Vanlige alpinbindinger – altså rammebindinger og bindinger uten gåfunksjon – har såkalt DIN-skala for å justere hvordan bindingen løser ut (se faktaboks nederst). Utløsingen skal sikre at bindingen slipper støvelen ved riktig belastning, for å unngå skader. Hvis bindingen ikke løser ut kan det hende ligamenter eller bein i føttene dine gjør det i stedet – skade med andre ord.
DIN-skalaen beskrives med tall, og svært forenklet kan man si at skal tallet tilsvare en tidel av kroppsvekten din. Dermed kan utgangspunktet være at en person som veier 80 kilo (uten skiutstyr) bør stille DIN på 8. Tallet angir hvor mye kraft som skal til for at bindingen skal løse ut. Vanlige alpinbindinger har utløsing i flere retninger i både fram- og bakbindingen (dette skiller vanlige alpinbindinger fra toppturbindinger, og innebærer at alpinbindingene har en tryggere utløsingsfunksjon).
Riktig framovertrykk er sentralt for at bindingen skal fungere optimalt. Les mer om det her!
Men så blir det komplisert: Kraften som skal til for å løse ut varierer med sålelengden, og riktig utløsing forutsetter at bindingen har riktig høyde i forhold til støvelen. Dette kan variere mellom merker. Det anbefales også at man setter ned DIN for barn og godt voksne kjørere. Også kjørerens høyde spiller inn. De aller fleste bindingsleverandører er svært forsiktige med å anbefale DIN-innstilling, og anbefaler derfor at det gjøres på et skiverksted.
DIN: Justeres etter kroppsvekt – utgangspunktet er at tallet tilsvarer 1/10 av kroppsvekten din. På Looks binding sitter skruene helt foran og helt bak. Frambindingen til venstre. Foto: Tore Meirik
DIN-skalaen er et utgangspunkt, og mange foretrekker høyere DIN og noen mindre. Jo lavere tall, jo mindre skal til for at skien løsner fra støvelen. Erfarne og dyktige kjørere foretrekker ofte høy DIN for å unngå at skien løser ut i situasjoner hvor det kan være verre å miste skia og dermed falle, enn at skien løser ut og man unngår skade. For mindre erfarne kjørere kan lavere DIN-innstilling være bra for å unngå skade ved fall.
Hvis man er usikker kan man starte med relativt lav DIN, og prøve å vri støvelen ut av bindingen ved å stå et flatt sted, vinkle skia mot snøen, og prøve å vri ut skoa (på tvers av skia). Pass for Guds skyld på at du ikke vrir alt for hardt med for høy DIN - da kan kneet få seg en smekk! Med veldig lav DIN klarer du å vri ut støvelen, og dermed vurdere om du bør justere opp.
IKKE OPTIMALT: Hvis DIN er justert for lavt kan du oppleve at skia løser ut når du ikke vil. Og i motsatt fall kan du oppleve at beinet brekker eller leddbåndet ryker fordi skien ikke løser ut. Arkivfoto: Tore Meirik
På alle alpinbindinger justeres DIN ved å skru på fram- og bakbindingen, vanligvis med et kraftig stjerneskrujern, noen ganger med flatjern. Når man skrur strammes eller slakkes ei fjær inne i bindingshuset, og denne fjæra styrer utløsingen. Jo strammere den er, jo mer skal til for at bindingen løser ut. Merk at man bør unngå å skru fjæra helt til endes, den bør ha litt å gå på. Hvis man vil ha bindingen maksimalt stram eller slakk bør man skru en halv omdreining tilbake igjen når skruen stopper.
MARKER GRIFFON: Denne bindingen har fjæra i frambindingen på tvers, derfor sitter skruen på siden. Foto: Tore Meirik
Topptur/ techbindinger
Techbindinger er betydelig lettere i vekt, mer kompliserte og mangler like god utløsingsfunksjon som tradisjonelle alpinbindinger.
Det fins nesten like mange forskjellige systemer for utløsing som det fins toppturbindinger, derfor må man sette seg inn i utløsingsfunksjonen til bindingen når man vurdere å kjøpe. Svært få techbindinger har ISO-godkjent utløsingsfunksjon, og derfor brukes sjelden DIN-begrepet på techbindinger, selv om tallene kan minne om hverandre.
De aller letteste toppturbindingene mangler utløsing, men det blir vanligere og vanligere med relativt lette toppturbindinger med utløsing.
Tyngre og mer kjøreorienterte techbindinger har gjerne utløsing. På techbindinger sitter selve utløsingsfunksjonen i bakbindingen, men vanligvis er frambindingen konstruert slik at bakbindingen skal slippe også når trykket på framdelen blir stort nok.
På de fleste techbindinger med utløsing justerer man hvor mye krefter som skal til for å løse ut med en skrue i bakbindingen, på samme måte som på vanlige alpinbindinger. Noen modeller har to skruer som må justeres, og justering i frambindingen har de ikke. På andre modeller bytter man rett og slett ut den u-formede metallpinnen i bakhuset for å justere utløsingen.
JUSTERING: Atomics Backland-binding (til venstre) justeres ved å bytte ut metallpinnene i bakhuset.
Selv om techbindinger ikke har godkjent DIN-skala, så har de fleste tall som skal tilsvare DIN. Dermed bør techbindinger justeres på samme måte som alpinbindinger: veier du 80 kilo bør bindingen settes på åtte, og du kan justere dette opp eller ned etter hvert som du bruker bindingene.
Merk for øvrig at de fleste techbindinger har en låsefunksjon i frambindingen, som skal brukes i motbakke. Dette låser foten fast, slik at utløsingen ikke fungerer, og må derfor ikke brukes når du kjører nedover.
NB! En binding med for lav DIN kan løse ut når den ikke skal, og en binding med for høy DIN kan ikke løse ut når den skal. Derfor må du selv velge om du vil følge rådene for å finne riktig DIN selv - på eget ansvar.
DIN
Forkortelse for Deutsches Institut für Normung. DIN er altså en organisasjon som setter standard for saker og ting, i dette tilfellet utløsingsfunksjonen på skibindinger. DIN må godkjennes av ISO (International Organization for Standardization) etter bestemte kriterier.
De fleste toppturbindinger har tall som minner om alpinbindingenes DIN, men som ikke er ISO-godkjent. Disse tallene kan da ikke kalles DIN, og er merkets egen standard.
