Det er tidlig desember og en stykk Volkswagen Caddy Maxi begynner å lage underlige lyder. Mye av årets skisesong er planlagt rundt denne bilen, og om allerede to uker planlegges en tre ukers biltur ned til Alpene. Vi begynner å lure på om bilen vår i det hele tatt vil kunne holde en så lang tur. Kanskje vil det være mer valuta for pengene å droppe hele alpeturen og heller dra en plass hvor det med større sikkerhet vil være snø? For å lage en lang historie kort, bestemmer vi oss for å booke fly til Japan. Dagen etterpå får jeg en snap fra Heidi (kona) der det står; «Står no her da…». Videoen viser en blå Caddy Maxi med nødblink på en veiskulder.

Mens majoriteten av den norske befolkning satt i juleselskap eller pyntet seg klar til andredagsfest, satt vi på flyet på vei til Tokyo. Med jevnlige oppdateringer på yr.no i uken i forveien hadde valget falt på Hakuba. Hakuba ligger på sørøya (Honshu) og er kanskje mest kjent som arena for de fleste skigrenene under olympiske leker i Nagano 98. Det er også et sted hvor det kommer hinsides mengder med snø, og i følge værmeldingen kunne det se ut som at vi skulle treffe rimelig bra på det. Jeg har aldri sett en så lovende værmelding noen gang tidligere. Null sol, bare snø og kalde temperaturer.

Hokkaido (nordøya) har den beste snøen sies det, mens Honshu har det beste skiterrenget. Jeg har lenge nedprioritert Japan som skidestinasjon og har hevdet at det er noe man kan gjøre når man blir 40. Hvis man googler «Hakuba» kan man med en gang se at det ikke akkurat trenger å være en ulempe å dra hit mens kroppen enda er ung og rask. For å være helt ærlig, så ble det lagt ned svært lite research i forkant av denne turen. Jeg hadde ikke en gang googlet Hakuba! Dette resulterer i en medium bra dag i Happo One – Hakubadalens mest mellomeuropeiske anlegg. Bare den første natta hadde det kommet en halv meter med snø, men den var så kald at vi fortsatt kjente den gamle solskorpa.

Jeg sender en melding til en kompis om hvor de kjørte da de var her i fjor, i og med at han var rimelig stoka etter fjorårets opphold. Martin, som han heter, sender meg et detaljert oversiktsbilde med streker og piler for å vise hvor vi bør kjøre. Skogen i Cortina skulle visstnok være the shit og vi bestemmer oss for å dra dit dagen etter.

Med god hjelp fra jetlagen er vi tidlig på´n og står klare for å ta bussen fra hotellet til busstasjonen i Happo. Problemet er bare at første bussen går om en halv time. Det er heller ingen taxi å oppdrive og vi bestemmer oss for å stake de tre kilometerne bort til sentrum. Vi rekker bussen til Cortina med et nødskrik og er glade for at vi ikke er avhengig av triceps for å stå på ski. Turen opp tar omtrent 30 minutter og det første vi gjør er å stille oss i heiskø. Det står bortimot 100 mennesker foran oss, men køen bak oss blir ikke noe lengre. Deretter opp til neste heis, hvor enda færre står og venter. Vi kommer til toppen og titter ned skogen som Martin hadde vist oss, men bestemmer oss for å ta en tur ned mot heisen igjen. Her får vi 60 cm pudder rett i fleisen og kroppen bruser over av ekstase. Vi tar heisen opp igjen, men det er fortsatt ingen spor i skogen vi hadde fått anbefalt. «Vel, hvorfor skal man ta de høyest hengende fruktene hvis man kan nyte de lave?». På fjerde turen ser vi at det går tre spor ned skogen. Vi traverserer 50 meter lenger bort og ser ned. Her har det ikke blitt kjørt dagen før og det har blåst inn mer snø enn i anlegget. Jeg stikker staven ned i snøen og den forsvinner 1,5 meter ned i fjærlett pudder. Er det mulig?

Når man er 1,89 meter på strømpelesten må man som regel tvinge frem faceshots ved å skrense ut bakskia. Nå var det som om en løvblåser full av snø spylte meg i fjeset uten at jeg prøvde å svinge. Det var som å oppleve god gammeldags norsk vinter, i hvert fall de dagene man husker. Den eneste forskjellen var bare at jeg har blitt tre ganger så lang, noe som tilsier at snømengden også måtte være tilsvarende. Nå var det et faktum. My deepest day ever!

Det var lett å bestemme seg for hva man skulle gjøre dagen etter. Skogen var langt ifra oppkjørt og det hadde snødd enda 30 cm gjennom natten. I heisen snødde vi ned og det kom 5 cm mellom hver tur. I pausen hadde det snødd 15 cm! Jeg har aldri opplevd noe lignende og spør meg selv; ”Hvorfor i all verden skulle jeg vente med dette til jeg ble 40?”.

