Høsten 2009 fikk jeg hendene på disse stavene, som en slags sign-on-fee da jeg ble Trondheims giftigste fluor-langer for Swix. Og siden har det vært oss to. Eller tre. Jeg har hengt på dere i t-kroken og hvilt meg til topps. Dere har vært min egen lille sittebenk i tallerkenheisen.
Sammen har vi ristet oppgitt på hodet over synet av folkehøgskoleelever med bøyde teleskopstaver (og utruuulig svær sekk?!), og sett med vantro på tullinger med ulik stav i hver hånd. For stavene handler jo om balanse, ikke sant? De skal holde deg i vater og være der for deg, men du skal samtidig ikke kjenne at de er der. En forlengelse av armene, som du kan bruke til å danse deg nedover fjellsiden, et kontant stavsett av gangen. Og ingen god balanse uten god pendel.
En velbalansert stav har den beste pendel, staven svever uanfektet dit du vil ha den. Alt som skal til er et ørlite utslag i håndleddet.
Det er mange andre staver med kurant pendel, jeg er klar over det. Mange stav-ingeniører har forstått at man må holde vekten nært håndleddet.
Men mine Mach CT1 er ikke bare velbalanserte, de er et sant produkt av at høyteknologisamfunnet også har nådd skistavene våre. Hold deg fast. Mine to samuraisverd har DD4 håndtak med patentert ADD (Anti-dropping-device) Tab System. Den gule ADD-tappen ligger mellom tommel og pekefinger og lar meg kjøre ellevetall med henda i været eller rulle ned så mange vinduer jeg vil, uten å miste stavene. De sitter som besatt. De er non-droppable.
Stavrørene er presset med super high tech IPM (Internal Pressure Molding) – kompositteknologi, er lette som fjær og stive som spett. Og det aller beste: Stavrørene er dråpeformete på midten. Tenk på det. Ikke runde og kjedelige, de er som dråper. For jeg slipper – i motsetning til alle andre – å slite med turbulens. Å nei du, når jeg svinger mine to sabler gjennom luften sørger den vanvittig aerodynamiske formen for at luftmolekylene ikke gjør noe stort nummer ut av det. Bak alle andre staver krasjer luftmolekylene sammen i et helsikes styr, og skaper turbulens og drag og det som verre er. Fysj. Hos meg sklir luften uanfektet av gårde etter en liten ferd langs den dråpeformede stavkroppen, fjernt fra turbulens og andre ubehageligheter. Helt rolig.
Jeg har jo hatt noen staver oppgjennom. Jeg har det. Tunge teleskopstaver, nærgående super-g-staver (perfekt for glikonkurranser i hockey), og en rekke forskjellige superlette staver.
En stund hadde jeg noen østerrikske, rare retrostaver forkledd som bambusstaver, med skinnkledd håndtak og pelsforet stropp. De var jo i og for seg morsomme. En god samtalestarter i heisen. Helt til de knakk. Og det har de aller fleste gjort, til jeg fikk strammet grepet rundt mine MACH CT1. For ikke bare er de teknologisk overlegne; de tåler krig og helvete på en og samme formiddag.
I snart ti år har de vært med over alt. Inn og ut av biler (inkludert klemming i bildør), skibagger, helikoptre, snøkatter, i fektekamper, de har blitt brukt til å bygge kjelker, de har GNAR-hugget i stykker skavler. Og de har tålt alt. Også den gnistrende februardagen i Andermatt i 2014, som eskalerte til en straightline-overtenningsfestival som endte som det måtte: i en diger, jævla stein på siste tur.
Etter den påfølgende og uforglemmelige tomahawken var en ski sporløst forsvunnet, den andre knekt, og stoltheten hadde fått seg en solid smell. Men stavene? De var selvsagt like hele.
De knekker aldri.
Swix Mach ct1 ipm carbon composite
Lansert: For lenge siden. Tidlig 2000-tall.
Pris: Stiv. Som staven. Men verdt hvert øre.
Oppgradering: Powder basket (laussnøtrinse). Gir et knepp dårligere pendel, men er gull å ha.
Internasjonal omtale: «They have airfoils for going super extra fast. They´re off the richter scale, bro. » (Omtale av Mach CT1 på tgr-forumet).
