt) å vite at du kommer til å bli funnet av de du har kjørt med, uansett om man får løs ei hånd man kan vifte med eller om de må frem med sender/ mottakeren. De tre som sto og så på skredet hadde ganske god kontroll på hvor jeg forsvant hen, og da de så en hånd stikke opp gikk det ganske greit.

Det var kun jeg som ble tatt av skredet, og det er en ganske ekkel følelse å ligge begravd. Samtidig ble det en vekker som sendte et ganske tydelig signal om hvor fort en vurdering på mangelfullt grunnlag kan gi utslag i skredsammenheng, og hvor lite som skal til. Det var med en forhøyet respekt for naturen vi la ut på topptur igjen i «hagen» vår (Tamokdalen) denne helga.