Vi kjører pudder fire dager i strekk, men kjenner at man skulle ha kjørt mer anlegg på forsesongen. Vi velger å ta en hviledag på nyttårsaften, fordi dagen etter melder det sol.
Nyttårsfeiringen går rolig for seg, både for oss og japaneserne, og vi er klare i heisen til kl. 08.00 dagen etter.

Det er knallblå himmel og kursen legges mot backcountry´n i Happo-One. Her, og forøvrig i alle de andre anleggene også, kan man kjøpe enkeltbilletter til 500 yen for hver heis man tar. Man må fylle ut et skjema om hvor man planlegger turen, men det koster ikke mer enn 1500 yen (ca. 110 NOK) for å komme til topps. Fra toppen kan man velge å gå alt fra 10 minutter til 3 timer, for å så slippe seg ned på begge sider av ryggen og skli tilbake til sentrum. Terrenget er meget kompleks og man bør være sikker på at snøpakken sitter før man setter utfor de fleste sidene. Japan er ikke skapt av isbreer og det finnes ikke u-daler slik som i Norge. Her kan en svær ”Alaska-face” gå rett ned i en ti meter bred bekkedal med en tilsvarende face på den andre siden. Heldigvis kan det se ut som at snøen generelt er mer homogen her enn i hjemlandet fordi det ikke rekker å dannes skumle lag mellom hver gang det snør. Dog høy solradiasjon gjør at en solskorpe lett oppstår. Det er også mye fint mikrolandskap, der man kan ferdes trygt fra et punkt til et annet og konsekvensene er lave hvis det skal skje noe. Vi sikler på noen heftige spines i den andre bollen til venstre, men klarer ikke å se hvor ”facen” ender. Det er også tegn til ferske små flakskred som kan være skumle nok i en trang bekkedal. Vi velger en litt mer oversiktlig nedkjøring og får satt noen fine svinger på noen glisne skogspines. Det er mulig at jeg har stengt ut all annen informasjon en skogskjøring fra Japan tidligere, men hvorfor i all verden har jeg ikke hørt noe om dette? Ja, jeg har sett noen heftige spines som Travis Rice har kjørt, men det er jo som det meste av hva han gjør – ikke tilgjengelig for en fattig freelancer! Men jo, her er det faktisk det! Det er såpass tilgjengelig at jeg velger å si til Heidi; ”Hakuba må være stedet hvor det er enklest å lage god skifilm! ”2 timer senere skjønner jeg at jeg kanskje tok i litt mye. Området vi hadde kjørt ligger tjukt inne i snøføyka og værmeldingen sier snø i enda tre dager.

På tre uker fikk vi kjørt tre dager i sol, bare nok til å gjøre seg litt kjent i området. Det er så ufattelig mye å ta av. Mest av den sorten man ønsker å gjøre før man fyller 40.

Hakuba, pluss:

+ Lite konkurranse om pudderet. Mange kjører snowboard og er derfor ikke like mobile.

+ Folk er ekstremt vennlige. Lite kriminalitet.

+ Både skogskjøring og storfjellkjøring.

+ Nærhet til Tokyo, Snow Monkey park, Mt. Fuji

Hakuba, minus:

– Maten er dyr og helt på det jevne i Hakuba. I større byer som Nagano og Tokyo er pris og kvaliteten mye bedre.

– Tungvint med shuttlebuss hvis man ikke bor i nærheten til bussterminalen og vil opp til Tsugaike Kogen og Cortina.

– Japanere har en tendens til å late som om de forstår engelsk, noe som kan medføre misforståelser.

– Dårlig byplanlegging. Det virker som om planene for Hakuba stoppet etter OL i 98.

– Veldig konservativt med tanke på kjøring utenfor løyper. Cortina har mest åpne områder.

Hakuba, Japan

Reisen hit:

  • SAS har direktefly på ca. 10 timer fra København. Reis med sekk og én skibagasje. Ingenting ekstra for ski.
  • Tog fra Narita Airport til Nagano og buss fra Nagano til Happo i Hakuba. Evt. buss fra flyplassen hele veien til Hakuba (denne bør bestilles i forveien). Det går også hyppige busser mellom Hakuba og Tokyo hvis man ønsker å bruke noen dager i Tokyo.
  • Leiebil kan enkelt leies i både Nagano (best utvalg) og Hakuba.

Hvordan komme seg rundt i Hakuba:

  • Det kan være greit å bo i nærheten av bussterminalen med tanke på shuttlebuss til og fra anlegget. Det er mest restauranter i Echoland ved Hakuba Base Camp, ca. to kilometer fra bussterminalen.
  • Det går shuttlebusser mot anleggene på morgenen og fra anleggene på ettermiddagen. Her må man regne med å sitte i ”sild i tønne”. Hvis man ikke har ”valleypass” koster disse 500 yen. Hvis man er to, er det best å bruke taxi mellom Echoland og bussterminalen. Denne koster som regel ikke mer enn 1200 yen.
  • Shuttlebussen fra Happo til Tsugaike og Cortina går kl.07.30 hver dag. 500 yen per pers.

Les også: Fem fine skiturer i Nordmarka

Les også: 15 steg til toppturlykken på ski